Nåde og sannhet.

Nåde og sannhet i Salme 85.

.

I denne salmen av Korahs barn er det flere talende uttrykk og setninger. Sangeren ber Herren om å komme enda en gang med nåde og frelse. Han har gjort store velgjerninger mot folket før – og fridde tostammeriket ut av Babels fangenskap.

.

Folket hadde syndet den gangen, men du skjulte deres synd, v. 3. Her brukes ikke det ordet for å skjule som betyr å sone synden, men et annet som her tolkes om tilgivelse for synden. Og da er den skjult hos Gud.

.

Sangeren ber om ny nåde for sitt folk, selv om de har syndet enda en gang. En slik bønn skulle Guds folk alltid be mer. Vi er ofte opptatt av oss selv og våre egne plager. Da ber vi varmt og lenge om befrielse. Korahs barn lærer oss her at Guds barn også skal be for andre Guds barn, ja for hele nasjonen og landet. Det er en fin oppgave og tjeneste for Gud – vi kan ”be for dem som ennu selv ei beder”.

.

Da får han løfter – mange løfter. De er av en slik karakter at de gjelder hele Guds bedende menighet.

.

Herre, la oss se din miskunnhet, og gi oss din frelse! V. 8. Slik ber han. Og så er han villig til å lytte – det er en viktig del av bønnen. Han vil høre hva Gud sier. V. 9. La ikke bønnen bare være en oppramsing av våre egne plager og behov. Herren kjenner til alt sammen fra før. La bønnen også bli en stille stund der du tier og lar Herren tale. Han vil jo tale fred til sine. Men kanskje du ikke hører det han sier, fordi du er så opptatt med ditt. Og nå skal du høre noe av det han vil tale med deg om i dag:

.

1. Frelse, v. 10.

Gud er en frelsens Gud. Derfor sendte han Jesus. Gjennom hele Israels historie har han vist at han gjerne vil frelse. Problemet er ofte at han ikke finner åpne hjerter. Slik det ikke var rom for Jesus og Josef og Maria i herberget i Betlehem julenatt, er det heller ikke rom for Jesus i folkets hjerte. Luk. 2, 7.

.

De som har åpne hjerter, er de som ”frykter ham”. De er redd sitt eget hjerte og ser at de kommer til kort i alle ting. Derfor er hjertet åpent for Guds tale – han har noe som de mangler. Frykten er ikke trellefrykt for straff og dom – selv om det også er en ingrediens. Guds barn har likevel ærefrykt for Gud, ser opp til ham og vet at han er GUD.

.

2. Nåde, v. 11.

Gjennom hele Bibelen går dette ordet som en rød tråd: Gud er nådig. Det betyr at han ser med velvilje på sin skapning og gjør hva han kan for å berge sine. Og han gjør det uten å tenke på om vi fortjener det eller kan gi ham noe tilbake i vederlag. Tilgivelse og frelse er alltid uten hensyn til hva vi er og kan. Alt er uforskyldt.

.

Det er derfor Gud kan elske den dypest falne og den som har skitnet seg til på den aller verste måte menneskelig sett. ”For så (høyt) har Gud elsket verden at han ga…” Johs 3, 16. Det er nåden. Den finner alltid årsaken i Gud. Gud gir nåde og frelser oss fordi han vil det selv. Det er hans egen beslutning.

.

3. Sannhet.

Sannheten hører med i frelsesverket. Alltid er det slik. Og sannheten kommer til uttrykk i at han viser oss vår synd. Han forteller oss at vi ikke passer i Guds himmel. Våre synder har gjort oss uskikket og stengt oss ute frå himmelriket. En slik sannhet er ikke lett å høre og ta imot. Der er vi mennesker like. Vi tror om oss selv og liker å høre at vi ikke er så aller verst. Vi er ikke verre enn andre, påstår folk.

.

Derfor har Ånden et stort arbeid med hver eneste mann og kvinne og ungdom å overbevise dem om synd. Og da viser han oss at vi aldri blir frelst uten ved tro på Jesus. Der ligger hemmeligheten. Og der er nåden.

.

Når et menneske er kommet dit hen at de ser og erkjenner sine synder, åpenbarer Ånden for oss en ny sannhet: Du kan bli frelst. Og Gud sier at frelsen alltid henger sammen med nåde og er av nåde. Fullt og helt.

.

Når det lyset går opp i sjelen, ser du livet i et annet lys. Da skjer det at nåde og sannhet møter hverandre. For du som en fortapt synder møter en frelser som er bare nåde. Som frelser tar han bare hensyn til seg selv og sitt eget frelsesverk. Du får bare ta imot – og han bare gir. ”Han giver og giver og giver igjen.”

