Formaning

Nåde og formaning

Av Nils Dybdal-Holthe

.

Det er mange sider ved kristen forkynnelse, og derfor er det lett å bli ensidig eller legge noe til side. Det har sikkert skjedd til alle tider i alle kirkesamfunn. Vi mennesker er svært like på den måten.

.

En grunn til ensidighet er at noen læresetninger ser ut som om de er motsetninger. Av frykt for å falle i en grøft, overdriver man kanskje en spesiell forkynnelse. Det gjelder særlig spørsmål som lov og nåde. Ikke alle evner å skille og kombinere slike ordpar rett.

.

Her skal vi bare ta fram noe om formaning i forkynnelsen i forhold til ordet om nåde.

.

1. Forkynnelse til formaning

er lite påaktet blant noen troende og i enkelte kristne forsamlinger. En forkynner som taler formaning kan lett få stemplet på seg som en lovisk predikant. Og slike folk vil få høre på. Og få forkynnere vil få det ryktet på seg at de er loviske. Og hvem vil egentlig være lovisk?

.

Er dette en hovedgrunn til lite forkynnelse om formaning i kristne forsamlinger, er vi ille ute. Og forsamlingene får ensidig føde og kan derfor lett bli ensidige kristne. Ensidige mennesker har lett for å ta feil ettersom de ikke har særlig oversikt. Da kan man også komme i skade for å dømme andre mennesker urettferdig uten at man er klar over det.

.

En gammel ”regel” sier at menigheten blir som forkynnelsen. Tanken er at forkynneren påvirker sin forsamling og menighet nettopp ved ordene han bruker. Så sant forkynneren har en viss tillit i forsamlingen, vil folket ta imot og lytte og innrette sin tanke og sitt liv etter det i noen grad. Derfor er det meget alvorlig å være forkynner. Det er ikke bare å ”si noen ord” – han har også ansvar for sine tilhørere. Tenker prester og predikanter på det?

.

Dersom en prest eller forkynner taler lov og lovisk (du skal, du må og du bør osv), vil han føde en lovisk forsamling. Hans menighet blir med andre ord opptatt av hva de skal gjøre og være for å bli og å være en kristen. Han vil faktisk ”føde barn til trelldom”.

.

Ser vi på det motsatte, har også det konsekvenser. Dersom en forkynner bare taler evangeliet i form av nåde og Guds gaver og kjærlighet, vil tilhørerne over tid bli snille og gode mennesker i det ytre, men spørsmålet er stadig: Er disse menneskene omvendt til Gud og gjenfødt til evig liv? En ”snill” forkynner kan faktisk ”føde” hyggelige mennesker uten en levende tro. De blir da fariseere, selv om de er av en annen kaliber enn fariseerne på Jesu tid. Det er alvorlige tanker når vi stiger opp på en talerstol.

.

2. Formaning i Bibelen.

Vi skal nå se litt på formaningens plass i Bibelen. Og her holder vi oss til Det nye testamentet og i særlig grad brevlitteratauren. Det gjør vi her for korthets skyld, og ikke fordi vi vraker noe av Bibelen. Det skal vi aldri gjøre.

.

Selve plasseringen av formaningene er talende og ikke uten teologisk hensikt. Med noen unntak er det meste av formaningene satt til slutt i brevene. Først må folk bli frelst ved evangeliet, før de kan leve som kristne. Det er enkel logikk. La oss nå se på noen brev der dette er særlig framtredende uten at vi nå skal gå dypt inn i disse bibelstedene.

.

Romerbrevet er det store lærebrev i NT. I de åtte første kapitler skriver Paulus om evangeliet, frelsen og helliggjørelsen. Noen steder kommer enkelte formaninger midt i denne talen. Deretter kommer tre kapitler om Israel. Fra kap. 12 forkynner han formaning i stor stil. Vi kan være trygg for at det er nettopp slik Paulus har talt muntlig også mange ganger. Som i mange brev kommer en rekke hilsener til slutt. Men helt til det siste varer formaningen, kap. 16, 17.

