Åndens frukt
Er kjærlighet. Gal.
5, 22.
Tale av Gunnar Alvsvåg, ca. 1989.
(Gunnar
var lærar og budde på Norheim, Karmøy. Han hadde mange møte i distriktet som
fritidspredikant og pensjonist for NMS. Ord i slike klammer som [ ] er
satt inn av avskriveren som forklaring.)
Åndens frukt hører organisk med til selve det å være
kristen. Og hva Åndens frukt så i praksis er, det får vi et avgjørende svar på
i Gal. 5, 22. Åndens frukt er kjærlighet.
Hva denne kjærlighet innebærer uttrykkes gjennom de følgende ord i vers 22:
glede, fred osv.
Dette betyr at frelsen og Guds tilgivelse gjennom Jesus
Kristus fører til et nytt liv. Troen må bokstavelig talt ikles kjøtt og blod.
Troen må få armer å arbeide med og bein å gå på, ellers er troen invalid. «Like
uatskillelig som lys og varme er fra ilden, like uatskillelig er kjærligheten
fra troen,» sa M. Luther.
Åndens frukt er da tegnet på at troen er en levende tro, og ikke en død tro.
Fortellingen om den barmhjertige samaritan (Luk. 10, 23-37) er med og
understreker akkurat denne sannhet. Hva var feilen med presten og levitten som
«gikk like forbi»? Feilen var at deres tro kun var blitt lære og tørr teori,
uten virkelig liv. Kanskje kom de begge to rett fra templet i Jerusalem, hvor
de nettopp hadde lest Guds ord og bedt bønner i gudstjenesten.
På landeveien heimover settes deres tro på prøve. Begge
faller fullstendig igjennom. Her var ingen tro
virksom i kjærlighet. Her var bare tørr lære og ikke liv. Vi minnes Paulus
sine alvorsord: «Om dere har tro så dere kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er dere intet.»
På denne bakgrunn er det derfor mange av oss som spør: «Men
jeg kjenner så lite av denne forandring og denne nye kjærlighet i mitt
kristenliv. Jeg ser så lite av denne Åndens frukt hos meg selv. Kan jeg da være
en kristen?»
Her må vi først være klar over en ting: Åndens frukt er ikke
noe som vokser fram på en natt. Det er ikke slik at man den ene dag blir en
kristen, og den enste dag våkner opp til et liv i kjærlighet, glede, fred osv.
Gal. 5,22). Tvert imot: Som kristne vil vi alltid være i den situasjon at vi er på vei. Vi er på vei i helliggjørelse.
Det kan gå svært sakte, men poenget er dette: Å være på vei. Litt etter litt blir vi forandret, ja støpt om. Men
det er en lang prosess. «Vårt gamle menneske» vil egentlig ikke ha noen
forandring.
Nå er vi inne på den alvorlige kjensgjerning at grunnen til
at vi ikke er virkelig opptatt av
våre medmennesker, er at vi ikke er virkelig opptatt av Jesus. Og grunnen til
at vi ikke er virkelig opptatt av Jesus,
det er at vi er altfor opptatt av oss sjøl. Nettopp dette er det som er vårt store problem som kristne. Og derfor er
det også akkurat her kampen står – kampen mellom «kjøt og ånd».
Men her skal du som er kristen være klar over en ting som er
lett å glemme: «Den Hellige Ånd bor i deg.»
Så sant du tror på Jesus som din frelser og eneste håp, så
bor Den Hellige Ånd i ditt hjerte. Ellers hadde du aldri kunnet komme på å tro
noe slikt i det hele tatt – hvis det ikke var for Ånden. «Vet dere ikke at Den Hellige
Ånd bår i dere!» utbryter Paulus til menigheten i Korint, som tydeligvis hadde
glemt dette.(1. Kor. 3, 16 og 6, 19).
