Den STØRSTE begivenhet.

Romfarteksperten Erik Tandberg sier at månelandingen for førti år siden i dag er den største begivenhet i verdenshistorien. Han kan vanskelig finne noe som er større, sier han nå. Sett fra hans synsvinkel er det nok noe sant i det. Jeg husker godt den dagen vi satt klistret til TV for å se "mannen i månen", så å si. Noen år før kunne vel ingen av oss tenke at det var mulig.

Likevel - det finnes noe som er større! Mye større.

Det Aller STØRSTE i verdenshistorien er Jesu komme. De tretti årene han var her på jorden satte et skille i verdenshistorien som ingen annen begivenhet. Det var en virkelig JORDLANDING, med himmelbesøk.

Det er mange dager i Jesu liv som er viktige. Først har vi JULEDAG. Da steg Gud inn i menneskeheten på en måte som aldri før, det vi kaller "inkarnasjonen" på latin. Gud ble menneske ved sin egen Sønn.

Den andre store dagen jeg vil fremheve her er LANGFREDAG, da Jesus Verdens Frelser døde for hele slektens synd. Hans ord "Det er fullbrakt!" er mye større og viktigere enn Neil Armstrongs setning: Et stort steg for menneskeheten. Jesu "Fullbrakt" betyr egentlig slutten på Satans herredømme og Jesus seier over alt det onde. Hans oppstandelse tre dager etter er et mektig utropstegn som hele universet fikk oppleve. Det onde som nå skjer er bare etterdønninger etter påsken. Det varsler avslutningen på verden og begynnelsen på evigheten.

Folk! La oss ikke glemme den største hendelse på jord da Guds Sønn kom ned som frelser og fullførte verket på korset. I evighet skal alle frelste takke ham av hjertet på en helt annen måte enn her i verden.
NDH.

BØNN FOR NORGE

.

23 ulike kirkesamfunn og organisasjoner har gått sammen om å be for Norge (og gjerne for hele Skandinavia). Nå gjelder det særlig Stortingsvalget til høsten. Jeg har ikke for vane å tale om politikk i betydningen partipolitikk, av flere grunner. Men nå synes det så klart at landet vårt er ved en ny skillevei.

.

Derfor må vi samles til bønn om en ny kurs. Alle kristne kan være med her. Ta deg en liten stund hver dag og legg saken fram for Den Allmektige Gud.

.

Det er Gud som styrer, og vi kjenner ikke alltid til hans råd. Her må vi bare bøye oss i ydmykhet for Gud. For han har også ansvaret for kristendommen. Men vi har lov å be om at hans rike må komme og hans vilje må skje. Det har Jesus bedt oss om.

.

Bruk lønnkammeret flittig denne høsten – og senere.

NDH.

Biskop i Stavanger

Stavanger bispedømme har fått ny biskop. Rogaland er misjonsfylket og eit utprega lekmannsfylke. Kristenlivet har vore prega av det, og me har hatt ein del bispar som var på line med folket slik og respekterte det "bibelbelte" som var her.

Den nye bispen gjer ikkje det, så langt me veit. Han er liberal på meir enn ein måte. Han er ekstremt liberal i homofilispørsmålet. Bakgrunnen er truleg ein liberal teologi som tolkar seg bort frå den bibelske meininga. Denne teknikken er velkjent i vår tid. Dei vedgår at det står klårt nok i Bibelen, men det gjeld ikkje i vår tid. Då kan ein læra kva som helst.

Erling Johan Pettersen er 59 år gammal og kan i teorien står i elleve år her i fylket. Mange tykkjer det er leitt. Folkemeninga kom også godt fram i prosessen fram mot utnemninga. Han var ikkje fremst.

Endå tristare er det at ei rekke prestar står fram og seier dei trur han blir ein god biskop. Og det er prestar me trudde var klåre i bibelsynet. Det ser altså ut til at nokre er klåre nok i bibelsyn når det ikkje kostar noko, men sviktar når prøven kjem.

Slikt har me ikkje respekt for.

Elles er sjølve demonkratiet i kyrkja eit problem og i sin grunn ubibelsk. Det har aldri vore slik at fleirtalet skal ta avgjerd i teologi eller kyrkjearbeid. Det er ei total avsporing og vil før eller seinare føra folket og kyrkja vill i nye spørsmål. For folk flest vil aldri bøya seg for Bibelen i kontroverse saker. Dei vil gå etter fleiratlet og fylgja ein brei veg.

Den sida av statskyrkjespørsmålet er også viktig med tanke på å frigjera seg frå staten. Anten det er Giske eller andre som sit ved kyrkjeroret, er det berre Bibelen som gjeld, og berre dei som fylgjer den, er skikka til preste og bispeembetet. Det må prestane sjølv sjå og retta seg etter. Det er ikkje me som er ein smule kritiske som dømer dei. Det gjer Gud sjølv ved sitt eige ord.