.

4. Rettferdighet og fred.

En kristen ser mer og mer av sin egen synd. Det er en normal utvikling i livet med Gud. Da ser du også at du ikke har en skikkelig rettferdighet. Den rekker kanskje for de som ikke kjenner deg. De tror kanskje at du er et meget bra menneske. – Men ikke de som kjenner deg godt. De vet om dine svakheter og feil. Og tør du egentlig møte den hellige Gud slik som du er?

.

Da kommer Guds ord til deg og forteller deg hva Gud gir en synder av bare nåde. Han kommer ikke med små gaver, og ikke noe usikkert og vagt. Guds gave til synderen er en ny rettferdighet. Og den er ikke skrøpelig. Du får Guds egen rettferdighet som Kristus vant til deg på Golgata kors. Gud selv erklærer deg rettferdig i Kristus. Rom. 3, 24 m.fl.

.

Da skjer også noe annet, selv om ikke følelseslivet er med helt fra begynnelsen: Fred med Gud er en frukt og følge av den nye rettferdighet. Rom. 5, 1. Du er kommet inn i et rett forhold til Gud. Det er opprettet fred mellom synderen og den hellige Gud. Den følbare fred kommer også. For noen er den svak, mens andre kan ”boble over” av frelsesfryd. Men de er begge like mye frelst. For den består ikke i det følbare, men i Kristi verk. Disse to skal ”kysse hverandre,” sier Korahs barn. Og det er et inderlig og varmt samfunn. Slik hører rettferdighet og fred sammen.

.

Skriftprinsippet II av VII.

Det protestantiske skriftprinsippet.

Av red. Arthur Berg.

Del II av VII.

I reformasjonstida var det ikkje særleg viktig å dogmefesta skriftprinsippet. For ingen tvila på det. Ikkje ein gong katolikkane hadde på det tidspunktet dogmefest at kyrkja hadde ei kunnskapskjelde og ein autoritet ved sida av Skrifta, nemleg tradisjonen. (Det kom først på Tridentinar-konsilet 1545-63.) Og ein moderne katolsk Luther-granskar har lasta Luthers motspelarar på reformasjonstida fordi dei gjekk inn på hans argumentasjon ut frå skriftprisnippet.

.

Men no lever vi ikkje lenger i ei slik tid. No skjek grunnane under kyrkja fordi skriftprinsippet ikkje lenger har den sjølvsagde gjennomslagskrafta som den hadde i reformasjonstida og lenge etter det.

.

I vår tid er det ikkje lenger unaudsynleg å dogmefesta skriftprinsippet fordi ”alle” held seg til det. Det er naudsynt å drøfta det av di det held på å verta redusert til ei samling bokstavar som ikkje lenger seier det som Ordet i si tid sa i kyrkja.

.

Konkordieformelen gjeld ikkje som vedkjenningsskrift i vår kyrkje. Heller ikkje dei schmalkaldiske artiklane. Dermed finst det ikkje noko formulering av skriftprinsippet i noko kyrkjeleg vedkjenningsskrift som gjeld i vår statskyrkje.

.

Dette meiner eg er uheldig, og eg gjorde ein freistnad på å få innført ei formulering som bygde på Konkordieformelen i den innstillinga som ”Det Frivillige Kirkeråds Utredningskommisjon av 1969” la fram. Der stod det at kyrkja byggjer på den urokkande grunnen som vi har i dei heilage skriftene Det gamle og Det Nye testamentet.

.

Men eg vart ståande heilt åleine om å røysta for denne gamle formuleringa.

.

Ikkje nok med det heller. Men då kommisjonen vedtok ei ny formulering (henta frå ritualet for prestevigsel) var det ingen andre i kyrkja som tok til orde for Konkordieformelens formulering. Ikkje ein gong dei mest bibeltrugne såg mon i å kjempa for dette prinsippet som kyrkja må stå eller falla med. Truleg rekna mange med at det er ”urealistisk” å ta opp slike saker i vår tid? Eller kom det av at ”folk var sovnet her inne”?

.

Den formuleringa som vart vedteken var ikkje ei forbetring av den gamle formuleringa. Men ho slår fast at grunnen under kyrkja er ”Guds ord som det er gitt oss i Den hellige Skrift og som vår kirke vitner om det i sin bekjennelse”.