.

Et annet eksempel er Efeserbrevet. I kap. 1 skriver Paulus om Guds velsignelse og han ber for dem at leserne må få se dypere inn i dette. I kap. 2-3 taler han om nåden og menigheten av både jøder og hedninger. Enda en ganger skriver han om sin bønn for dem. Fra kap. 4 formaner han leserne til et nytt og rett liv. De skal vandre slik det er verdig for det kall de har fått. Han advarer mot konkrete synder og sier at de skal heller være Guds etterfølgere.

.

Vi legger merke til at dette gjelder ikke bare enkeltpersoner eller bare folket i Efesus. Det kan en være fristet til å tro. Men Paulus taler om ”Kristus og menigheten”, se kap. 5, 32 og flere vers før (kap. 1, 22; 3, 10 og 21; 5, 23-29. 32). Formaningene er ikke tenkt lokalt i Efesus og heller ikke tidsbestemt for den første kristentid. De gjelder Guds menighet i alle land til alle tider. Slik vil Gud vi skal leve. Og på grunn av synden i oss og omkring oss er de nødvendige for å hjelpe oss fram på veien.

.

3. Formaningens innhold

Det har vært en del diskusjon om formaningene er lov eller evangelium. Då går en gjerne ut fra formelen: Loven er alt som krever noe av oss og evangeliet det som Gud gir oss. Og det er viktig å ha klare skiller i dogmatikken. Men vi kan også se praktisk på formaningene ut fra en annen vinkel. De er gitt oss for å hjelpe oss i vårt hverdagsliv som kristne.

.

Innholdet blir da både tilrettevisning når vi synder og oppmuntring og hjelp til å fortsette livet med Gud. Men i alt dette skal kjærligheten råde slik at det ikke blir dom eller personlig gjengjeldelse i formaningen. Den skal også skje i en evangelisk ånd.

.

Dette dobbelte innhold finner vi flere steder i NT. Kol. 3 er et slikt eksempel (Jfr. Ef. 4-5). Her sier Paulus at de troende skal døde sine jordiske lemmer, og han regner så opp en del synder vi mennesker kan begå. Kol. 3, 5f. I v. 8 gjentar han det med andre ord: ”Nå skal dere legge av alt slikt,” og regner igjen opp en del synder.

.

Kort etter, i v. 12, kommer den positive siden: Ikle dere da … Her taler han ikke om synder og fall, men det motsatte: De skal eie barmhjertighet, godhet, ydmykhet, m.m. Men alt dette er hjelp i kristenlivet og blir altså en del av den praktiske, daglige helliggjørelse.

.

4. Formaning og nåde

Ikke alle har klare tanker og skillelinjer mellom nåde og formaning og dermed til gjerninger og hverdagslivet vårt. Da kan man lett tenke galt og leve deretter. Går det an å forene Guds uforskyldte nåde og formaning til et nytt liv som kristen?

.

Det står fast i Guds rike at frelsen er av bare nåde. Ingen må rokke ved dette prinsippet. Og denne nåde må ikke blandes opp med slike gjerninger som skal gjøre oss til kristne. For den slags gjerninger finnes rett og slett ikke. Hele livet må vi pugge på denne ”leksa”: ”Av nåde er vi frelst.”

.

Og da står ikke nåden i motsetning til slike gjerninger som gjelder oss mennesker imellom. Nåden gjelder for Gud, livet og gjerningene er for menneskene. Men de henger også sammen. For livet vårt skal være for Gud i den betydning at vi får ære Gud med det. I et slikt perspektiv får livet en ny dimensjon og mening. Men også der ser vi at alt er nåde, slik en sanger sier:

.

Det er bare nåde å give sin tid og sitt liv i Hans hånd.

.

Påske i tverrsnitt !

Etter skriftene

Påskeord i 2009.