Må Gud få hjelpa Noreg og heile verda til å sjå det. Lat oss be for landet vårt i denne saka og.
NDH.

Latvia

Frå Latvia får eg melding om harde og vanskelege tider økonomisk, kulturelt og ikkje minst åndeleg. Landet er kome inn i ei bakevje der mange vanlege folk har vanskar med å overleva. Når det ikkje er arbeid å få og lite trygder og andre hjelpesystem, veks talet på fattige.

Difor må me be ekstra for Latvia nett nå. Det er ikkje sikkert at det i første rekke blir betre om dei kom inn i EU. Nokre har profittert på det, medan andre meir vanlege folk kjem på sidelina. Difor har mange einskildpersonar og familiar det vanskeleg.

Gud er framleis STOR. Han har makt til å gripa inn. Først og fremst gjeld det der som i vårt land at folket vender seg til Gud. Nå er truleg tendensen at folk ikkje bryr seg om den eine Gud, men dyrkar Mammon. Då går det alltid galt. - Herre, difor ber me om at dine sterke hender skal gripa folket i Lativa og Norge just nå. Takk for din store nåde over folk og land.
NDH.

Formaning - 5

..

Formaning Ef. 4, 1ff.

.

Også denne gangen skal vi være i Efeserbrevet kap. 4. For der er en rekke andre formaninger som går på vårt dagligliv som kristne. Og Gud vil at det skal være rett, og da må det være etter Guds ord. Det er bare der vi finner rette og gode ordninger for kristenlivet. Formaningene er den rette etikken for den enkelte kristne.

.

Da legger vi først merke til at formaningene kommer på flere områder i livet, og vi skal se litt på dem.

.

1. Den indre side av livet, Ef. 4, 2-3.

Skal livet som kristen bli rett, må først hjertelivet være i orden. Gud ser på innsida vår. Er vi sanne og rette kristne, slik at vi har liv i Gud? Det er ikke nok med en fin, ytre fasade eller en kristelig dress. Spørsmålet er først og fremst om Gud har fått gjøre sin gjerning i oss. Vi synger i en ungdomssang: ”Ditt hjertelig må først og fremst bevares…”

.

Det er dette Paulus har talt så sterkt og detaljert om i kap. 1-2 og dels 3 i dette brevet. Der har han først talt om velsignelsen i Kristus og hva vi som tror på ham eier i Gud. han har talt om vår naturlige tilstand: vi var døde i våre synder og overtredelser. Skulle vi blir frelst, måtte det skje av nåde ved tro. Det er tydelig at leserne den gang var frelst på den måten. Det sier Paulus rett ut. I det 3. kapittel taler han mer om hemmeligheten (mysteriet) i Kristus. Og han er i bønn om at de må lære å kjenne det mer og mer. Paulus avslutter denne delen av brevet med et sterkt ønske om at Gud må bli æret i menigheten i alle slekter i alle evigheter.

.

En del av dette indre liv er også det vi har talt om før i denne serien, nemlig ydmykhet, saktmodighet og langmodighet. Det er i første rekke indre kvaliteter, men de vil ganske snart vise seg også i det ytre.

.

Spørsmålet blir da hvordan Gud og Kristus skal få ære ved oss som tror. Da kommer han til den ytre side av kristenlivet, det som andre ser når vi bekjenner Jesu navn. Hva vil de se da?

.

2. Vårt ytre liv, v. 17 m.fl.

Her gir Paulus leserne og alle oss andre en viktig sammenlikning og formaning. Oppfordringen er: Vandre ikke lenger slik som hedningene vandrer! Det kristne liv er altså noe helt annet enn verden. Og vi blir oppfordret til å leve det. Det kommer med andre ord ikke av seg selv. Kristendommens ytre side er ikke automatisert. Vi blir formant til det. I det ligger også at vår tro og indre kristenliv skal vise seg for andre mennesker. Verden har gjerne en læresetning som sier at religion er bra nok, men det er en privatsak. Det sa også kommunismen i Sovjet og Kina: Det er greitt at dere er kristne, men si det ikke til noen.

.

Slike mennesker har ikke forstått kristendommens vesen. Når noen sier til oss at vi ikke kan vite hvem som er kristne, for det er privat, skal vi svare ut fra Bibelen. Der står bl. a.: En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Mat. 5, 14. Det betyr at det indre kristenliv og troen vil måtte bryte seg vei ut til andre. Du kan ikke skjule det i lengden. Noen vil merke at du er et Guds barn. Du er et lys for Frelseren.

.

Men dette lyset (dvs. livet) er helt annerledes enn de verdslige og hedningenes. For de er formørket, v. 18. Der forstår ikke kristentroen og hvorfor vi må være tydelige vitner. De skjønner heller ikke hvorfor vi kan bygge hele vårt liv og tanke på Bibelen. Den er jo så gammel!

.

