Kirken og kirkemøtet.
Av Nils Dybdal Holthe.
Kirkerådet-og møtet er et indirekte folkevalgt
organ som har fått en ganske stor myndighet og tillit blant folk flest. Og just
nå er kirkemøtet i vinden: Det skal avgjøre om prester skal kunne vie homofile
i kirken. Det ser ut til at mange vil det.
Da er det grunn til å spørre: Kan det være rett at
folket i et folkekirke der alle kan være med, skal bestemme i kirkens åndelige
saker? Jeg skal ikke her tale mye om hva kirken er. Men en ting burde være
klart for alle: Det er en religiøs og åndelig gruppe mennesker. Vi må slutte å
se på kirken som en folkelig bevegelse som skal følge strømmen i tiden. Kirken
er ikke en vimpel som viser hva folket vil. Den har et fast fundament og skal
ha stødig kurs i tiden.
Alle vet at tidsånden er som moten: Den skifter
hele tiden. Toneangivende personer påvirker ofte hva folk skal mene. Det så vi
ved kvinneprestsaken, og det ser vi nå i homofili-saken. Folket krever nærmest
å få avgjøre dette til de homofiles fordel.
Uansett hva vi mener om homofili og kvinneprester
m.m., synes jeg at det er klart at dette ikke er en sak for menigmann. Teologer
er også uenige. Slike saker skal ikke avgjøres ved avstemming, enten det er
blant prester eller lekfok.
Åndelige saker skal avgjøres med Bibelen. Og vi
mennesker har ikke lov til å si at bibelord er blitt gammeldags, og at de bare
gjaldt for Paulus og hans samtid. Bibelen er evige ord, og vi kan bare bøye oss
for dem. Det vi ikke forstår, får vi la ligge så lenge.
La kirkemøtet holde på med menneskelige saker i
kirken. Det har ikke myndighet til å avgjøre det åndelige. Det skal altså
Bibelen gjøre.