Av Nils Dybdal-Holthe

.

.

1. Kor. 15, 1-

Dette er den teksten vi skal se litt på i dag. Den går rett inn i påsken og i hele vårt kristenliv. Den er til og med en sammenfatning av det kristne hovedbudskap, som en utvidet ”lille bibel”. For her får vi med mange sider ved kristentroen, og vi må ta oss litt tid med dette nå.

.

Dette er et samleord om påsken og dermed om evangeliet. Og det er ikke et hvilket som helst budskap. Evangeliet er et bestemt budskap, og ordet betyr det gode eller det glade budskap. Vi har derfor all grunn til å studere det

.

Her klargjør Paulus mye av det. Og det forteller i grunnen hva rett og god forkynnelse er! Vi skal ikke godta all tale selv om de taler godt og fint om Jesus. For å være rett, må det inneholde noen spesielle trekk. Paulus har forkynt dette også før, på sin andre misjonsreis. Det er derfor ikke noe nytt for leserne. Men han vil minne folket om dette. Behøver ikke vi også en slik repetisjon iblant?

.

Bare dette budskapet kan frelse. Men evangeliet har kraft til frelse for alle mennesker. Selv de som har falt dypest i synd, kan komme med frimodighet. For Gud frelser oss ikke etter vår fortjeneste. Men evangeliet kan tilgi all synd og dermed gi oss en ny og fullkommen rettferdighet. Vi tror ikke på et sosialt eller politisk budskap. Vi tror på Jesus til frelse for vår sjel. Kap. 1, 18.

.

Evangeliet kan også bevare oss gjennom alle prøvelser. Martyrene i gammel og nyere tid er strålende eksempler på det. Og dermed kan han frelse oss til slutt inn i evigheten i himmelen.

.

1. Paulus kunngjøring.

Paulus begynner kapitlet med disse ordene: Jeg kunngjør dere, brødre. Ordet kunngjør er en slags annonsering, det er noe han vi ha fram og si til folket. I gamle aviser var det ofte en spalte med nettopp denne overskriften: Kundgjørelser! Noen ville selge varer, andre ville kjøpe, og atter andre skulle annonser møter eller annet som folk måtte se.

.

Paulus har en slik iver og tanke om at hans budskap må ut til folket. Nei, det er ikke hans. Han har fått det. Men budskapet er blitt så ett med ham selv at han kjenner det som sitt eget. Og han vil at leserne skal høre det og ta imot det.

.

2. Kunngjørelsen er: Evangeliet.

Evangelium er et ord sammensatt av to andre ord som til sammen betyr: Godt budskap, eller det glade budskap. Det handler om noe godt som gjør menneskene glade.

.

Nå er ikke alle slags god forkynnelse dermed et evangelium. Det spørs hva som er godt, eller hva budskapet inneholder, hva handler det om? Paulus har brukt mye tid på å forklare det både muntlig i alle de årene han reiste med evangeliet, og skriftlig i sine brev. Og nå vil han gjenta dette i konsentrert form.

.

Og la oss si med en gang: Det er bare dette ordet og budskapet som kan frelse et menneske – alle de som forakter og fornekter det, vil gå fortapt. Det er en alvorsfull tanke i livet vårt. Og den kommer for fullt nå i påsken.

.

3. Noen tok imot budskapet.

- Det som dere også tok imot, sier han, v. 1c. Han tenker på vekkelsen i Korint og ellers da folk ble frelst. Å ta imot evangeliet betyr å tro på Jesus som sin personlige frelser. Sml. Johs 1, 12. Det er ikke bare å høre og forstå noe av det eller akseptere at det er sant. Det gjelder et personlig forhold mellom en synder og Frelseren der vi er totalt avhengige av Ham. Å tro eller å ta imot er ingen gjerning fra vår side. Det er ikke en menneskelig bestemmelse der vi vil bli kristne.

.