Grunnen ligger hos dem selv: De har forherdet sine hjerter. Det skjer over tid ved å si nei til Guds kall og ikke bry seg om Guds vilje. Da blir hjertet sløvt og lukker seg til for Guds tale. I det ytre fører det med seg tøylelsesløshet, slik at de lever i synd og urenhet, v. 19.

.

Senere i dette kapitlet taler Paulus mer konkret om synder, v. 25-32. Her tar han opp det sjuende og åttende bud: Du skal ikke stjele og ikke lyve (kap. 4,28 og 25). I kap. 5 viser så Paulus til to andre bud, Det sjette bud (v. 3) og det første (v. 5). Og i kap. 6 viser han så til det fjerde bud (v. 2). Minst fem bud har han brukt i disse formaningsordene, og i tillegg er det andre formaninger som kan berøre andre bud.

.

Her ser vi altså at Paulus bruker de ti bud fra Sinai i mange sammenhenger i sine formaninger til de kristne om at de må leve rett. Den lutherske teologien om lovens tredje bruk (for å vise oss et rett kristenliv), er dermed i samsvar med Guds ord. Bibelens ti bud er en allmennkristelig etikklære. Aksel Valen-Sendstad bruker bl.a. dette som en lest for etikken i sin etikkbok, der han bruker ca. 240 s. på budene. Rosenius skrev også en hel serie med artikler om loven generelt og om budene.

.

Vi kan aldri ustraffet bryte Guds bud. Og nå tenker vi selvsagt ikke på dem som frelsesvei, men som norm for vårt daglige liv. Mye livsvisdom ligger innbakt i disse budene. Men her skal vi ikke gå i detaljer mer om det nå. Men les med oppmerksomhet de tre siste kapitler i Efeserbrevet. Vi skal skynde oss videre.

.

3. Vår tjeneste for Gud, v. 11-16.

Paulus taler nå litt om menigheten og arbeidet for Gud. Det er ikke et spesialistarbeid for noen få utvalgte. Gud vil ha oss alle troende på sitt arbeidslag for å vinne verden for evangeliet og Guds rike. Da ser vi noen fine glimt i disse versene.

.

a) Gud ga spesielle tjenester, v. 11. Ingen kan ta en tjeneste eller skape den selv. Det blir ikke automatisk en tjeneste for Gud om vi organiserer arbeidet på en ny måte eller det den effektiv etter moderne tanker. Selv ikke økonomien lar seg styre på denne måten. Vi organiserer oss ikke til en bedre økonomi i Guds rike. Og vi utdanner ingen til rette tjenere for Gud ved gode og dyktige skoler.

.

Mye av det som her er sagt, hører nok med i tjenesten. Men det blir ikke frukt om vi ikke underordner oss det Paulus sier her: Han ga noen en tjeneste. Arbeidet i Guds rike er en gave fra Gud og dermed ren nåde. Vi må aldri tillate den tanken i vårt sinn at vi kan gjøre noe. Først da er vi skikket til tjenesten, uavhengig av det vi ellers er og kan.

.

b) Han ga ulike tjenester til oss. Noen var apostler – de var i grunnleggingstiden da Guds hus skulle bygges på jorden i nytestamentlig tid. Apostlene var grunnleggerne. Profeter er forkynnere med nådegave til å dele ut Guds ord slik at folk hører og tenker: Dette er Gud. Ikke alle som går opp på en talerstol og sier noe, er en profet. Gud velger noen til det. Evangelister er de som særlig forkynner til vekkelse og når de ufrelste. Ikke alle gjør det, men noen har fått en ekstra gave til å være veirydder for Jesus blant de som ikke kjenner ham. Noen er hyrder – det er de som har omsorgens gave og som hjelper folk som trenger det spesielt. Mennesker med svak tro og svake nerver vil være særlig takknemlige for en hyrde. Men vi kan alle behøve det i visse faser i livet. Dernest kommer læreren. Det er han som er godt kjent i Guds ord. Han kan en del bibelvers utenat, men viktigst er at han ser sammenhengen i Guds ord og frelseshistorien. Han kjenner de grunnleggende sannheter og hva som er viktigst og det som faller utenfor den sanne lære. Dermed er han i stand til å avvise vranglære og advare mot den (jfr. v. 14ff).

.

Guds menighet behøver alle disse tjenester, også i den lokale menighet av en viss størrelse. Som troende kan og skal vi be Gud sende oss slike redskap. Og vi må aldri falle for den fristelsen som ikke er ukjent i historie, at noen misunner andre for at de har en annen gave enn de selv. Det er ukristelig og synd og du ødelegger din egen tjeneste ved å gi etter for den tanken. Det er Gud som har delt ut gavene, og han vet godt hvem som er i stand til å gjøre de ulike tjenestene. Så få vi underordne oss det og tenke: Jeg vil gjøre så godt jeg kan, det jeg kan og har fått i oppdrag!

.

c) Hensikten er at alle troende skal tjene, v. 12.

