Religiøs utvikling.
Vi må ha i tanke den utvikling som er skjedd i kristenfolket etter krigen. Vi som har gjennomlevd denne tida, ser at mye er annerledes nå enn før. Noe positivt er det selvsagt. All utvikling er ikke galt.
Men noe negativt ser vi. En slik tendens er at skillet mellom ulike grupper viskes ut. Nå kan det se ut som om alt er like godt, særlig om det samler mye folk. Store folkemengder er blitt et kjennetegn på sann kristendom. Når så mange samles om en sak, må det jo være rett! Det er en vanlig tankegang. Men er det rett?
Den religiøse utvikling henger da sammen med stevne- og festivalmentaliteten. Konsert er blitt et moteord og en nokså vanlig erstatning for oppbyggelsesmøter. Folk reiser villig vekk lange strekninger for å komme på konsert. Men gjør de det til en vanlig bibeltime?
Konsert har vært et vanlig trekk blant verdslig ungdom i en del år nå. Og det får oftest store oppslag i avisene. Det har smittet over på de kristne. Både sommeren og adventstid er full av konserter.
Hva får vi egentlig på en konsert? Ser vi vår synd og vårt ofte dårlige kristenliv og blodet og tilgivelsen? Eller er det selve opplevelsen og stemningen ved musikken og alt folket som griper oss?
Vi frykter nok for at det er følelsen som berøres mer enn samvittigheten og hjertet. Og da må vi spørre: Er det rett i denne sammenheng? Å gå på en god konsert er selvsagt ikke synd, men blir det erstatning er faren nær.
Det skal vi bare minne hverandre om i denne ”søde juletid”, som sangeren sier.
NDH.
