Filadelfia

Åp. 3, 7-13. Filadelfia

FILADELFIA.

Dette er en av de to menighetene som bare får ros av Jesus. I alle de andre har han noe å klage dem for. Det finner han ikke her. Det var godt om vi også tilhørte denne Filadelifa-menigheten.

Filadelifa lå noen mil sørøst for Sardes og var på en måte porten mot øst. Den ble grunnlagt i år 140 f. Kr., men var utsatt for jordskjelv flere ganger, bl. a. i år 17 f. Kr. men ble gjenreist. Om Johannes og Paulus har vært her, vet vi ikke sikkert. Men senere vet vi at Ignatius skrev et brev til Filadelfia, og i Polykarps martyrskrift omtales 11 martyrer fra denne byen som ble dødsdømt i Smyrna. Flere ganger senere ble kristne martyrer her.

A. Jesus presenterer seg.

Hvordan presenterer Jesus seg for denne kristenflokken? Han kaller seg Den hellige, Den Sannferdige, han som har Davids nøkkel. Når han lukker opp, kan ingen stenge, og når han stenger, kan ingen åpne. Jesus er altså den suverene dørvokter til himmelen. Ingen kan komme utenom ham i livets siste stund og i dommen. Og heller ikke her i livet kommer egentlig noen utenom han. Det er her han til sist vil vise seg som den sanne og hellige. De kristne i Filadelfia behøvde å høre dette.

B. Hvordan var menigheten?

Vi finner noen særtrekk ved denne kristenflokken som det er vel verd å understreke i vår tid.

a) De hadde liten styrke. De var små i seg selv og derfor ydmyke. Det beste kjennetegn på en kristen og en troende forsamling er skrøpelighet. Da, sier Paulus at vi er sterke. For da henter vi all styrke fra Gud selv. 2. Kor. 12, 10. Og den som er åndelig fattig på denne måten er salig. Mat. 5, 3.

b) De hadde tatt vare på Ordet. Guds ord var blitt deres redning og håp. De bygde sin tro og sitt liv på det Gud hadde talt i Bibelen. Det var deres redning og deres styrke. Guds ord er levende og kraftig den dag i dag (Hebr. 4, 12), og derfor er det viktig å rope ut: land, land, land, hør Herrens ord (Jer. 22, 29).

c) De hadde ikke fornektet Jesu navn. På tross av motstand og forakt bekjente de åpent hvem de trodde på. Mange er for feige til å gjøre det, derfor taper de i striden. I Filadelifa var en frimodig kristenflokk med et åpent vitnesbyrd.

d) De opplevde motstand og prøvelse. Jesus tillot noen fra "Satans synagoge" kom mot dem. De var jøder i navnet og mente de dyrket den sanne Gud. Men de var åndelige løgnere og hyklere som ville skade de troende.

De skulle likevel erkjenne at sannheten til slutt og se at de kristne var de sanne troende. Det betyr ikke at de selv ble troende. Jesus selv bevirket denne forandringen, og han ville også fri dem ut av prøvelsen. Her er ikke bare ment deres personlige prøvelse. Det tales om en prøvelse for hele jorden, og betyr trolig den siste store trengselstid. Da vil alle som tar vare på Guds ord bli berget.

e) De fikk et spesielt løfte: en åpnet dør, v. 8. En dør er et skille og taler om et innenfor og et utenfor. Men det taler også om en mulighet, om å gå inn i et nytt liv. Vi kan tale om flere dører her når vi anvender et slikt ord:

1. Frelsens dør er den første. Den sier at Jesus tar imot syndere. I Joh. 10, 9 sier Jesus: Jeg er døren. Han representerer et skille mellom verden og Guds folk. Vi kommer ikke utenom ham. Mange fikk gå inn der og finne nytt liv for tid og evighet. Å bli frelst er å ta imot Jesus, å gå inn til ham.

a) Om døren er det sagt den er åpnet. Det betyr at den har vært stengt en gang. Og ved syndefallet ble frelsens dør stengt for alle mennesker. Adam og Eva ble jaget ut av Edens hage, en handling som viser at menneskeheten er borte fra Gud. Mennesket er født på avstand fra Gud, ja i en helt annen verden. 

Så skjedde det noe. Jesus ble ført til Golgata og spikret på et kors. I sin siste stund ropte han: Det er fullbragt! Joh. 19, 30. Da ble verdens synd sonet og alle hindringer tatt bort. Fra nå av gjelder det: En port til himlen åpen står, hvor Jesu kors nå tindrer.