Der er spesielle tjenester i Guds rike. Men det er også sant at Gud vil alle skal tjene. Slik var det også i det gamle Israel f. eks. under ørkenvandringen. Ypperstepresten var viktig, prestene var viktige i tjenesten. Dernest kom alle levittene som grovt sagt var prestenes medhjelpere. Også alle de andre i hver stamme var en del av Israel. Skulle det være et rett folk for Gud, måtte alle israelitter kjenne sin plass i sin stamme og ta vare på sin familie der. Slik består Guds menighet på jord av mange små ledd og enheter. I hvert hjem og på hver arbeidsplass og fritidsgruppe er vi alle sendebud og vitner.

.

Men folk må settes i stand til det, står her. Som troende er vi rede til å dø i samme øyeblikk vi tror på Kristus. Men som tjenere behøver vi opplæring og hjelp i livet. De nådegavene i v. 11 er nettopp gitt for å hjelpe resten av menigheten, ved siden av å vinne nye. Her ser vi hvordan alt griper inn i hverandre.

.

Kristi legeme skal oppbygges, står det. Det skjer nok på en måte ved at vi blir flere. Men vi skal ikke fokusere for mye på det. For det vil også skje en indre vokster i hvert enkelt kristen, en indre oppbyggelse. Det var ikke for ingenting at de gamle troende kalt sine møter for ”oppbyggelse”. Og den skjer ved forkynnelse av Ordet, vitnesbyrd, bønn og det å være sammen med troende. Det er i seg selv en oppbyggelse når det skjer rett.

.

Oppbyggelsen skjer på flere plan: Vi får mer kunnskap og innsikt i Guds ord ved å høre Ordet. Vi vokser i troen når vi hører hva Bibelen sier om den og noen ganger er vitnesbyrdet nettopp et vitne om stor tro. Den store tro regner bare med Guds ord og løfter og ser ikke på verden og problemene. Kanskje vi trenger mer vokster nettopp her i vår tid. Og vi lærer også å vokse i nåden, ved å se at vi stadig behøver mer nåde og at Gud alltid har nok nåde til alle. Det er en fremragende god lærdom. For nåden har vi alltid bruk for, ikke minst når vi ser hvor skrøpelige vi er som kristne og når vi skal forsøke å tjene vår Mester.

.

4. Enhet i Guds menighet, v. 3-7.

Dette er også en viktig side i Guds rike på jord. Og det er også en hensikt med formaningene. Her menes enhet mellom de troende. Den kommer ikke av seg selv, derfor står det: legg vinn på.

.

Alle har nok erfaring med at det lett kan vi uenighet blant de kristne. Verden bruker det som et våpen mot oss og kristendommen. Ved strid og uenighet ble det lett kløyving og oppdeling av de kristen i stadig nye kirkesamfunn. I de fleste slike tilfeller tror vi det er kjødet som får rom. Noen skal ha sin vilje gjennom og krever det, ellers går de ut. Egeninteressen har lett for å ta styringen der folk samles. Nye synder følger så i kjølvannet: sladder og baktalelse, løgn og ufred. Ikke sjelden omtolker man det andre sier og tar ikke alt i beste mening, som Luther formaner oss til i forklaringen til det åttende bud.

.

Paulus speker på det vi har felles, v. 4-6. Det som ofte skiller, er menneskelige ordninger. Men de er, som Hope sa, bare et stillas som en dag skal rives når huset er ferdig. Vi må noen ganger tolerere ulikheter i det ytre bare troens innhold er ekte og sann. Og det er her det mange ganger svikter, særlig i vår tid.

.

Et par ord til avslutning: Først: Meningen i Guds ord er ikke den ytre, organiserte enhet i en superkirke. Kirkenes verdensråd arbeider for det, og de vil aldri lykke fullt ut. – Dernest: Det finnes allerede en indre, åndelig enhet mellom alle Guds barn. Det er enheten i Kristus. Der er vi like og der er Jesu bønn i Joh 17 oppfylt. Vi er ett i Kristus slik Gud og Kristus er ett. – Likevel: Vi skal legge vinn på den menneskelige enhet også. Unødig strid og skille er til skade og vi bør legge den bort. Det krever ydmykhet (v. 2) og vilje til å gi etter i det uvesentlige.

.

Men – der er tider og ganger da et skille er Gudvillet og nødvendig. Det er når troens fundament rokkes. For Luther ble det et påtvunget skille som var nødvendig. Troen var i fare, og Gud ville gjenreise sin menighet. Det har vært flere slike tidsskille og det kan komme nye. Det som skjer i vår kirke og noen organisasjoner er tegn på det. Vi må nok være i mye bønn for dette i tiden framover.