På denne bakgrunn er det derfor ikke rett, som det ofte
sies, at vi som kristne må «få Den Hellige Ånd» eller «få mer av Den Hellige
Ånd». Nei, poenget er tvert om dette: Det
er Den Hellige Ånd som må få mer av oss. Det betyr at vi må gi arbeidsrom
og arbeidsplass for Han som allerede bor i oss. Hos altfor mange av oss kristne
er det oppstått det som vi må kalle en «boligkrise» for Ånden, og nettopp i
dette er grunnen å finne til at Åndens frukt synes å utebli så mye i vårt
kristenliv.
På denne bakgrunn er det store spørsmålet blitt: Hvordan skal vi da slippe Den Hellige Ånd
til i våre liv? Det skjer ved å skru på de kanalene som Den Hellige Ånd
sender på. I korthet er det fire stykker, de fire B’ene slik vi finner dem i
Apg. 2, 42: Bibel, Bønn, Brorskap og
Brødsbrytelse. Nettopp nødvendigheten av ordnet Bibel-og bønneliv må
understrekes. Helst skulle dette vært innordnet som en daglig rutine, ja som en
del av det daglige liv. Like naturlig som vår kropp trenger mat og næ næring
for å leve, like naturlig trenger vår ånd det.
Gjennom de fire B’er åpnes kanalene for Åndens livgivende
kraft. En ting må også understrekes: betydningen av kristen meditasjon [dvs
tenke og reflektere] i bønnelivet. Vår bønn kan lett bli som en slags telefonsamtale med Gud, der vi legge på røret straks vi har sagt
de vi hadde på hjertet, uten å lytte etter hva Gud vil si oss. Nettopp
stillheten i forbindelse med Bibel og bønn, er den tiden da Den Hellige Ånd kan
få peke på dagens oppgaver for oss.
Betydningen av «Brorskap» kan heller ikke understrekes for
mye. Som kristen har en behov for å komme sammen, også utenom gudstjenestene,
for å samtale videre om uløste spørsmål som man kanskje ikke synes man har fått
tilfredsstillende svar på. Bibelgrupper og samtalegrupper er derfor et viktig
skritt i riktig retning.
Også den siste av B’ene bør understrekes, fordi
Brødsbrytelsen er en naturlig del av en kristens liv. Nattverden har to
hovedsiktemål: 1) Fellesskapet med Gud og syndenes forlatelse. 2) Fellesskapet
med andre kristne. Her trives Den hellige Ånd.
Hvis det skjer at vi som kristne holder oss borte fra disse Åndens kanaler, da tørker vi faktisk
Ånden ut, og dermed tørker kristenlivet ut. Og med det tørker fruktene ut. Og
det som blir tilbake er bare tørr lære og teori om noe vi engang lærte.
(Jevnfør fortellingen om den barmhjertige samaritan.)
Men hvis vi derimot gjør jevnlig bruk av disse midlene, vil
Ånden bruke dem som redskaper til å bringe fruktene fram. Nettopp her er det
nemlig hele hemmeligheten med Åndens frukt ligger.
På denne bakgrunn er det da også lignelsen om vintreet og
greinene må forstås, slik det kommer fram i Joh. 15. Det er ikke noe ved
greinene i seg sjøl som gjør at de bærer frukt. Greinene tar seg ikke
krampaktig sammen for å frambringe et resultat. Nei, de gjør ikke annet enn å
være der de er, nemlig festet på treet. Og så er de åpne for den livgivende
kraft og næring som strømmer fritt gjennom årene. Ved at greinene er der hvor
de skal være, kommer frukten av seg sjøl. Slik er det også med Åndens frukt.
Den er Guds verk gjennom Den Hellige Ånd og ikke vårt.
Mange spør: Må fruktene
være synlige? Må jeg se dem selv?
Det er et spørsmål som det ikke er lett å svare på. For noen
vil det å kunne registrere en viss framgang i forhold til tidligere liv, være
en styrke og visshet om at Ånden er i arbeid. Og [det er] samtidig en
trosvisshet om at man er et Guds barn som har Ånden i seg. Andre kan begynne å
tvile på sin tro fordi de ikke synes å registrere noen frukt i det hele tatt.
