Synkretisme.

Synkretisme.

Av Nils Dybdal-Holthe.

I 1960 ga dr. Philos. Sverre Norborg ut boken «Moderne religionsblanding». Det var egentlig to forelesninger ved Menighetsfakultetet i Oslo. Første del var om sekter og samfunn utenfor de evangeliske kristne. Her trekker han faktisk inn likestillingstanken som da var kommet fra FN.

I andre del taler han om kjetteri innen kirken. Det skal vi si noe om her. Men Norborg er klar og framsynt og er redd sammenblandingen som allerede da var begynt. 

Synkretisme betyr nettopp å blande sammen ulike trosformer. Det kan en se på både som et ideal og som en fare. Den evangeliske kirke har vanligvis sett på det som en fare, selv om det ofte er noen som bryter ut. 

Samarbeid.

Sammenblandingen kan skje i flere og ulike stadier og former. Noen vil rett og slett slå sammen alle kirker og slik få en enhetlig kristen menighet på jord. Den romersk-katolske kirke har alltid hatt dette som et ideal og mål. Vi har også sett at Kirkenes Verdensråd har arbeidet for det. Ikke minst kjempet Carl Fr. Wisløff mot dette i utallige artikler. 

Andre vil samarbeide med alle, og særlig i noen etiske og politiske saker. «Vi må kunne stå sammen akkurat her,» sier de gjerne. Vi har særlig sett slike tanker i forbindelse med sosiale tiltak, nødhjelp m.m. Men det er også framme når kirker og organisasjoner blir små og mister givere. Da er det lett å tenke at man blir mer slagkraftig om man slår seg sammen med andre. I noen tilfelle er det sikkert rett, og vi har sett eksempler på det som trolig er vellykket. Da er det nødvendig at samarbeidet blir mellom parter som er nær hverandre ikke minst teologisk. Atter andre vil slå sammen noen kirker, de som ligner hverandre mest. Det ser vi nå eksempel på i Sverige. 

Og atter andre vil hente det beste fra alle og lage noe nytt som alle kan enes om. Det har vi eksempler på i andre religioner. Baha'i-bevegelsen har slike tendenser der alle religioner er like, men guddommen har ulike navn. Der er også grupper innen islam som tenker på samme vis. Allah og vår Gud er egentlig den samme, sier de. En kristen kan ikke være enig i det. 

Historiske eksempler

Det høres fint ut. Ved å lese litt mer historie f. eks. om den tiden da den katolske kirke var enerådende i Europa, var det i alle fall ikke en tid til etterfølgelse. Så snart noen grupper eller personer opponerte, ble de effektivt «tatt vare på». 

Og det samme så vi også i vårt land da lutherdommen var enerådende. Da var det f. eks. ikke plass til Hans Nielsen Hauge. Frikirker som ville etablere seg i landet, fikk det heller ikke lett. Enkeltpersoner som hadde vært i utlandet og blitt grepet av nye retninger, fikk ofte hard medfart både av myndigheter og av folket. Eksemplene på dette er mange da f. eks. Frelsesarmeen kom til landet i 1888. Slikt vitner ikke om et kristens sinn eller kjærlighet. Som kristne må vi skamme oss over at det har skjedd i vårt land. 

Det kan lett gå slik også i framtida. Makt har som kjent en berusende effekt, både politisk og religiøst. Enhetstanken i Joh. 17 sier ikke noe om ytre enhet. Den er åndelig.

Faren

Den største faren ved religionsblanding er likevel ikke slike ytre reaksjoner. De fleste har taklet det. Faren ligger etter mitt skjønn i at man slår av på sannheter, slik at de ikke lenger er livsnødvendige. «Vi kan være kristne uten å være enig med alle.» Løsningen har blitt at det går an å ha to syn på en sak og likevel være kristen. Det skjedde med kvinneprester, og nå skjer det ved homofili. Er det mulig?

Det verste er at alt dette kommer snikende og umerkelig. Trinn for trinn blir vi ført inn i en ny tankegang. Folk begynner å tenke slik: Det er kanskje ikke så farlig, vi får tolerere det. Men Gud gråter i himmelen. Det var ikke derfor han sendte Sønnen til jord. La oss finne tilbake til kilden – det Bibelen sier. 