-

Formaning - 4

Ef. 4, 1ff.
I dette avsnittet om formaning skal vi gå til Efeserbrevet kap. 4. Her har vi noen viktige og sterke ord om det kristne liv, ikke minst om livet i menigheten. Det handler om hvordan kristne oppfører seg i hverdagslivet, altså en del av den praktiske helliggjørelse. Selv er han fange som kristen, og vil minne dem om hvor viktig det er å leve rett i denne verden, selv om det skal koste oss mye. Det gjelder som enkeltmennesker og som menighet eller forsamling. En kristen er lys i verden, men vi blir formant til å vandre som lysets barn (kap. 5, 8b). Det viser at det ikke går automatisk for seg å vandre rett. Vi trenger en formaning til det, dvs. en påminnelse og oppfordring.
.

Kristenlivet på jord har både en indre og en ytre side. Den første er ukjent for andre mens de legger godt merke til den siste. Paulus har begge deler for øye. Men vi møter folk som ikke vil høre eller ha noe med det ytre livet å gjøre. Det betyr ingen ting, sier man gjerne. Eller man sier at det ytre vil ordne seg hvis det indre er i orden. Tanken er god og har noe for seg. Men det dekker ikke alt. For da må vi ennå en gang spørre: Hvorfor har vi så mange formaninger i Bibelen hvis de er unødvendige? En viktig grunn til det er vår gamle syndige natur som slett ikke vil leve hellig.

.

Her gjelder det å vandre verdig vårt kall som kristne. Det betyr at ikke alt sømmer seg for oss kristne. Det som ”sømmer seg” står ikke i forhold til andre menneske, hva de mener er verdig og tillatelig. Det skifter stadig med årene. Her står ”det sømmelige” i forhold til Gud og hans vilje med oss.

.

Noen kjerneord i formaningen:

Vi finner noen viktige hovedbegrep i det kristne livet som formaningen bruker for å hjelpe oss. Ved å følge dem, blir vi ikke kristne. For dette er talt bare til kristne. Men de hjelper oss til å vandre verdig for det kallet vi har fått som kristne i verden. Her er litt av Guds standard – noe å prøve seg på.

.

1. Med all ydmykhet, v. 2.

Ordet ydmykhet betyr å se på seg selv som liten, og dermed være underdanig. Grekerne brukte ordet om slavefrykt, en krypende og smiskende holdning, gjerne for å innynde seg hos sin herre.

.

I bibelsk mening taler det først om selverkjennelse: Vi må se hvem og hva vi er som kristne – som dette er talt til. St. Bernhard sier om ydmykhet: Det er ”det som gjør oss klar over vår uverdighet”. Det gjelder ikke bare vår synd og svikt. Det handler om et rett syn på nåden, at alt er ufortjent og gave fra Gud. Da har vi ikke noe å opphøye oss av.

.

Dernest kan vi sammenligne oss med Jesus og det Guds ord sier. Hvordan ser vi ut da? Det er nok langt igjen til vår storebror. En amatør kan tro at han spiller piano ganske bra når han er alene eller sammen med likesinnede. En dag møter han en virkelig mester – og skjønner hvor liten han er.

.

Ydmykhet er altså å tenke lite eller ringe om seg selv. Det er å sette seg nederst. Til filipperne skriver Paulus om dette: Akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv, Fil. 2, 3. Legg merke til at det er en oppfordring i denne setningen. Vi skal ikke vente til det kommer av seg selv. Vi skal bevisst tenke slik: Andre er større enn meg. Det er en holdning vi skal ha.

.

Det er her Paulus fører inn Jesus som eksempel i Fil. 2. La dette sinn være i dere, som óg var i Kristus Jesus, v. 5. Videre taler Paulus hvordan Jesus var og hva han lot seg bli. Han var Gud, men ble en tjener. Det er ydmykhet.

.

Jesus sa dette om seg selv: Jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet, Mat. 11, 29. Og Paulus sa til menighetens eldste fra Efesus: Jeg tjente Herren med all ydmykhet. Apg 20, 19. Både Peter og Jakob formaner spesielt til ydmykhet, Jak. 4, 6 og 1. Pet 5, 5-6. Det skal vi legge oss på hjertet.

.

2. Mildhet, v. 2.

Ydmykhet og mildhet hører ofte sammen. En person som tenker lite om seg selv og sin rolle i livet, vil gjerne være mild mot andre. Han er jo ikke bedre selv. I en annen oversettelse står det: Ta dere ikke til rette (1978), og i 1930 utgaven: saktmodighet. Det greske ordet betyr å ikke kreve sin rett eller gjøre seg selv gjeldende. Kanskje vi kan si at noe av det motsatte er en viss freidighet som rydder seg vei der de ønsker å komme.

.

Jesus også dette i Mat. 11:29: Lær av meg, for jeg er saktmodig (2007: nedbøyd). Det taler ikke om egoisme eller egenrådighet. Saktmodigheten går stille i dørene. Ordet kan tolkes slik: Han har mot til å gå sakte og har dermed tid til å vente på Guds time. Det gjorde også Jesus. Og han er vårt eksempel her.

.