. Dette er ikkje noko god formulering av vedkjenningsplikta i kyrkja. Og det er slett ikkje ei betre formulering av skriftprinsippet enn den som står i Konkordieformelen. Tvert om er den nye formuleringa veikare. Ho representerer ei utvatning som ikkje fører til betre vakt ved huset, men snarare til tryggare slummer i huset.

.

Ei liknande utvatning av skriftprinsippet kjem til uttrykk når fleire konservative teologar nå hevdar at ein kan koma in strid med Skrifta utan å fara med kvalifisert vranglære.

.

Det kan ein sjølvsagt ikkje. I allfall ikkje så lenge ein hevdar at ein ikkje godtar nokon autoritet i tillegg til eller over Den heilage Skrifta.

.

Utgangspunktet for denne nye utvatninga av skriftprinsippet er ei formulering av Hallesby frå kyrkjestridens dagar. Han sa om dei liberale teologane, at dei hadde eit skriftsyn som gjorde at dei forkasta vedkjenninga.

.

Av dette har så nokre teologar drege den konsekvensen at dersom ein teolog fører tvilsam lære, men ikkje forkastar noko punkt i vedkjenninga, er han ikkje vranglærar i kvalifisert meining.

.

Men då mistolkar ein Hallesby og er knapt klår over kva ein sjølv seier heller. For Hallesby meinte at den liberale forkastinga av ledd i trusvedkjenninga, var ein fylgje av eit skriftsyn som ikkje lenger svara til det reformatoriske skriftprinsippet. Hans formulering sa altså at ein kan bruka teologars truskap eller utruskap mot vedkjenninga til å testa skriftsynet på.

.

Men nå vågar ein seg altså til å snu dette på hovudet: Nå testar ein vedkjenningstruskapen utan omsyn til Bibelen og skriftsynet.

.

Men dette vil seia at ein set vedkjenninga over Skrifta. Og då har ein brote med skriftprinsippet. For det prinsippet seier at det ikkje finst høgare instansar enn Skrifta, ikkje eingong englar frå himmelen er å tru mot Skrifta.

.

Denne nye teologien går i beste fall ut på at vi bør tolerera all lære som ikkje kjem i strid både med Skrift og vedkjenning. Men skriftprinsippet seier at det er læresetningar som bryt med Guds ord som er vrang lære. Og det gjer ikkje noko frå eller til om lærepunktet det gjeld er nemnt i vedkjenninga eller ikkje. For inga vedkjenning og inga kyrkje har rett til å avgjera at ein kan seia ut over sumt av det som Skrifta lærer. Gjer ein det, bryt ein med skriftprinsippet.

.

Det var slik Luther tenkte i Worms i 1521: Det dei store autoritetane i kyrkja seier eller skriv eller vedtek, gjeld ikkje dersom det er i strid med det som Skrifta seier. Difor kan ein med full rett setja seg opp imot alle slike autoritetar. Ja, det er kristenplikt å gjera det.

.

Difor brende Luther bannbulla frå paven. Du har krenkt Guds heilage, sa han. Difor skal den ævelege elden tyna deg. Men slikt seier ikkje ein mann som tenkjer at Guds ord først må stadfestast av andre vitne (t.d. vedkjenninga) før saka står fast.

.

Det var domstolane det kravdes to eller fleire vitne. Når Gud talar, treng og må ingen be om fleire vitnemål. For Gud åleine er sannordig. Kvart menneske er ein lygnar. Og jamvel vedkjenningsskrift er utan eigen autoritet. Det gjeld berre så sant dei seier det Skrifta seier. Men det som Skrifta har sagt, er sant og forpliktande for kyrkja også utan stadfesting i skriven vedkjenning.

.

Takk for din nåde -

Bordvers

- etter maten.

Mel.: Jesus, du kjære, ta plass ved …

.

Takk for din nåde, og takk for ditt ord,

Takk for at vi kan gå mett fra vårt bord.

Hjelp oss å gå på den hellige vei,

Så vi kan samles hos deg.

8.1.09. ndh.

Nyttår?

Nyttår neste år?

Av Nils Dybdal-Holthe.

.

Det knytter seg alltid spenning til nyttår. Det er en oppgjørsdag, regnskapet for året som gikk skal legges fram. Og da er det gjerne ransakelse og spørsmål – og noen gir fagre løfter som sjelden blir holdt. Ved et årsoppgjør kan vi ikke gjøre noe om igjen av det som har skjedd. Vi kan ikke rette på feil eller gjøre noe godt der vi burde har gjort det. For regnskapet gjelder det som allerede er gjort.

.