Porten er nok trang og veien smal, som Jesus forkynte for oss. Mat. 7, 13-14. Det betyr at alt er av nåde, og alt vårt eget blir utenfor. Det koster alltid for kjødet. Men: Å, hvilken salig dag du fikk, om du begynte nå i dette øyeblikk.

b) Et herlig løfte er knyttet til denne døren: Ingen kan lukke den til. Om venner og slekt eller andre forsøker å stanse oss, er de ikke i stand til det. Den som holder fast på Guds ord og ikke fornekter hans navn, vil seire om hans egen kraft er liten. Så lenge nådens tid varer, holder Jesus døren åpen for syndere. Derfor kan du komme nå. Gå inn til Jesus. Han kan frelse.

2. Bønnens dør er åpen. Veien oppad er fri. Guds folk kan gå ned på kne og rope til den Allmektige om hjelp. Der er ingen kontortid, og aldri er skiltet STENGT hengt på døra. Gud hører bønner i dag som før, bønnen er nøklen til nådens dør. 

Det står om Daniel at han gikk tre ganger hver dag opp på sitt rom og åpnet vinduet som vendte mot Jerusalem. Der ropte han til sin Gud om hjelp. Og Jesus gir oss en åpen innbydelse: Be, og dere skal få. Mat. 7, 7. Vi har både en mulighet til å be når vi trenger det. Og vi har et kall til å gjøre tjeneste for Gud i lønnkammeret. For her på kne er en dør åpnet like inn i himmelen. 

3. Misjonens dør er åpnet. Vi skal få forkynne evangeliet om frelsen så lenge nådens dag er på jord. Det betyr at vi skal få vise andre inn til frelsens dør. Gud vil det. Misjonsbefalingen sier klart at evangeliet tilhører alle slekter og folkeslag. Mat. 28, 19.

Men denne dør ser vi bare i Guds nærhet, og vi får bare lyst til å gå inn gjennom den når vi selv er blitt varm ved evangeliet.

Jesus sa en gang til disiplene da han så de hvite markene: be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst. Mat. 9, 38. Vi må drives ut i tjenesten. På grunnteksten står her ordet ekballå, som betyr å kaste ut som en general kaster ut sine reservetropper i krigen.

Vi har bare ett våpen og ett budskap: Jesus og hans blod og seier. Alle må høre dette: Jesus døde for deg. Bare det kan frelse både hedninger og nordmenn. Og budskapet er gyldig i dag som før. Har du gått inn gjennom misjonens dør?

4. Himlens dør blir den siste vi lukker bak oss. Det skjer ved døden eller ved Jesu gjenkomst. For nettopp i dette brevet kommer et ord om at Jesus kommer snart, v. 11. Denne døren er bare åpen for Guds sanne barn som lever i troen på Kristus. Alle andre blir stående utenfor.

Og når han kommer i det blå, er kristens kamp til ende; hva troende i speilet så, de salige skal kjenne.

Hvor salig da den som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen.

Skal du gå inn gjennom denne døren?

C. Løftet. Også i dette brevet finner vi løfter. Den som holder ut, skal ikke tape sin krone, v. 11. Han vil oppnå saligheten hjemme hos Gud.

Og den som seirer skal først bli en støtte i Guds tempel, v. 12. Barnes og Dächsel sier at støttene både tjente som ornamenter og pryd, og til å holde templet oppe. En slik seirende kristen vil dels bli æret som en pryd i Guds rike, og dels som en nødvendig del i riket. Han blir til støtte for andre troende så lenge nådens tid varer, og en pryd for Guds rike blant de utforstående. En støtte eller pillar var også en fast del av templet som ikke kunne tas bort. Slik vil dette ordet si oss at et Guds barn er trygt og kommer ikke mer ut av Guds hus medmindre det selv blir ødelagt og forlater Herren. Og i himmelen kan det ikke skje. 

Dernest gjelder løftet at Jesus vil skrive Guds navn på den seirende, og Jerusalems navn og sitt eget nye navn. Slike innskrifter på søyler forekom i GT (1. Kong. 7, 21). De står som eiendomsmerke: den troende tilhører Gud og har sitt hjem i det himmelske Jerusalem. Der skal han være Lammets brud. Jesu nye navn er hans herlighetsnavn i motsetning til forsmedelsen han bærer nå. Det er "vel et uttrykk for at han da skal kjennes på en ny måte" (L. Eritsland).