3. Langmodighet, v. 2.

Ordet kan også bety å være tålmodig, og det kan gjerne tolkes bokstavelig: mot til å gå langsomt. I en nynorskoversettelse står det : ver tolsame. En kristen må tåle mye av mennesker her i verden. Det setter oss på prøve. Tålmodighet betyr da at vi ikke går til motangrep eller slår igjen om vi selv får slag. Det kan være på konkrete fysiske angrep eller angrep på vår kristen tro og lære i ulike variasjoner.

.

Verst er det når slike angrep kommer fra andre kristne som gjerne har misforstått saken. Men det kan også være sykdom og ulike problemer i livet. Da sier Guds ord: Som kristen skal du være standhaftig og ikke tape motet – og slett ikke tenke på hevn. – Når og om slike tanker dukker opp i sinnet, har vi en ting å gjøre: gå til vår Gud og be om nåde og hjelp i rette tid.

.

4. Bære over med hverandre i kjærlighet, v. 2.

Bakgrunnen til denne formaningen er bl.a. at vi mennesker er svært forskjellige på mange måter. Vi har ulikt temperament, smak, vaner, planer for livet og arbeidsmåter. Det gir grobunn for uenighet og diskusjoner. Hvis noen alltid krever å få sitt igjennom, blir det strid. I slike situasjoner kan ydmykhet, tålmodighet og langmodighet spille på lag med hverandre slik at vi bærer over med dem. Av kjærlighet til alle mennesker lar vi andre også få rett. Det skal ofte ganske lite til før mennesker kommer i strid med hverandre. Vi kan f. eks. bruke et ord i en annen betydning enn andre – så blir det misforståelser. Resultatet kan bli uvennlighet for lange tider, surhet på arbeidsplass og i hjemmet, man tåler ikke andres meninger, finner feil hos folk, er utilfreds og irritable.

.

Det er ikke et godt forhold.

.

5. Kjærlighet.

Det er løsningen på mye. Hvis du elsker mye, tåler du mye. Det ordet som er brukt her (agape) betyr en forpliktende kjærlighet som ofrer og tar ansvar for andre. Det er den kjærlighet som Gud hadde da han sendte sin sønn (Joh 3, 16).

..

Formaning - 3

Rom 12, 2-8

Av Nils Dybdal-Holthe.

Vi har før sagt at formaningens grunnvoll er Guds miskunn, v. 1. Og i v. 3 taler Paulus om: Ved den nåde som er meg gitt. Det gjelder både nåde til frelse og nåde til å forkynne og her formane. Vi må først frelses av nåde og så varmest ved evangeliet og slik leve godt og rett med Jesus – før vi kan formane rett.

.

Formaningen er til den enkelte, den gjelder alle kristne. Guds vilje og det kristne liv skal vises i hverdagslivet. Det taler Bibelen mye om. Og det skjer på flere forskjellige måter. Guds vilje skal inn i alt. Det er det overordna og ideelle mål for alle kristne.

.

Vi kan ikke forstå formaningen uten å tenke klart om de to naturer i en kristens liv. Vi har fått en ny natur som elsker Gud og vil det gode. Men samtidig har vi vårt gamle ”kjød” som ikke elsker Gud og ikke vil følge hans vilje. Vi lever vårt kristenliv i spenningen mellom disse to krefter hele tiden.

.

Men formaningen kan ikke døde det gamle menneske fullstendig, og den kan heller få det nye menneske til å bli enerådende hele tiden. Vi lever i krysningspunktet mellom dem.

.

Ordet formaning betyr også å trøste og oppmuntre, slik en god venn hjelper en annen. Den er verken dommedagstale eller kalde bud til vår vilje om å gjøre så godt en kan. Den er mer en vennlig hjelp til at Guds vilje får skje i de små ting i hverdagslivet og å minne oss om det vi allerede vet og det vi eier ved troen.

.

Så går Paulus over til å tale konkret om enkelte formaninger i Rom 12.

.

1. Ydmykhet, v. 3.

Paulus begynner her, og det er kanskje det vanskeligste for oss. Hvilke tanker har vi om oss selv? For tankelivet vil prege det ytre livet i noen grad. Derfor er det viktig å sette vakt ikke bare ved munnen, men også ved tanken. Som kjent har jo den lett for ”å løpe løpsk”. Den er ikke god å temme, men det er nyttig å lære at en kan hente den inn igjen, få den på rett spor så å si.

.

Ydmykheten gjelder i forholdet til Gud, og til andre kristne og til verden. Mye unødig strid ville vært unngått om vi alle hadde små tanker om oss selv og vår egen dyktighet i det kristelige. En av de motsatte ting til ydmykhet er selvgodhet. Når noen tror at de alltid har rett og vet best om alt, vil de overkjøre andre og svakere sjeler. Men de vil også komme i konflikt med andre sterke viljer. I en kristen forsamling eller en organisasjon vil det ofte være en del slike som mener at de alltid har løsningen på alt.

.