Sv. Norborg skriv i boka: "Det moderne menneske i alle land er intolerant. Det kan ikke tåle et kristent budskap om en uforanderlig og åpenbart sannhet." Der traffa han blink som ennå er gyldig.

 

Taushet om Gud.

Taushet om Gud.

Mange fine ord er sagt om det norske folk, og om dei unge på Utøya og medarbeidarane i Høgblokka i Oslo.

Og det er vakkert og fint og rett at folk kjem med blomar og hyller dei døde på den måten. Det norske folk har synt seg frå ei god side denne veka. Men Norge sine høgste leiarar seier ikkje eit ord om Gud. Dei seier berre at døden er det siste og syrgjer over det. Gud er totalt fråverande hjå talsmenn for landet vårt.

Då kan me dra den slutning at Han ikkje er viktig for dei. Ja, at dei fleste som talar kanskje ikkje trur på Han. - Det er slik med trua på Gud at me kan ikkje gøyma den bort – like lite som ein by på berget kan vera skjult. Det sa Jesus.

Men det er også slik at me alle har med Gud å gjera, anten me trur på han eller ikkje. Ingen kan røma unna han. Det må òg vera klårt i desse tider.

Då har alle – særleg leiarar – eit veldig ansvar. Ved å gøyma Gud bort frå det offentlege liv, fører dei folk vill. Det gjorde ikkje bonden som sa til ein tillitsvald på veg til Eidsvoll i 1814: «Hugs at Gud er attåt.» La oss gjera det.

Nils Dybdal-Holthe.

(Dagen 5/8-2011.)

Terror i Norge.

Det ingen skulle tru, har skjedd. Ein vaksen mann tek livet mange unge og nokre vaksne - med overlegg og av eigen vilje. Han hadde som mål å drepa menneske avdi han hadde ei politisk overtydning. Dette har ikkje noko å gjera med religion eller kristendom. Det var ei politisk handling. Han ville rydda ut sosialdemokratiet og Islam. Og han prøvde å gjera det med vald.

Nordahl Grieg skreiv eit vakkert dikt til ungdommen - og det handlar om krig og vald. Der seier han m.a.: "Stilt går granatenes glidende bånd. Stans deres drift mot død, stans dem med ånd!" Han meinte me må kjempa for fred - med ånd og ikkje med våpen. 

Det meinte ikkje A. B. Breivik. Han ville bruka terror, drepa mange, styrta eit regjeringsbygg i grus for å skapa ei betre verd. Me kan vera usamd i politiske vedtak og partier og andre religionar. Men me vinn ingen ting med vald og vondskap. Det er er både ei kristeleg og ei human sanning. Vald avlar vald.

Ei anna side som sjeldan kjem fram i slike tider, er den åndelege dimensjonen. Det er vondt når menneske må døy, særleg på ein så brutal måte. Heile nasjonen syrgjer over det og står saman med dei etterlatne i sorga.

Men me som kristne må ikkje gløyma at alle skal møta Gud. Eit frelsesmøte må skje før døden kjem. Det er for seint i etterkant. Det er ubehageleg å høyra det, men sanninga er ofte slik. Det har vore min tanke og mi bøn nå at denne hendinga må få vekkja nokon og føra nokon til omvending og tru på Jesus. Han er alltid vegen, sanninga og livet. For alle. Gud kan bruka mange ting i si teneste. Me kan be for dei som lever att og ikkje døma dei. Lat oss gjera det. NDH.

Kva er synd?

Kva er synd?

Jon Kvalbein har ein god artikkel i Dagen i dag, 21. juni. Den bør alle merka seg. Og han skriv mykje om at homopraksis er synd. Eg har nå ei kjensle av at somme (mange?) ikkje ser kva synd er. Dei som praktiserar homo-samliv, vil nekta at det er synd mot Gud. Ser me synda i det, vil eit slikt liv bli meiningslaust og umogleg.

Folk må sjå at synda er synd, både mot menneske og mest mot Gud. Og synda må bli så alvorleg at den plagar oss, at me vemmest av den og må kome bort frå den. Det er berre ein farbar veg her: Oppgjer og erkjenning for Gud og bøn om nåde og tilgjeving. Det er først når synda er bekjent, at Gud tilgjev.