Kjødet og nåden.

Vår gamle natur og nåden.

Alle mennesker har fra fødselen en natur som er ødelagt av synden. Det er derfor vi ikke kan frelse oss selv. Men ettersom den gamle natur («kjødet») er ganske mektig og full av kraft, skaper den også vansker for oss når vi skal bli frelst. For kjødet har sin egen mening om hvordan det skal skje.

Kjødet kan gjerne høre evangeliet. Men det legger noe annet i evangeliet enn Bibelen. For kjødet vil ha hjelp av evangeliet til å klare det selv. På den måten vil et kjødelig menneske rettferdiggjøre seg selv – med Guds hjelp. Derfor ber de mye om kraft til å klare det. Det kan til og med be om nåde. Og her ser vi noe underlig. For med nåde «mener det at Gud skal legge sin kraft ned i dets natur, omskape den og forbedre den» (Øivind Andersen).

Det naturlige menneske (etter syndefallet) kan gjerne beklage enkeltsynder og alt det onde i verden. Det kan til og med innrømme at det er noe, ja ganske mye ondt hos oss mennesker. Men det kjødet ikke vil er å stille seg inn under Guds dom over seg selv. For da blir ikke bare enkeltsynder dømt. Da blir alt i meg lagt inn under synden på en måte. Alt i meg, det jeg er og det jeg har gjort, blir dømt som synd. Det er da et menneske kjenner seg fortapt. Og det er det siste kjødet vil. Det verken kan eller vil følge Guds lov og vilje (Rom. 8, 7).

For når vi står for Gud som fortapt, kan vi ikke gjøre noe som helst for å nå himmelen. Da er vi som salmedikteren Landstad sier: «Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned. For jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord. Det meg igjennom hjertet skjær. Og Gud, meg synder nådig vær.»

Da får plutselig ordet nåde en ny og annerledes klang og betydning. Da er det ikke hjelp til selvhjelp. Det vil alle religiøse mennesker ha. Men da er nåden den eneste utvei. Alt er stengt. Da er du som røveren på korset. Han irettesatte den andre fange og sa: Vi får igjen hva våre gjerninger har forskyldt. Luk. 23,41.

Å ta imot Jesus (Joh. 1, 12) blir da ikke å bestemme seg for å følge Jesus eller ha ham som sin venn. Da blir det å si farvel til hele seg og ale det «gode» vi tror vi har gjort. Vi ser at vi ikke eier noen rettferdighet. Vi mangler ikke noe her og der, men vi mangler alt. Da får vi se i Bibelen at Gud har en gave til oss, nemlig en ny og annerledes rettferdighet, fullstendig hvit og ren i alle deler. Ikke en eneste flekk kan du skimte, for den er guddommelig. Slik er det fordi Jesus gikk til korset. Der skjedde det. Da får vi også en ny natur som er etter Guds vilje og som lever ved siden av den gamle. Men det er en annen historie.

Den som da sier farvel til det gamle menneske med dens løgn og hykleri, vil få en ny og himmelsk glede, et nytt liv og et herlig mål for livet der framme. Alt har han i Jesus. Og da synger som en ukjent forfatter har skrevet:

«En underfull Frelser er Jesus for meg,

Han kjente den nød jeg var i.

Min straff og min pine tok Jesus på seg,

Og jeg som var skyldig, gikk fri.»

Nils Dybdal-Holthe.

Farga biblar.

Ein farga Bibel.

Bibelskapet har gjeve ut ei ny utgåve av 2011-Bibelen. Etter det me kan sjå er det ikkje endra noko i sjølve teksten eller  om setjinga. Men Bibelen er endra på ein annan måte. Av Bibelen sine ca. 31170 vers er 3000 av dei fargelagde med gult. Og det er vers som talar om fattigdom og rettferd. I vår eiga tidskontekst er det lett å sjå at den er «politisk», om ikkje partipolitisk.

Bibelen talar om urett og fattige folk. Og det er rett at me gjer noko på det feltet. Men det er ikkje hovudsaka i Bibelen. Den er om folk si frelse, av nåde ved tru for Jesu skuld.