Kjødet har ofte lett for å tenke stort om sin egen dyktighet. Vi tror så gjerne at vi kan gjøre noe stort, noe som betyr noe. Vi er noen ganger som barna. De kan diskutere sine fedre, og omkvedet lyder: Min far er sterke enn din! Dette er en del av hovmodet som er en frukt av syndefallet. Tanken var da at man skulle bli som Gud og kjenne godt og ondt, 1. Mos 3, 5.

.

Her sier Paulus at vi skal tenke sindig. I oversettelsen av 1978 står det slik: ”Bruk din forstand og vær viselig.” I en bibel fra 1844 står det: ”Tenke så at han er beskjeden.” Og i en oversettelse fra 1699 står det: Han skal ”holde mådelig af sig”. Og i en av de eldste biblene på engelsk (W. Tyndale dra 1526) står det: at han ”dømmer særskilt (discretely) om seg selv”.

.

Alle disse forsøk på å finne dekkende ord går på at vi skal se på oss selv på en rett måte, og det må bli slik Guds ord ser på oss. I dette skal vi være sindige, viselige, beskjedne og bedømme oss selv rett. Da vil vi komme på det nederste trinn. Når alle sitter der, blir det ikke mye strid. (Og sammenhengen her blir etter hvert menighetslivet.)

.

Den samme tanken kommer så igjen i v. 16: ”Ha ett sinn innbyrdes! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! Vær ikke selvkloke!” – Selvbevisste mennesker har vansker her. Det betyr at bl. a. at vi ikke alltid skal være frampå i alt, vi skal være litt ”beskjedne” som det stod i 1844. Det er en god dyd.

.

Vi finner mange vers om ydmykhet i Bibelen, og de fleste står i avsnitt med formaning. Ef. 4,2 sier: Vandre med all ydmykhet og saktmodighet. I Fil. 2, 3 står: at dere i ydmykhet akter hverandre høyere enn dere selv. (Er det lett?) Og Peter skriver i 1. Pet 5, 5: Dere skal alle ikle dere ydmykhet. Paulus selv våger å gi dette vitnesbyrdet: Jeg tjente Herren med all ydmykhet, Apg 20:19.

.

La oss ta imot denne formaningen nå.

.

2. Vi formanes til et rett, bibelsk menighetsliv, v. 4-8.

Med menighet menes her de troendes forsamling. Han taler ikke om organiseringen av kirken eller misjonsarbeidet her. Det er selve samlingen av de troende, enten det er på møter, i styrearbeid, i forening eller i et arbeidslag for Guds rike.

.

De ytre formene kan skifte, men det indre vil være likt i alle år. Et godt og rett forsamlingsliv er et åndelig sentrum i bygd og by. Er noe sykt og i ulage der, har ikke Gud lenger et godt redskap der på stedet. En hovedtanke her er at kristendom og forsamling ikke skal være plattform for kjøttet. Det skal ikke være et sted der man skal hevde seg eller dominere andre. For menigheten er Kristi legeme, derfor er den hellig. Vi skal se stort på forsamlingen av de troende. (Forsamling er ikke her en organisert enhet som statskirken m.m., men en samling av Guds barn hvor det er.) Noen hovedsaker ved den er:

.

a) Alle kristne er ett legeme i Kristus, v. 5.

Vi er ett. Det er ikke synlig alltid, og det menes ikke en organisatorisk enhet slik mange mener i vår tid. Det er f. eks. tanken bak Kirkenes Verdensråd. Her menes en åndelig enhet som skjer ved gjenfødelsen. Vi blir ett i Kristus. Det glemmer vi noen ganger. Legemet er alle troende til alle tider. Troen binder de troende sammen, slik sangeren skrev i 1782: ”Velsigna band som bind Guds folk i saman her, i same kjærleik, same sinn som i Guds himmel er.” Slik har det alltid vært. Det er – menneskelig talt – en uoppløselig enhet.

.

b) Likevel er det mange deler og lemmer.

Vi kristne er ulike som mennesker og i noen grad også som kristne. Det har både med natur og anlegg å gjøre og med utdannelse, kunnskap og åndelig forstand. Vårt temperament spiller en stor rolle i vårt liv og gjør oss forskjellige. Og fra en side sett er det nødvendig og nyttig i Guds rike at det er slik. Men her kommer også formaningen til:

.

1. Bli klar over din plass i menigheten. Du er nødvendig og har en oppgave, slik du også har en nådegave. Med tanke på det som er sagt ovenfor, kan faren ligge nær for noen å tenke for smått om seg selv og slik undervurdere seg selv. Det er med tanke på dette Paulus skriver i v. 6f: La oss bruke den gave vi har fått, uansett hvilke nådegave vi har. Gud har en tjeneste for alle, der er en plass i Guds rikes arbeid i misjon og hjemmearbeid for hver enkelt. Da skal vi formane hverandre: Ta vare på din plass, stå på!