Men vi kan gå et steg videre nå: Hvordan blir regnskapet for det kommende året, og kommer vi da til å angre på noe? Forskjellen på disse to årsregnskap er at vi nå kan gjøre noe med neste års oppgjør. For året er ennå ikke begynt, eller kanskje så vidt kommet i gang. Vi skal ikke gi løfter som vi ikke kan holde. De høres fine ut i festtaler, men har liten verdi.

.

Men vi kan tenke: Nå vil jeg be at Gud må få styre livet mitt i dagene og året som kommer. Og så vil jeg prøve å bøye meg for det Gud sier. Det er ofte her nøkkelen ligger. Vi har slik motvilje mot å være lydig mot det Gud sier. Bibelen er ikke en absolutt bok for mange. Den er bare en samling med forslag som vi kan godta eller forkaste.

.

I Bibelen leste jeg et ord i dag, i 1 Mos 18,10: Og Herren sa: Jeg vil komme tilbake til deg på denne tid neste år. Det var til Sara han sa det. Hun skulle få en sønn året etter.

.

Men det ordet talte til meg. Gud kommer igjen neste år. Ved nyttårstider. Hva finner han hos oss da? Er det blitt noen forandring der det burde skjedd noe?

.

Skal vi nevne noen sider ved kristenheten i landet vårt som han vil se på da? Og det er noe vi kan rette på i det året som ligger foran. Derfor er det nye året ikke bare et nådeår med tilgivelse. Det er et år med mange muligheter. Hva er det?

.

1. Min tro.

Vi kommer ikke bort fra at troslivet kan bli sløvt med årene. En troende mann ringte opp til meg i dag og sa bl.a. dette: Kristenlivet er sløvnet hos oss, og vi trenger en oppvekkelse. Salig er den som har oppdaget det. De fem dårlige jomfruene hadde ikke sett det. De levde i en falsk innbilning om at alt var i orden. Er det det?

.

2. Min tjeneste.

Jesus forteller om en som gikk ut flere ganger om dagen, og stadig fant han ledige folk. Da det var en time igjen av arbeidsdagen, var det også noen som ikke hadde en tjeneste å gjøre. Er det kanskje deg? En tjeneste for Gud er med og holder oss våkne. Aktiviteten skal ikke erstatte det indre troslivet. Da blir alt feil. Men den skal være en forlengelse av vårt liv med Gud i troen. Jesus vil at vi skal ha litt av det Paulus skriver om: Kristi kjærlighet tvinger meg – og: Jeg kjenner frykten for Herren – og derfor vil jeg vinne mennesker for Gud.. 2. Kor. 5. Eier du denne brannen?

.

3. Kirken.

Vi er noen som er redd for kirken. Vi synes den gir etter på punkt etter punkt i kristenlæren. Inntrykket er: Så snart en gruppe aktivister viser seg og vil inn i kirken med en ny lære, gir de etter. Før gikk det heller lang tid før kirken forandret mening. Nå går det fortere og fortere.

.

Biskop Schjelderup slo på stortromma i 1953 etter Hallesbys tale i radio. Han nevnte at de ufrelste ville gå til Helvete om de døde som ufrelst. Men det skulle biskopen ikke ha noe av og saken gikk til alle biskoper, teologiske fakulteter og folkets forsamling på Storting og regjering. Alle andre enn Bibelen skulle bestemme. Og det er symptomatisk. Etter den tid ble det temmelig stilt om saken på landets talerstoler. En og annen taler om fortapelsen fremdeles, men det når liksom ikke ut til folket. De fleste sover videre – og mange sover seg inn i fortapelsen.

.

Det gikk faktisk flere tiår før kvinneprestsaken var helt ren i den norske kirke og i flere organisasjoner. Ingrid Bjerkås skrev om sitt ”kall” i 1960-årene. Hun var den første. ”Kallet” ble et moteord og mange fulgte etter. Nå stilles det ikke en gang spørsmålstegn ved en kvinnes prestetjeneste. Den ene teologen etter den andre gikk i ”tenkeboksen” og forandret mening. Det har vært smertefullt for mange troende.

.

Hans Nielsen Hauge talte sterkt om det kristne livet. Troen skal vise igjen, ellers er den ingen tro. Bibelen har mange formaninger om vårt hverdagsliv. Blir det forkynt i en evangelisk ånd til veiledning og formaning?

.