4. Og de stod faste i det.

Slik omtaler Paulus korinterne her. V. 1. Og dette er nødvendig skal vi nå fram til slutt. Det var mange fristelser på hans tid og mange sekter og avveier. Slik er det også i dag. Men fremdeles er det bare EN vei som fører fram. Derfor må vi holde fast på Guds ord som forteller oss om veien.

.

For noen var det til fånyttes. De begynte godt, men holdt ikke ut. Og da er alt forgjeves.

.

HVA ER EVANGELIET?

Svaret på dette får vi i flere punkt, og vi gjør vel i å se nøye på dem. Det er også hovedpunktene i et sant og rett vitnesbyrd. Paulus hadde selv mottatt det, v. 3. Han visste hva kristendom var også fra sin personlige erfaring. Kristendom er ikke en selvlaget tro eller religion. Det er faktisk nødvendig å tro det Bibelen forkynner her for å være et Guds barn. Derfor er vi ved kjernen nå.

.

1. Først: Jesus døde for oss. Det er hovedsaken i kristendommen. Uten det, blir det bare en moral eller filosofi. Gjennom hele livet var døden hans mål. Og døden var ikke en vanlig martyrs død. Mange har gått i døden for en ide eller en sak de trodde på. Jesus gjorde ikke det.

.

Han døde for vår synd. Det kommer vi alltid tilbake til når vi taler om frelse. Jesus betalte vår synderegning da han hang på korset på Golgata. Der tok han dommen og straffen i vårt sted. Det er et stort budskap.

.

Dermed er Golgata fristedet vårt. Det er vå eneste redning. ”Er det underlig at jeg er glad,” står det i en sang. Luther forklarte dette fint til den andre artikkel i katekismen: ”Han er min Herre, som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død.” Det er flott sagt!

.

Og det stemmer så godt med det Paulus skriver andre gang til korinterne: Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” (2. Kor. 5, 21). Dermed synger vi med stor glede og frimodighet: ”Ren og rettferdig, himmelen verdig, er jeg i verdens frelser alt nu. Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu…” Slik sang en 32 år gammel forkynner i 1895. Og slik synger vi. Dette er vår faste tro.

.

Så sier Paulus: Dette er etter Skriftene. Det fins altså profetord om Kristus og frelsen i GT. Ett av dem er dette: Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger … Jes. 53, 5. Og det fins mange andre. – Dette er frelsen – og vårt vitnesbyrd om Jesus! Men der er mange andre. Hele Bibelen er full av profetier om Messias, helt fra syndefallets dag, 1 Mos 3, 14f. Da var seieren over synd og Satan forkynt, og på Golgata lød seiersropet: Det er fullbrakt! Mot slutten av GT skriver Sakarja: ”For ditt paktsblods skyld vil jeg også utfri dine fanger,” Sak. 9, 11.

.

Det står også noe om Jesus på korset, en hemmelighet som verden ikke forstod: ”Da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster.” Johs 19, 28. Han var klar over at det var hans siste time, og at nettopp da skulle Skriften oppfylles. Og da han hadde fått noe å drikke, lyder ropet: Fullbrakt! over folkemengden langfredag.

.

2. Dernest: Jesus ble gravlagt.

Graven er bevis på død – og han var et menneske som også måtte ned i graven. Alle som så det, regnet med at nå var det slutten på Jesu liv. Til vanlig er det slik, menneskelig talt. Og mange regner med i dag at graven er slutten. Der er ikke noe mer for et menneske, sier man. – Og da forregner de seg grovt. Det kommer en ny dag etter den kalde grav. – Også graven er forutsagt i GT, Jes. 53, 9.

.

3. Jesus stod opp fra graven.

Det var underet og det uventa. Ingen hadde vist regnet med det for alvor. Styresmaktene var litt usikre, derfor satte de ut vakt for sikkerhets skyld. Men om morgenen var ikke Jesus i graven lenger. Gud hadde hentet ham.

.