.

b) Vi skal ikke ringeakte andre eller misunne noen. Den som står på talerstolen som leder eller taler skal ikke se ned på den som etter møtet vasker golvet. I det store bildet er de like nødvendige. Det motsatte er også tilfelle: Den som vansker skal ikke misunne den som taler på møtet eller av den grunn bli forsakt og tape motet. Det var kanskje litt av dette som var saken og problemet i Mat 25 når Jesus taler om talentene eller om det ene pund i Luk. 19, 12ff. (hvis vi omskriver litt).

.

Denne tanken ser vi også i ”nådegavekapitlet” i 1. Kor 12. I v. 21 sier Paulus: ”Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke!” For Gud trenger alle og vi behøver hverandre slik at Guds arbeid kan bli gjort fullt ut.

.

En tanke i dette er at vi også skal ha omsorg for hverandre og se at hver enkelt ser at nettopp deres gjerning er viktig for Gud og menigheten. Det er da vi unngår splittelsen og kløyvinger i så mange grupper. Paulus skriver videre i 1. Kor. 12, 25f om det: Lemmene skal ha samme omsorg for hverandre. De sterke og de ledende må da ”se” de som ingen andre ser og som ingen skriver om i avisene. Lederen må se dem og oppmuntre og gjøre dem oppmerksomme på hvor viktig nettopp hans og hennes gjerning er.

.

Der kjøttet rår og vårt eget leder oss blir det ikke godt i forsamlingen. Da kommer misunnelsen, baktalelsen og den unødvendige kritikken. (Det som er galt, må i alle tilfelle påtales, men det er en annen side ved dette.)

c) Enkeltformaninger, Rom. 12, 9-21.

Paulus fortsetter altså kapitlet med en rekke formaninger til dagliglivet vårt, og de er alle sammen egentlig en fortolking til v. v3 om ydmykhet. Overskrift er kjærligheten, og den får mange underavdelinger her. Vi skal ikke ta fram hver enkelt nå, men peke på avslutningen som en god konklusjon: Overvinn det onde med det gode! Da blir det et godt møte.

.

3. Lydighet mot staten, Rom. 13, 1-7.

Her er et eksempel på hvor praktisk og hverdagslig kristendommen er. Og det er sagt i Romerriket med en hedensk stat ved styret. Antagelig var Nero keiser. Paulus ser det som en kristenplikt å være lydig. For staten er på en måte Guds tjener, v. 4. Den er en ordning til vårt beste, for den skal holde ordne i samfunnet. Det er en videreføring eller forklaring av Jesu ord i Mat. 22, 21: Gi Gud hva Guds er, og keiseren hva hans er. Også her skal vi være lys og salt.

.

Noen eksempler: Skatt og moms er en samfunnssak som alle mennesker har nytte av og som derfor alle burde støtte opp om. Vi skal betale det staten sier (når det ikke er mot Guds ord og bud), selv om det synes urimelig noen ganger. En kristen kan ikke si som noen gjør nå: Jeg betaler så mye skatt nå at det gjør ingen ting å lure noe unna. Staten har nok. Det er ukristelig tale. Derfor er det også galt å bruke ”svart arbeidskraft”, slike som ikke krever inn moms og ikke betale skatt av det.

.

Et annet eksempel er trafikkreglene. De er til for vår egen skyld. Det er sant at farten dreper. Da er det ufattelig at kristen ungdom (og noen eldre med) lar det står til og synes de er tøffe når farten blir både 100 og langt over på fine veier. Det er umenneskelig og ukristelig. Du kan ikke leve som en kristen på den måten!

.

En god begrunnelse:

Peter gir oss en god begrunnelse for dette: ”For Herrens skyld skal dere underordne dere…” 1. Pet 2, 13. Og Paulus gir en videre forklaring på det: For at læren ikke skal bli spottet (1. Tim. 6, 1 og Tit 2, 5).

.

Da blir det i grunnen lett å være lydig i slike praktisk spørsmål. Vi gjør det for Guds rikes skyld. Det må være et overordnet mål for oss alle. Paulus hadde et fint motto: Alt gjør jeg for evangeliets skyld, 1. Kor. 9, 23.

.

Ett unntak.

Bibelen har ett unntak for den absolutte lydighet, Apg. 5, 29. Det er når staten krever mer enn Gud. Da skal vi heller lide og følge Guds lov. I en sekularisert tid er det en overhengende fare. Der er allerede flere norske lover som bryter med Guds ene lov. Det gjelder f. eks. abortsaken (mord i mors liv), den nye ekteskapsloven der alle kan ”gifte seg med alle”. Andre ting ligger kanskje bare noen steg borte: drap av gamle og syke som bare er en utgift for samfunnet, drap av uønskede barn i mors liv, dvs, syke og handikappa, forsking på nye livsformer m.m.

.

Derfor blir vi formant til å lyde Gud mer enn mennesker. Og vi behøver en vekkelse blant folk flest for dette også.