Homofilisaken er den siste og kanskje mest smertefulle i vår tid. Vi trodde lenge at den var så klar i Bibelen at ingen seriøs kristen leder ville våge å røre ved det. Aktivistene er sterke i sin fremgangsmåte og til dels noe frekke i språket. Hva har vi opplevd nå? Selvsagt er politikerne som nå har makten enige: de må ha sin rett. Alle kan bli prester og biskoper og ha alle stillinger i landet. Vi skal ikke legge oss mye bort i politikk og verdslige embeter. Det er ikke vår sak.

.

Men rør ikke ved Guds rike. Der skal Ordet og Ånden styre. Ellers bli kirken en frafallen institusjon som lærer folk opp til å godta synden og gir anledning til å praktisere synden. Kirken tilhører det åndelige regimentet etter luthersk teologi, og der skal ingen verdslig filosofi og mening få inngang. Skal vi be Gud den hellige og allmektige om at kirke og organisasjoner må forbli i det åndelige regimentet i det året som kommer? Og da må det bli ryddet ganske mye opp enkelte steder. Noen må kanskje gjøre helomvending i flere saker. Er vi villige til det?

.

4. Synd.

Hva er synd i vår tid? Jeg mener selvfølgelig blant folk flest og det som er ”hver manns mening”. Og hva er det som bestemmer for folket om noe er galt eller ikke? Det er viktig å tenke over spørsmål og svar her for å forstå vår tid. For mye av det som skjer, henger sammen med spørsmålet om synd.

.

Før var det ganske vanlig at folk flest tenkte på de ti bud. De hadde lært dem på skolen og de var også nevnt i forkynnelse. Derfor var det ”naturlig” å tenke at det var galt å stjele, å sladre, å banne m.m.

.

Nå er det kanskje mer avisene og skuespillerne og andre kjendiser som setter dagsorden. Og det er blitt slik at det mange gjør, er lovlig. Men: en synd blir ikke mindre synd om mange gjør den.

.

Om folket har glemt Guds bud og hellige ord, er det likevel det som bestemmer. Gud er suveren slik. Han styrer og leder uten tanke på hva mennesket ønsker og gjør. Derfor vil synden komme fram i dagen en gang – og den blir vist fram så syndig som den er i Guds øyne. Det alvoret må også folk få vite.

.

Løsningen.

Hva er den? Gjennom Bibelens tid og kirkehistorien har det bare vært ett svar: Vend om! Det talte profetene om, det sa Døperen Johannes. Det var Luthers budskap og de mange forkynnere som ble brukt av Gud.

.

Nå kaller Gud noen forkynnere som er villige til å ta belastningen ved å forkynne omvendelse fra synd og tro på Jesus som Frelser – i det nye året. Vil du gjøre det? – Hva vil Jesus finne når han kommer igjen neste år?

.

Der eg kan bu!

Salme 71.

.

Her har me ei anonym salme, som me har fleire av. Slike salmar kan me lett gjera til våre. Dei er liksom universelle og gjeld alle folk. Men det er tydeleg at det er ein truande som syng her óg. Difor er det truande folk som kan sjå det som si bøn.

.

1. Bøn om hjelp, v. 1-4.

Dett er og ei sterk bøn om hjelp. Dei ser me mange av i salmane. Og bøna blir sterk når nauda er tung og stor. Han er redd for å bli til skammar i æva. I vårt språk tyder det å gå fortapt. Ingen ting er han så redd for som det.

.

Han veit og at han kan ikkje berga seg sjølv. Han er ein syndar og kan ikkje utsletta synda og skapa seg ei plettfri rettferd. Difor ropar han til Gud: Frels meg ved di rettferd! V. 2. Det er den bøna alle syndarar ber når dei ser si synd.

.

Då nyttar han eit bilete: Du, Herre, må vera eit fjell eller berg for meg og ei borg. Nå treng han ein ny åndeleg bustad og ein stad der han alltid kan gå når noko kjem på, v. 3. Det er eit fint ord. Ver veit berg for meg der eg kan bu – dit eg alltid kan gå!

.

Slik er Gud. Me kan alltid gå til han. Salmisten her har lært Gud å kjenna på den måten. Det same gjeld for oss. Det er ikkje ein dag då me ikkje kan flykta til han. Han tek imot oss kor åndeleg skitne me er og seier: Hjå meg kan du få bu. Å bli frelst er å ta imot det!

.

Du har sagt at du vil frelsa meg! står det. Guds ord forkynner det, og det vil me tru. For Gud har skapt den tillit i hjarta vårt til Ordet: Det er sant det Bibelen seier.

.

2. Guds truskap, v. 5ff.

Denne salmediktaren har erfaring med dette. Han har sett Guds hjelp før, heilt frå ungdommen av, v. 5. Fleire gonger opp gjennom livet har han sett Guds hjelp i ulike situasjonar.