For nå hadde Guds Sønn seiret ikke bare over synden på jord. Han hadde seiret over døden og viste seg dermed som seiersherre over evigheten. Det er han som bestemmer den. Nå hadde Gud godtatt frelsesverket og skrevet sitt segl på det. Alt står og faller nå med Jesu oppstandelse. Dersom ikke det var tilfelle, ville alt være forgjeves. Det ser vi f. eks. av v. 14ff.

.

Oppstandelse.

I v. 20 kommer seiersropet fra Paulus: Han roper det ut r alle hav og land: NÅ er Kristus oppstått! Dermed har han sikret oss en plass i himmelen. Dette er også etter Skriftene. I Salme 16, 10 det f. eks. : Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse. Historien om Jona er også profetisk: Etter tre dager i fiskens buk ble han kastet på land. Jfr. Mat. 123, 29f.

.

Hva gan har vi av Kristi oppstandelse spør Pontoppidan i sp. 462. Da svarer han: ”Derved stadfestes vår tro på en fullkommen betaling for våre synder, da vår formilder er sluppet ut av dødens fengsel. Og: Vi får kraft til å stå opp fra den åndelige død og vandre i et nytt og hellig liv, og til sist skal våre legemer oppstå til salighet.”

.

Den fattige sangeren Halmrast synger så fint:

.

Ӂ, salige stund uten like,

han lever han lever ennu.

Han vandrer i seierensrike,

min sjel hvorfor sørger da du?”

.

4. Han viste seg for folket.

Flere ganger viste Jesus seg både for de 11 disiplene og for andre folk, en gang viste han seg for 500 på en gang, v. 6. Det må ha vært et veldig og mektig møte. Og hvorfor gjorde han det? Han visste nok at mange ville tvile på dette, derfor måtte han bevise det for sine. Det var virkelig slik. De behøvde det den gang, og vi trenger å lese om det for å se: Jo, han lever virkelig. Folk flest kunne nå spørre disiplene. De hadde et fast vitnesbyrd om dette.

.

Paulus kunne også vitne: jeg har sett ham, v. 8. Alt er ordna, frelsen er ferdig. Og vi som har møtt ham i troen, vitner også om det: Han lever, jeg har sett ham med troens øye. Han tok også min synd, og jeg vet jeg er fri.

.

Sikkert vil noen tvile – slik

.

Langfredag - et under

Underets dag - for oss!

Mat. 27, 45-56.

.

Langfredag var en lang dag for Jesus som menneske. Hele natta og dagen var Jesus i bønn og forhør og lidelse. På engelsk kalles dagen for den gode fredagen (Good Friday). Og for menneskene var det en god dag, det viser innholdet i den. Kl. 15 em. var Jesu mørkeste stund. Da var han forlatt av Gud og alt ansvar for synd lå på ham.

.

La oss se på noe som hendte denne dagen. Og stans litt ved underet!

.

1. Først forhøret av Jesus.

a) Først var han hos øvstepresten Annas, det var om natta. Johs 18, 13f 19-24. De bant ham og så ble han sendt til Kaifas, en annen øvsteprest. Det var altså religiøse ledere i Israel som ville dømme Jesus Guds Sønn. Det var ikke politi eller de militære som ville det.

.

b) Jesus for Det høye råd. Dette var også om natta. Mat. 26, 57-68. Dette rådet (Synedriet) var religiøse ledere i Israel som hadde stor sivil myndighet, men uten å kunne dømme noen til døden. Men de gjorde hva de kunne for å ydmyke ham. De spyttet på ham og slo ham med knyttneven og kom med falske anklager. Peter satt i forgården – og fornektet Jesus tre ganger. Så dypt kan et menneske falle. Men det var også han som gråt over sin synd og fikk tilgivelse.

.

c) Nytt møte i Rådet. Mat. 27, 1-14. Nå var det blitt morgen, og de religiøse overgav Jesus til den reelle politiske makt, romerne.