Eg synest det er meir enn underleg at biskopar og prestar ikkje ser ut til å skjøna det. Korleis kan dei elles "velsigna" slike folk? Då blir jo velsigninga til forbanning. Og det bør ikkje ein prest eller andre medverka til. Må Gud velsigna land og folk med syndserkjenning. Det er mangelvare nå for tida. Det er då den rette velsigninga kjem.

Nils Dybdal-Holthe.

Dagen 24. juni 2011.

King James-bibelen

Kong Jakobs Bibel.

I år er det 400 år siden England fikk sin berømte bibeloversettelse. Den kalles vanligvis ”King James”, siden den engelske kongen James I (Jakob) stod bak arbeidet. Men det var over 50 av Englands lærdeste teologer og språkfolk som utførte arbeidet, og de holdt på i ca. 7 år. Det er sagt at denne bibelen er den mest innflytelsesrike boka som påvirket det engelske språket, slik Luthers tyske bibel gjorde i hans land. Offisielt kalles denne bibelen for ”den autoriserte oversettelsen”.

Felles for disse biblene var at de ikke var de første i sitt slag. Det hadde vært forsøk på bibeloversettelse både i Tyskland og i England. Men de var ikke skrevet på folkets språk slik Luthers og Jakobs bibler var. Det er i alle fall en av likhetene. I tillegg fikk de begge stor innflytelse på kristendommen i sine land. For begge bøkene ble folkelesning. Og når folk leser Bibelen får det følger og betydning for deres kristne tro.

Språket var enkelt, men klart og leserne fikk tak i innholdet. Innholdet var det vesentlige, men den skulle også være lojal mot grunnteksten. Og dette var lenge før man fikk flere ”grunntekster”, slik som Tischendorfs utgave og Westcott og Hort og dermed den reviderte engelske bibelen. NT kom i 1881, og mange ble veldig begeistret for den og godtok revisjonen. I realiteten brukte de en annen grunntekst noen steder i Bibelen. Den svenske prest og leder P. Waldenstrøm (som en tid var sammen med Rosenius og førte hans verk videre før han sluttet der) skrev f. eks. en tobinds utgave av NT som studiebibel i 1886 med mange noter og forklaringer. Her bruker han mange av endringene i den reviderte engelske bibelen. Han viser sågar til de nevnte menn. Dermed bryter han på noen steder med King James.

På engelsk må man særlig merke seg William Tyndales NT i 1526 og den såkalte ”Matthews Bible” (og Coverdale) fra 1537, som noen mener la grunnen for den autoriserte bibelen. Før disse var John Wycliffes arbeide i 1380 kjent.

Det var i januar 1604 det begynte. Etter sju års arbeid skulle den ut på markedet. Det hadde vært en turbulent og urolig tid, både politisk og religiøst. I England var det flere grupper kristne protestanter ved siden av den katolske, bl. a. puritanerne, kalvinister og lutheranere. Tanken var kanskje at alle skulle få den samme bibel som kunne forene eller i det minste skape ro og fred.

Selve utgivelsen av King James er et kapittel for seg. De manglet penger til trykking. Manuskriptet ser ut til å ha vært i flere deler, og feil oppstår underveis. Og litt om senn ble de gamle bibelutgaver i kirkene byttet ut med den nye. Den ble så enerådende, og det var den også ment som. På tittelbladet står trykt: Bestemt til å leses i kirkene. Det er noe an betydningen av at den var autorisert. Alle skulle bruke den.

Det er klart at språket i en bok fra 1611 kan være fremmed for folk i dag. Det har man ordnet litt med ved å gi ut en revisjon av den gamle, Den kalles ”Den nye King James”. Her er språket modernisert og oppdatert uten at innholdet er endret.

På norsk er det kommet en oversettelse av den gamle King James til nyere norsk. Den kom ikke i allmenn bruk. Også bibelutgaven ”Bibelen Guds ord” på Hermon forlag ble presentert som ”Den norske King James-oversettelsen av 1997” på tittelbladet.