.

Mange andre har sett det, og han vart som eit under for dei når dei såg at han fekk hjelp av Gud. Men nå er han blitt gammal. Og han ottast at Gud skal sleppa han og støyta han frå seg, v. 9. For nå treng han Guds hjelp meir enn nokon gong før. For hans eiga kraft kverv. Han kjenner seg sliten og trøytt og maktar endå mindre enn før.

.

Fiendane er dei same, og dei set ut rykte at Gud ikkje lenger er med han, v. 11. Difor ropar han endå meir: Skunda deg og hjelp meg. I alderdomen vert det gjerne slik. Me vert slitne og ny tvil kan siga inn i sjela. Då er djevelen nær og nyttar alle høve til å røva oss bort frå Frelsaren.

.

Songaren held då fram i bøna: Eg vil alltid vona, og vil halda fram med å trala om di frelse og rettferd. Folk skal få sjå at det er du som er mi berging og mi von. Når eit menneske har det slik, lever det i Herrens veldige kraft, v. 16. Me stolar ikkje på oss sjølve, men på Gud. Og han er mektig, meir enn nokon. Det viste Gud han ungdomen, v. 17.

.

3. Ikkje forlat meg nå, v. 18ff.

Difor har han ei sterk bøn nå: Forlat meg ikkje i alderdomen, v. 18. Han vil endå tala om Guds frelse og kraft til folket. Vitnemålet er viktig for han. Då seier han til folket: Ingen er som Gud, v. 19.

.

Gud har nok tillete mange trengsler og ulukker i livet. Nå vil han vekkja oss opp att til nytt liv, seier han. Det er fornyinga i truslivet. Den vert som ei nyskaping der alt blir annleis. Det har me óg fått oppleva i kristenlivet. Midt i trengsla er Gud sjølv. Han kjem med hjelp og ny visdom for livet framover. Også då vil me tala om vår frelsar, heile dagen, seier han, v. 24.

.

Det er takkesongen vår.

.

Juleevangeliet.

Juleevangeliet.

Av Nils Dybdal-Holthe..

.

Det tradisjonelle juleevangeliet om Jesu fødsel finner vi i Lukas kap. 2. Det blir lest hver jul, og vi blir trolig aldri mett av det. Det er vakkert, og det er sentralt om kristendom og vår tro. Derfor bør vi stadig fordype oss i det og se inn i noe av rikdommen ved Kristi komme.

.

La oss se på ordene i juleevangeliet ennå en gang – på en annen måte. Vi skal plukke ut noen betydningsfulle uttrykk her.

.

1. Faktum er.

I v. 1 og v. 6 står det i vår bibel: Det skjedde. I den latinske bibelen Vulgata står det på begge steder: ”Factum est”. Jul er et faktum, det er noe som har hendt i historien. Ingen kan bortforklare det. I den nyhebraiske oversettelsen av Det Nye Testamentet kommer det også fint fram. Der står det: wajehi: Og det er, det eksisterer. Det er forresten samme ordstamme som navnet på Israels Gud – Jahveh (eller JHVH, som ikke uttales av jøder). Betydningen av dette navnet er nettopp at det ER, han er til, slik det blir uttrykt til Moses i 2. Mos. 3, 14.

.

Det er den samme tanken som ligger i sangstrofen: Den Gud som var på Mose tid, er likedan i dag. Juleevangeliet er derfor at evigheten er kommet inn i tiden. Det skjedde noe julenatt som hadde røtter i evigheten i Guds tanke og som var gjennom alle evigheter.

.

2. Manntall.

Men dette faktum fikk en start i tiden og i verden. Da gikk det ut et bud om et manntall, står det, v. 1. Keiser Augustus hadde bestemt at hvert 14. år skulle alle i Romerriket telles. Han ville vite hvor mange han styrte over. Dette har et islett av kontroll over seg. Menneskene vil kontrollere Guds skapning. Og et manntall er ofte tatt opp i andre land, særlig med tanke på krig og utskrivning av soldater.

.

Alle gikk til sin by, der slekta hadde sitt opphav. Josef og Maria var av Davids ætt, som var av Juda stamme. Betlehem var Davids by som hørte til det landområde som Juda stamme fikk. Stamtavlene i Mat. 1 og Luk. 3 viser det. For en jøde var det viktig å kunne vise hvilken stamme de kom fra, slik kunne de bevise at de var rette jøder.

.