.

d) Jesus for Pilatus. Det er nå Pilatus stiller det berømte spørsmålet: Hva er sannhet? man har diskutert om han virkelig var en søkende og mente alvor med spørsmålet, eller om det var ment som hån eller uttrykk for at det ikke fins noen sannhet. Det er også han som etter samtalen slår fast: Jeg finner ingen skyld hos ham! Han mener nok at etter romersk lov har han ikke forbrutt seg.

.

Det er også nå Judas angrer som forferdelige synd. Det er tvilsomt om han var i syndenød eller bare beklaget det han hadde gjort. Kanskje han ikke hadde ment at det skulle gå så langt at romerne skulle dømme ham. Han gikk i alle tilfelle ikke til Gud med sin synd og nød, men gikk ut og hengte seg. Fortvilelsen hadde fått overtaket.

.

e) Jesus for Herodes. Luk. 23, 6-12. Det er nå Jesus unngår å svare kongen. Han visste det likevel ikke ville nytte noe. Kongen kledde ham i fine klær, i en purpurkåpe, en slags kongedrakt som hån.

f) Jesus på nytt til Pilatus. Han overlater saken til folket og ber dem stemme over hvem som skal bli frikjent i påsken, som skikken var. Folket valgte Barabas. Nå blir Jesus hudstrøken og får tornekrone på hodet, også det en hån mot Jesus kongedømme. Pilatus prøver å sette Jesus fri, og kona drømte om det. Men folket ropte bare. Korsfest. Og han var redd folkets gunst skulle avta, og i bakgrunnen stod keiseren med all makt. Her måtte han handle forsiktig.

.

g) Jesus til Golgata: Jesus måtte bære sitt eget kors som en forbryter, men segna om under byrden. Josef fra Arimatea overtok korset. Kvinnene gråt over Jesus, mens han bad dem gråte over seg selv. For han visste at det ble verre for de vantroende i dommen.

.

Se, mengden til Golgata iler, og Jesus imellom dem går...

.

2. På Golgata.

Mange ting hendte mens Jesu hang på korset. Det var en grusom død for ham og de andre som hang der. Men Jesus hadde en tilleggslidelse de andre var fri for: Våre synder overtok han nå for alvor. Noe av det som hendte var:

.

a) Han ble hånet av folket og av røverne. Den ene røveren sanset seg og bad om en tanke. Han fikk inngangsbillett til Paradis.

.

b) Jesus ble forlatt av Gud. Han ropte det ut på korset. Bibelen har bevart disse ordene på grunnteksten: Eli, Eli, lama sabaktani, som betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? V. 46. Jesus siterer Salme 22, 2 som en profeti om seg selv. Og Jesus ble virkelig forlatt, det var ikke bare en følelse han hadde. Han var helt alene med hele verdens syndebyrde. David var nok aldri forlatt, slik ingen troende blir det. Men han var profet.

.

Du Guds barn blir aldri forlatt av Gud, selv om troen er svak og følelsene er mørke og livet tungt. Han er med deg alle dager, kap. 28, 20. Læreren spurte skoleklassen: Hvor forlot Gud ham på korset. En liten gutt svarte: Det var så mye synd der at han orket ikke å se det. Og det er nok saken. Han led Helvede for oss. ”Så sank du i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.” Og da det var skjedd, døde han, han oppgav ånden, v. 50.

.

c) Forhenget i templet revna, v. 51. Det var Gud som grep inn. Forhenget var skille mellom det Hellige og det Helligste i templet. I det siste rommet kunne bare øvstepresten gå inn en gang om året, da han ofret på den store forsoningsdagen. 3. Mos. 16. Hebr. 10,20. For der inne var Gud og talte med øvstepresten. Ingen andre kunne gå inn der å leve.

.