Da kan det være godt å minnes Jesu ord i Mat. 25, der han skiller geitene fra
fårene på hver sin side og sier: «Jeg var sulten og dere gav meg å spise. Tørst
– og dere gav meg å drikke, i fengsel, og dere så til meg osv.
Hva er det så de salige på hans høyre side svarer ham på
dette? De svarer: Herre, når så vi deg sulten, tørst, i fengsel osv. og tjente
deg? Alt dette hadde de gjort uten at de
visste om det. Ånden hadde arbeidet det gradvis fram i dem, uten at de sjøl
merket forandringen. Det vokste fram som en naturlig frukt a
Men så er det også kristne for hvem det er en stor
fortvilelse at de ikke kan se none synlig framgang i forhold til det tidligere
liv. Fruktene fra Gal. 5, 22, som fred, langmodighet og tålmodighet synes så
aldeles uoppnåelig. Tvert om: Man synes at oppfarenheten og sinnet er akkurat
like umulig å stagge som før. «Det følger ingen fred med meg,» sukker mange.
Her må man også ta med i betraktningen at noen mennesker er
utstyrt fra naturens side med et lettere og mildere temperament enn andre.
Derfor kan det ikke her være snakk om at det er en viss grense av
helliggjørelse som man må overskride for å kunne bli godtatt. Det riktige må
være dette: Å være på vei! Og der
hvor det skapes fortvilelse og anger hos en kristen fordi «frukten» og
framgangen tilsynelatende uteblir, der er det det beste bevis for at Ånden er i
arbeid. Hadde ikke Ånden vært i arbeid, så hadde det heller ikke vært noen
fortvilelse og nød. Og der hvor Ånden arbeider, der vil det alltid skje
forandring. Lar vi ham bare få ar beidsro0m og arbeidsmuligheter med oss, vil
han litt for litt meisle og støpe oss om. Det
er å være på vei.
Men la oss i ett og alt ha dette for øye, at frelsens
grunnlag og basis alltid bare er denne ene: Nåden
alene for Jesu døds og oppstandelses skyld. Derfor er selve utgangspunktet
for Åndens frukt dette: At Han har vist sin kjærlighet mot oss. «Vi elsker fordi
han elsket oss først.» Nettopp her ligger hele poenget ved en ny kjærlighet».
Ikke det at vi skal gjøre gode gjerninger for
å bli frelst, men fordi vi er frelst.
Derfor er det et levende ønske hos meg: Må Ånden få fylle oss som tror på Jesus Kristus! Kun i Åndens kraft
kan vi bære fram Kristusvitnesbyrdet med ord og i liv. Kun i Åndens kraft kan
kampen tas opp mot den makt i oss som står Guds vilje imot. Bare Ånden kan
vinne seier, ikke vi sjøl. Men det betyr igjen, at dersom Ånden skal bli
levende og seire, da må vi sjøl dø.
Det er det som skjer hver gang vi åpner vår Bibel og folder
våre hender i syndserkjennelse for nederlag og fall, og med Guds løfte om til
givelse for Jesu skyld, igjen reiser oss frimodig opp og går glad videre. Hver
gang det skjer er det noe ved «vårt eget jeg» som dør, og noe ved Ånden som
seirer og vokser fram. Og slik er det Ånden får vokse i oss og herliggjøre
Jesus Kristus for oss på en slik måte at vi får åpnet øynene for Hans kjærlighet, Hans tjenersinn og Hans
offer for vår skyld.
Når det skjer
drives vi ut til tjeneste, ut i kjærlighet til våre medmennesker, fordi Han elsket oss først. Her er det
Han vil ha oss. Her er det Han trenger oss: deg og meg i den daglige tjeneste,
på den daglige landevei.
Dette er Åndens frukt. Amen!