Kanskje eit forlag vil laga ein ny farga bibel – med vekt på hovudsaka? Frå før er det jo biblar der Jesus ord er trykt med raud skrift. Kanskje heile frelsesbodskapen med lovnader om frelse og fullføringa av den kunne løftast fram slik. Eg har forresten ein bibel der fleire tema er fargelagde. Det er ikkje noko nytt.

Nils Dybdal-Holthe.

(Innlegg i Dagen 20. febr. 2015.)

Ånden.

Åndens frukt

Er kjærlighet. Gal. 5, 22.

Tale av Gunnar Alvsvåg, ca. 1989.

(Gunnar var lærar og budde på Norheim, Karmøy. Han hadde mange møte i distriktet som fritidspredikant og pensjonist for NMS. Ord i slike klammer som [ ] er satt inn av avskriveren som forklaring.)

Åndens frukt hører organisk med til selve det å være kristen. Og hva Åndens frukt så i praksis er, det får vi et avgjørende svar på i Gal. 5, 22. Åndens frukt er kjærlighet. Hva denne kjærlighet innebærer uttrykkes gjennom de følgende ord i vers 22: glede, fred osv.

Dette betyr at frelsen og Guds tilgivelse gjennom Jesus Kristus fører til et nytt liv. Troen må bokstavelig talt ikles kjøtt og blod. Troen må få armer å arbeide med og bein å gå på, ellers er troen invalid. «Like uatskillelig som lys og varme er fra ilden, like uatskillelig er kjærligheten fra troen,» sa M. Luther.

Åndens frukt er da tegnet på at troen er en levende tro, og ikke en død tro. Fortellingen om den barmhjertige samaritan (Luk. 10, 23-37) er med og understreker akkurat denne sannhet. Hva var feilen med presten og levitten som «gikk like forbi»? Feilen var at deres tro kun var blitt lære og tørr teori, uten virkelig liv. Kanskje kom de begge to rett fra templet i Jerusalem, hvor de nettopp hadde lest Guds ord og bedt bønner i gudstjenesten.

På landeveien heimover settes deres tro på prøve. Begge faller fullstendig igjennom. Her var ingen tro virksom i kjærlighet. Her var bare tørr lære og ikke liv. Vi minnes Paulus sine alvorsord: «Om dere har tro så dere kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er dere intet.»

På denne bakgrunn er det derfor mange av oss som spør: «Men jeg kjenner så lite av denne forandring og denne nye kjærlighet i mitt kristenliv. Jeg ser så lite av denne Åndens frukt hos meg selv. Kan jeg da være en kristen?»

Her må vi først være klar over en ting: Åndens frukt er ikke noe som vokser fram på en natt. Det er ikke slik at man den ene dag blir en kristen, og den enste dag våkner opp til et liv i kjærlighet, glede, fred osv. Gal. 5,22). Tvert imot: Som kristne vil vi alltid være i den situasjon at vi er på vei. Vi er på vei i helliggjørelse. Det kan gå svært sakte, men poenget er dette: Å være på vei. Litt etter litt blir vi forandret, ja støpt om. Men det er en lang prosess. «Vårt gamle menneske» vil egentlig ikke ha noen forandring.

Nå er vi inne på den alvorlige kjensgjerning at grunnen til at vi ikke er virkelig opptatt av våre medmennesker, er at vi ikke er virkelig opptatt av Jesus. Og grunnen til at vi ikke er virkelig opptatt av Jesus, det er at vi er altfor opptatt av oss sjøl. Nettopp dette er det som er vårt store problem som kristne. Og derfor er det også akkurat her kampen står – kampen mellom «kjøt og ånd».

Men her skal du som er kristen være klar over en ting som er lett å glemme: «Den Hellige Ånd bor i deg.»

Så sant du tror på Jesus som din frelser og eneste håp, så bor Den Hellige Ånd i ditt hjerte. Ellers hadde du aldri kunnet komme på å tro noe slikt i det hele tatt – hvis det ikke var for Ånden. «Vet dere ikke at Den Hellige Ånd bår i dere!» utbryter Paulus til menigheten i Korint, som tydeligvis hadde glemt dette.(1. Kor. 3, 16 og 6, 19).