Da forhenget revna, betydde det en helt ny tid. Veien til Gud var åpen for alle. Det var ikke noe stengsel lenger. Vi har faktisk rett til å gå til Gud uten noen mellommann, enten det er prest eller helgener. Røveren på korset var den første som spaserte rett inn. Og vi kan følge etter. Dette er den nye og levende vei inn bak forhenget, Hebr. 10, 19f. Og det var Jesus død og blod som åpnet veien. Derfor er det bilde på forsoningen og dens frukt. Johs 19, 30; Kol. 2, 14-15.

.

d) Enda et under skjedde for å understreke Guds verk: Gravene åpnet seg og mange døde stod opp. Etter oppstandelsen forlot de gravene og gikk inn i Jerusalem og viste seg for folk! V. 52-53. Det må ha blitt oppstandelse blant folket, men dette ble liksom overskygget av at Jesus selv hadde stått opp. Det hadde ikke disiplene helt regnet med, og slett ikke fariseerne og soldatene. Det fikk så være at noen gamle døde så ut til å vandre omkring i byen. Men at Jesus var stått opp, han de bevisst hadde tatt livet av, det var verre. Han ble faktisk regnet som en konge og leder.

.

e) Noen var øyenvitner til dette dramaet. Høvedsmannen og vakten så det, v. 54. Og de skjønte at noe stort og alvorlig var skjedd. For de vitnet: Dette var Guds Sønn! Og i utkanten stod noen kvinner fra Galilea og så på, v. 55. Mange, står det. Så dette skjedde ikke i en avkrok. Trolig var det mange andre som også var der til slutt. Det var vanlig at folk så på en henrettelse.

.

En legende forteller om Barabbas – han som folket satte fri og Jesus ble dømt. Han fulgte med mengden ut til Golgata. Han kom helt opp til Jesu kors og spurte: Er det sant at du henger der i mitt sted? Var det du som tok min plass? Og Jesus nikket. Slik er det med oss også. Det var for oss han led og døde. Og det er vår frelse. Vi møter kanskje Barabbas i himmelen.

ndh

--

Tegn i tiden

Et par saker i den siste tid har forundret meg, men de er likevel tegn i tiden på det åndelige området.
FRELSESSPØRSMÅL
En av bispekandidatene til Stavanger bispestol sa til Vårt land 20. mars d.å. at homofili "er et viktig teologisk og etisk emne, men det er ikke et frelsesspørsmål" !
Hva er det da?
Det er heller å vri seg unna en vanskelig sak uten å svare konkret, og slippe å ta offentlig stilling. Når Bibelen sier noe, er det slik. Vi kan ikke tolke oss bort fra noe som er uttalt i Skriften. Homofil praksis er synd, de skal ikke arve Guds rike de som lever i hor. Det må en bispekandidat vite. Og da dreier det seg om frelse.

Det går heller ikke å stille frelsespørsmålet opp mot etikken. Etikken bygger på og går ut fra Bibelen. Når vårt liv går på tvers av den bibelske norm og etikk, er vi ikke lenger frelst. Her må vi være enkle og rett på sak.


Dernest: Et politisk parti - SV - har hatt landsmøte. Det er ikke noe nytt. Til forskjell fra mange teologer og kristne ledere taler de ubegripelig klart. Og det er bra, for da vet vi hvor de står. I VL 10. mars står det tydelig: SV vil styre de kristne organisasjonene og andre private. det gjelder f. eks. barnehager Hvis noen ikke følger deres program, skal de ikke lenger få støtte fra staten!

Hvilke penger taler vi om? Bl. a. skatten fra kristne mennesker i dette landet. Der er ennå over 80% som står i statskirken. Og mange av de vil nok betakke seg for et slikt styre.

Med rette gikk Venstres Odd Einar Dørum ut dagen etter og sa han var rystet av SV-program. Heldigvis fikk de motbør fra alle kanter. Men det alvorlige er at det avslører deres tankegang: Den er verdslig, egoistisk i forhold til partiet og så udemokratisk man tenke kan. Noen få skal bestemme hvordan folk skal være. Vi pleier ikke å tale politikk her, men dette syntes jeg var alvorlig.