3. Rom for Jesus?

Det var nok mye folk som kom til Betlehem som til andre byer på denne tiden. Josef kom kanskje midt i denne perioden. For han opplevde at alt var opptatt. Ikke et eneste herberge hadde ledig plass. Så tok de inn i et uthus, en stall der de fant en krok.

.

Og nå kom et annet faktum: tiden var inne for Maria. Hun skulle føde. Og det var ingen vanlig fødsel eller et alminnelig barn. Ni måneder før hadde hun hatt englebesøk og fått beskjed om at hun skulle få en sønn (Luk. 1, 28ff). Dette barnet skulle bli stor, bli konge og kalles Guds Sønn. Hun hadde ikke hatt noen mann, men Guds Hellige Ånd hadde skapt barnet i henne.

.

Hvilke tanker har ikke dette ført til i den unge kvinnens liv? Og nå var tiden inne. Det hellige kongebarn skulle nå komme til verden. Men det var ikke rom for denne kongen. Alle var opptatt med sitt eget. Jesusbarnet lå i en krybbe.

.

Har det ikke alltid vært slik? Det er så vanskelig å invitere Jesus inn! Plassen er opptatt av alt annet. Det er den ”velkomst” han får i denne verden.

.

4. Noen hyrder.

Denne natta var det noen andre som også fikk englebesøk. På markene utenfor Betlehem var det noen hyrder som voktet saueflokken sin. Og da ble de forskrekket, som det ofte blir ved englebesøk. De så et veldig lys omkring seg og hørte røst.

.

Engelen sa han skulle forkynne. Og det er ikke vanlig snakk og småprat. Forkynnelse er å ha et budskap. Det fører noe nytt inn i verden og menneskelivet. Det er kraftige ord fra den store Gud. Budskapet er også noe vi behøver mer enn noe annet.

.

Engelen talte om flere ting – stans litt ved dem nå:

.

A. Frykt ikke!

Jo, vi mennesker har grunn til å frykte. Av natur er vi Guds fiender. Synden har ført menneskeslekten bort fra det hellige. Vi ble skitne og stygge og vonde. Det urene passer ikke i Guds himmel og hos Den Hellige. For mennesket er bare en endeløs dom i vente. Og den har vi grunn til å frykte. Dommen er mye verre enn vi kan tenke oss eller forstår. Ingen slipper unna den, den kommer som natt følger på dag.

.

Da forkynner Guds sendebud: Noe skal skje som kan ta denne frykten bort. Gud er forunderlig slik. Han kan ta frykten bort og gjøre livet ganske nytt.

.

B. Glede.

Engelen forkynner en stor glede. Og den fjerner frykten fra mennesket. Den guddommelige glede er ikke følelser og sjelelige opplevelser (selv om det også kan komme). Gleden er en person. Gud skal sende en mann til jord som skal gjøre alle ting vel. Han gir oss hjerteglede, som intet annet på jord kan gi.

.

Du har tapt mye allerede i livet om du ikke kjenner dette mennesket! Han er her for deg nå. Og han vil fylle ditt hjerte med en ny glede. Han gjør det ved å tilgi dine synder og dermed fjerne frykten for dommens dag og oppgjøret med Gud.

.

Mannen heter Jesus. Han er gledens herre. Og han er frelser ”for alt folket”, står det. Da er vi alle regnet med. Han er Messias – det betyr kort sagt at Jesus er den som Gud har lovt skulle komme til jord som frelser. Julenatt var han her – med en stor glede: Alle syndere kan bli frelst.

C. Et tegn.

Hyrdene skulle få et tegn på at de var kommet til rett sted. Og det har vi også.

.

Et barn – svøpt – i en krybbe. Fattig altså. Ikke i et slott eller kongepalass. Det tror mange og dermed leter de på feil sted. Nei, det så lite ut. Slik er det fremdeles. I første omgang ser det smått ut. Kristendom kan vel ikke være noe?

.

Men se ikke på innpakningen. I en gammel og slitt pose kan det ligge store rikdommer. Tegnet kan bedra den overfladiske tanken.

.

Englene skjønte det – når de merket englesangen av en himmelsk hærskare. Tegnet bærer bud om noe himmelsk, om Guds rike på en syndig jord. Det har et viktig kjennetegn:

.

D. Fred!

Å, hvor mange som lengter etter fred! Og mange kritiserer Gud for juleevangeliet nettopp på dette punkt. Folk ser jo bare krig og hører rykter om krig over alt. Så drar de den urette konklusjonen at verken jul eller Gud eksisterer.

.