På denne bakgrunn er det derfor ikke rett, som det ofte sies, at vi som kristne må «få Den Hellige Ånd» eller «få mer av Den Hellige Ånd». Nei, poenget er tvert om dette: Det er Den Hellige Ånd som må få mer av oss. Det betyr at vi må gi arbeidsrom og arbeidsplass for Han som allerede bor i oss. Hos altfor mange av oss kristne er det oppstått det som vi må kalle en «boligkrise» for Ånden, og nettopp i dette er grunnen å finne til at Åndens frukt synes å utebli så mye i vårt kristenliv.

På denne bakgrunn er det store spørsmålet blitt: Hvordan skal vi da slippe Den Hellige Ånd til i våre liv? Det skjer ved å skru på de kanalene som Den Hellige Ånd sender på. I korthet er det fire stykker, de fire B’ene slik vi finner dem i Apg. 2, 42: Bibel, Bønn, Brorskap og Brødsbrytelse. Nettopp nødvendigheten av ordnet Bibel-og bønneliv må understrekes. Helst skulle dette vært innordnet som en daglig rutine, ja som en del av det daglige liv. Like naturlig som vår kropp trenger mat og næ næring for å leve, like naturlig trenger vår ånd det.

Gjennom de fire B’er åpnes kanalene for Åndens livgivende kraft. En ting må også understrekes: betydningen av kristen meditasjon [dvs tenke og reflektere] i bønnelivet. Vår bønn kan lett bli som  en slags telefonsamtale med  Gud, der vi legge på røret straks vi har sagt de vi hadde på hjertet, uten å lytte etter hva Gud vil si oss. Nettopp stillheten i forbindelse med Bibel og bønn, er den tiden da Den Hellige Ånd kan få peke på dagens oppgaver for oss.

Betydningen av «Brorskap» kan heller ikke understrekes for mye. Som kristen har en behov for å komme sammen, også utenom gudstjenestene, for å samtale videre om uløste spørsmål som man kanskje ikke synes man har fått tilfredsstillende svar på. Bibelgrupper og samtalegrupper er derfor et viktig skritt i riktig retning.

Også den siste av B’ene bør understrekes, fordi Brødsbrytelsen er en naturlig del av en kristens liv. Nattverden har to hovedsiktemål: 1) Fellesskapet med Gud og syndenes forlatelse. 2) Fellesskapet med andre kristne. Her trives Den hellige Ånd.

Hvis det skjer at vi som kristne holder oss borte fra  disse Åndens kanaler, da tørker vi faktisk Ånden ut, og dermed tørker kristenlivet ut. Og med det tørker fruktene ut. Og det som blir tilbake er bare tørr lære og teori om noe vi engang lærte. (Jevnfør fortellingen om den barmhjertige samaritan.)

Men hvis vi derimot gjør jevnlig bruk av disse midlene, vil Ånden bruke dem som redskaper til å bringe fruktene fram. Nettopp her er det nemlig hele hemmeligheten med Åndens frukt ligger. 

På denne bakgrunn er det da også lignelsen om vintreet og greinene må forstås, slik det kommer fram i Joh. 15. Det er ikke noe ved greinene i seg sjøl som gjør at de bærer frukt. Greinene tar seg ikke krampaktig sammen for å frambringe et resultat. Nei, de gjør ikke annet enn å være der de er, nemlig festet på treet. Og så er de åpne for den livgivende kraft og næring som strømmer fritt gjennom årene. Ved at greinene er der hvor de skal være, kommer frukten av seg sjøl. Slik er det også med Åndens frukt. Den er Guds verk gjennom Den Hellige Ånd og ikke vårt.

Mange spør: Må fruktene være synlige? Må jeg se dem selv?

Det er et spørsmål som det ikke er lett å svare på. For noen vil det å kunne registrere en viss framgang i forhold til tidligere liv, være en styrke og visshet om at Ånden er i arbeid. Og [det er] samtidig en trosvisshet om at man er et Guds barn som har Ånden i seg. Andre kan begynne å tvile på sin tro fordi de ikke synes å registrere noen frukt i det hele tatt. Da kan det være godt å minnes Jesu ord i Mat. 25, der han skiller geitene fra fårene på hver sin side og sier: «Jeg var sulten og dere gav meg å spise. Tørst – og dere gav meg å drikke, i fengsel, og dere så til meg osv.