Det er tegn i tiden: Guds ord og tanke taper terreng, og mennesketanker overtar. Det er ikke Guds vilje.
ndh.

Eg hadde eit skuldbrev.(song).

Tone: Å, er det vel ikkje ein underleg strid (Sangb. 481), eller Guds altar på jorda er, Sangb. 254.

1. Eg hadde eit skuldbrev som tyngde meg ned, Eg streva og streva men fekk ikkje fred.

Eg ville betala, men synda var stor, Og hjelp fekk eg ikkje på heile vår jord.

2. Då sa eg til Gud; eg skal leva for deg, Så godt som eg kan skal eg gå på din veg.

Så streva eg atter ei tid for min Gud, I arbeid og bøn for å halda hans bud.

3. Og skulda vart større og større i meg, For strevet og bøna bar synder i seg.

Det gjekk ikkje lenger, det fanst ikkje von, Men då fekk eg auga på Jesus Guds son.

4. Ja Frelsaren, han, hadde skulda betalt, Og eg som den skuldige var eg slapp alt.

Kvitteringa fekk eg, den står i Guds ord, Nå er eg den selaste skapning på jord.

(Henta frå: http://Beroa.org, nyhetsbrev).

Parlamentarisme i Bibelen?

En kommentar.
I VL i dag 14/3 er det et sitat av biskop Tor B. Jørgensen. Han sier: "Alt er i endring. Det er viktig at vi ikke blir stående igjen på forrige suppestasjon selv om suppa var god der. Kirken var mot parlamentarismen i 1883. Vi var mot kvinnelig stemmerett."

Jørgensen er kjent for å være nokså fri. Han er med på forandring. Mange ganger er det bra. Samfunnet er ikke en sementkloss. Det er liv.

Kirke og kristendom er likevel ikke sammenlignbart. Der er det noe som er støpt fast. Lære og liv må bygge på Bibelen, nå som på Paulus' tid. Og da spør vi: Står det noe om parlamentarismen i Bibelen? Han Skriften noen føringer for stemmerett?

Selvfølgelig ikke. Derfor blir det veldig galt å bruke slike ting for å fremme nye standpunkter i kirken. La oss argumentere ut fra Bibelen i bibelske spørsmål.
ndh.

Bøker i STOR-skrift !

Mange eldre menneske likar å lesa bøker med litt større skrift enn vanleg. Avisene har ofte lita skift, nokre biblar og NT er uleselege for mange eldre. Nokre (få) kristne bøker er i større skrift, og det er gledeleg.

Så kom eg over eit forlag på nettet som har spesialisert seg på dette. Men dette gjeld berre engelsk litteratur - forkorta RHYW. Det er ikkje berre kristne bøker her, men mest av alle slag, serleg slike som er populære og framme i tida. Dei som kan litt engelsk, kan finna ein del godt her.

Der fann eg så John Bunyan. Han var jo ein kjend prest i England på 1600-talet, sat i fengsel for trua si og skreiv ei lang rekke bøker. Mest kjend er kanskje Ein pilegrims vandring og to-tre andre som er komne på norsk. Men på RHYW finn me pr. dato 25 av hans bøker.

Og kva skrift kan me få (kjøpa) dei i?
Frå 11 punkt som er nokså normalt, og heilt opp til 24 pkt skrift, som og er med feite typer. Det er lett å lesa. Eg har kjøpt ei 16 pkt normal skrift og ei i 16 pkt med feitt skrift - den siste er fin og i dårleg lys!

Og pris? Ei bok som kostar 10 USD i pkt 11, vil kosta 15 USD i pkt. 24, utan vanleg innbinding, men likevel i sterk limbinding. Til større skrifta er, til større vert jo bøkene.

Interesserte kan skriva inn denne adressa: www.readhowyouwant.com og leita på menyane.
Dette berre til orientering.
ndh.