Hvordan henger dette sammen? Bibelen taler veldig klart om at det alltid vil være krig på jord i denne tidsalder. Profeten Daniel sier i en profeti om de siste tider: Inntil enden er det krig. Dan. 9, 26. Og Jesus sier i en endetidstale i Mat. 24, 6: Dere vil høre om kriger og rykter om krig.

.

Juleevangeliet kan ikke tale om politisk fred. I en syndig verden er det umulig.

.

Vi vet alle at i våre hjerter er det ofte urolig. Mange går livet gjennom med en stadig usikkerhet og uro i sitt indre. De lengter etter fred og er redd for å dø og møte Gud. Hvordan vil det gå da?

.

I Jes. 35, 4 kan vi lese: Si til de urolige hjerter: … Se, der er deres Gud … Han kommer selv og frelser dere! Det er juleevangeliet. Gud vil gi hjertefred til menneskene – og han gjør det ved å frelse oss. Derfor kom Jesus. Det er forkynnelsens mål.

.

5. Til Betlehem.

Da hyrdene hørte dette, var de ikke sene om å bestemme seg. La oss gå, sa de. Vi må finne barnet og få den fred vi behøver i hjerte og sinn. De skyndte seg og fant barnet. Det var ikke drøm eller fantasi. Det også var et faktum. Etter dette møtet, ble de fylt av lovsang og takk for englesangen som var sann, v. 20. Men vi vet ikke mer om hvordan det gikk med disse enkle landsens menn, de første budbærere av evangeliet. Fikk de høre barnet tale mange år senere – og følge ham?

.

6. Maria.

Det står ikke noe om hva Josef sa og tenkte. Han var nok heller ikke uberørt. Men Marias hjerte og tankeliv ligger åpent for oss. Hun tok vare på det hun hørte. Hun tenkte på det og grunnet på det. Disse tankene var åpenbart om lag slik: Hva skal dette bety? Hvordan vil det gå med barnet mitt?

.

En dag over 30 år senere er hun i Jerusalem og står ved Golgata. Nå henger barnet der. Hun har hørt ordene: Det er fullbrakt. Og tankene går til Betlehem: Mon det er julesangen som nå er fullbrakt? Den store gleden? Brikkene faller nok på plass etter hvert. Jo, han var Messias – han er vår redningsmann, kvinnens ætt og de lidende Herrens tjener.

.

Alle som tror det, får del i frelsen og ser et glimt av himmelen allerede her på jorden. Har du også sett det?

.

Guds tenarar.

Salme 101, 1 og 6.

Dei trufaste og sanne tenarar.

.

David er konge, og kven vil han ha i si teneste? Og han svarar klårt: Dei trufaste og rettskafne. Det er ei rettferdige i landet han vil ha kring seg. Og slik er Herren óg!

.

Det viser oss at berre sanne Guds born kan tena Gud rett. Det er eigentleg audmjukande og ransakande. Det tvingar meg inn til Jesu hjarte. Det var han som tok til med ei god gjerning i oss, Fil. 1, 6. Og han vil halda fram og fullenda alt til si ære. I v. 9 skriv Paulus der at han ber om at kjærleiken deira må verta meir og meir rik på kunnskap og all innsikt. Berre då kan me gå rett fram og vera reine for Gud, v. 10. Du ser etter dei trufaste i landet.

.

Heile vårt liv og arbeid for Gud må vera styrt av Guds ord i Bibelen. Me må halda fast ved det. Og Bibelordet forkynner alltid desse to grunntonane: Synd og nåde. Det handlar om vår naturlege tilstand etter Fallet, og korleis Gud er i Kristus etter Golgata.

.

Her sviktar me mykje i dag. Me opplever at leiarar og lærde menneske tolkar alvoret og anstøytet bort frå Bibelen. Og det ser ut til å auka i tal med åra. Dei grip tak i fleire og fleire emne og område og gir bibelordet ei anna meining.

.

Når det skjer er me ikkje lenger i Guds plan. Gud kan ikkje bruka slike menneske som tolkar og tenkjer seg ut or Guds vilje. Det ytre kan fungera godt, men det er eit tomt skal utan åndeleg innhald. Difor skal me vera redde når det ytre arbeidet veks og lukkast. Då må me granska innhaldet – stemmer det med Ordet?

.

Dei falske profetane i Det gamle Testamentet hadde mange fagre ord. Men dei førte folket til fråfall. Dei siste tider i nådetida skal vera lik den tida. Og nå er me nok komne eit godt stykke inn i dei dagane.

.

Må du Gud vekkja oss og føra oss på dine stigar, og dei er smale og bratte så er du med der. Takk, Herre, for din nåde.