Hva er det så de salige på hans høyre side svarer ham på dette? De svarer: Herre, når så vi deg sulten, tørst, i fengsel osv. og tjente deg? Alt dette hadde de gjort uten at de visste om det. Ånden hadde arbeidet det gradvis fram i dem, uten at de sjøl merket forandringen. Det vokste fram som en naturlig frukt a

Men så er det også kristne for hvem det er en stor fortvilelse at de ikke kan se none synlig framgang i forhold til det tidligere liv. Fruktene fra Gal. 5, 22, som fred, langmodighet og tålmodighet synes så aldeles uoppnåelig. Tvert om: Man synes at oppfarenheten og sinnet er akkurat like umulig å stagge som før. «Det følger ingen fred med meg,» sukker mange.

Her må man også ta med i betraktningen at noen mennesker er utstyrt fra naturens side med et lettere og mildere temperament enn andre. Derfor kan det ikke her være snakk om at det er en viss grense av helliggjørelse som man må overskride for å kunne bli godtatt. Det riktige må være dette: Å være på vei! Og der hvor det skapes fortvilelse og anger hos en kristen fordi «frukten» og framgangen tilsynelatende uteblir, der er det det beste bevis for at Ånden er i arbeid. Hadde ikke Ånden vært i arbeid, så hadde det heller ikke vært noen fortvilelse og nød. Og der hvor Ånden arbeider, der vil det alltid skje forandring. Lar vi ham bare få ar beidsro0m og arbeidsmuligheter med oss, vil han litt for litt meisle og støpe oss om. Det er å være på vei.

Men la oss i ett og alt ha dette for øye, at frelsens grunnlag og basis alltid bare er denne ene: Nåden alene for Jesu døds og oppstandelses skyld. Derfor er selve utgangspunktet for Åndens frukt dette: At Han har vist sin kjærlighet mot oss. «Vi elsker fordi han elsket oss først.» Nettopp her ligger hele poenget ved en ny kjærlighet». Ikke det at vi skal gjøre gode gjerninger for å bli frelst, men fordi vi er frelst.

Derfor er det et levende ønske hos meg: Må Ånden få fylle oss som tror på Jesus Kristus! Kun i Åndens kraft kan vi bære fram Kristusvitnesbyrdet med ord og i liv. Kun i Åndens kraft kan kampen tas opp mot den makt i oss som står Guds vilje imot. Bare Ånden kan vinne seier, ikke vi sjøl. Men det betyr igjen, at dersom Ånden skal bli levende og seire, da må vi sjøl dø.

Det er det som skjer hver gang vi åpner vår Bibel og folder våre hender i syndserkjennelse for nederlag og fall, og med Guds løfte om til givelse for Jesu skyld, igjen reiser oss frimodig opp og går glad videre. Hver gang det skjer er det noe ved «vårt eget jeg» som dør, og noe ved Ånden som seirer og vokser fram. Og slik er det Ånden får vokse i oss og herliggjøre Jesus Kristus for oss på en slik måte at vi får åpnet øynene for Hans kjærlighet, Hans tjenersinn og Hans offer for vår skyld.

Når det skjer drives vi ut til tjeneste, ut i kjærlighet til våre medmennesker, fordi Han elsket oss først. Her er det Han vil ha oss. Her er det Han trenger oss: deg og meg i den daglige tjeneste, på den daglige landevei.

Dette er Åndens frukt. Amen!

Luthers død

Luthers siste preik.

Reformatoren Martin Luther døyde 18.febr. i året 1546, berre 62 år gamal. Men han sette djupe merke etter seg. Ein treng ikkje vera overtydd lutheranar for å setja pis på denne mannen. Heile vår soge tok ei ny vending då.

  Det var særleg læra om å bli rettferdig for Gud ved tru på Kristus åleine som var grunntonen hans. I preiker og kommentarar og brev tok han det opp att: Du blir ein kristen ved berre å tru på Jesus. Me skal ikkje koma til han med ein sekk full av gode gjerningar. Me får koma slik me er, med tvil og vantru og synder av ulik slag – og be om frelse. Det får me utan betaling. Det kallast nåde.

  Grunnen til dette eineståande tilbodet er Jesu gjerning. Det er ikkje hans under og talar som gjer det. Slik Luther døyde måtte også Jesus døy. Men då Jesus hang på krossen tok han med seg all verda si synd og skyld. Han betalte for alt. Det er difor me kan gå fri.

  Har me takka han rett for det? Det skjer når me gir livet vårt til han.

Nils Dybdal Holthe.
(Ord for dagen i Haugesunds Avis 19.febr. 2015.)