Mange bibeltroende kristne i engelsktalende land verdsetter og bruker King James framfor nyere bibler. Tanken er at den er den mest troverdige og nøyaktige oversettelse.

NDH.

Kvinneprestsaka

Det er 50 år sidan den første kvinneprest vart ordinert og etter kvart fekk kall. Det var Ingrid Bjerkås. Etter fem år i prestegjerning i Troms, døydde mannen og ho reiste sørover att. Då skreiv ho ei bok om seg sjølv: Mitt liv. Nå feirar dei altså dette med store bokstavar, særleg i Hamar bispedøme der ho vart vigsla.

Ser me saka i litt historielys, ser me noko merkeleg. I 1961 sa alle biskopane i ei fellesuttaling: "Vi finner det umulig å forene kvinner i prestetjeneste med Det nye testamentet." Eg vil tru at ein biskop ikkje var samd i det, Schjelderup i Hamar.

Nå er det ikkje ein lyd frå den kanten.

Dette kan me sjå i samanheng med den nye overbispen som skal vera i Trondheim. Det vart ei kvinne. Og det ser ut til at alle biskopane er med og er samd i det. Kollegiet har i alle fall heia på henne. Kor er det blitt av Det nye testamentet? Eller har dei skrive eit NYnytt testamente? (Utan at me skal fleipa om det.)

50 år har altså endra heile teologien på dette område, og dei set mange vers i NT til side. På den måten hevar dei seg over Guds ord og meiner dei har funne den nye tolkinga. Kvinneprestsaka er ikkje lenger ei "sak". Det er historie - og ferdig med den.

Dinest ser me at det første den nye overbispen (i mangel av eit anna ord nå) gjer, er å gå inn for ei velsigning av homofile par. Her må dei laga eit rituale, seier ho nå. Ennå nokre vers i Bibelen er strokne ut.

Her er mykje å sørga over og be Gud om nåde for. Fråfallet er fall frå Guds ord. Og i vår tid går det fort. Men det er litt underleg at det er den kristne kyrkja sine leiarar som går i front. Skulle ikkje dei heller gått i front for få folk til å halda Bibelen heilag? Nå vanhelgar dei ordet frå Gud.

Eg meiner ikkje å vera ufin med nokon. Me har alle vårt å slita med, og ingen av oss er fullkomne. Men kan me ikkje heller bøya oss for det himmelske Ordet og erkjenna at me skjønar så lite av Guds tankar. Men me kan bøya oss for det.
.

Vanskelige tider.

Om de siste dager skriver Paulus at det skal bli vanskelige tider (2. Tim. 3, 1ff). Og han knytter disse tidene til menneskene på jorden på den tid. Da skal de være slik at det blir lite hyggelig å leve.

Dette uttrykket "vanskelige tider" (NO-30) er oversatt litt forskjellig. Ordet vanskelig kan bety flere ting. I NB er det oversatt med "farlige tider". Det legger et ekstra alvor over folket på denne tida. For det er menneskene som er slik at det blir farlig for andre mennesker å leve. Vi påvirker andre ved måten vi lever på.Det følger alltid et ansvar med å leve. Vi lever ikke isolert fra andre mennesker.

Dette er i tråd med Bibelen Guds ord som oversetter "harde tider". I den engelske King James er det oversatt med ordet "perilous" som betyr farlige og risikable tider. En interessant oversettelse er den syriske  Peshitta-utgaven som bl. a. er oversatt til engelsk av G. M. Lamsa. Der står I de siste dager skal det komme katastrofale tider.

Menneskene
Som nevnt ovenfor er de vanskelige og farlige tidene menneskeskapte. Det er vi selv som gjør det farlig og skaper disse katastrofene. Gud ville det ikke slik. La oss lese gjennom denne lista Paulus har fått nåde fra Gud til å skrive til Timoteus: "For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudfryktighet, men fornekter dens kraft." 

Som overskrift eller uttrykk for hovedinnholdet kan vi gjerne bruke ordet "egoisme". Det dekker det moderne menneskes natur og oppførsel. Alt dette menneske gjør har som mål å få noe selv, hevde seg selv og å være sentrum. Det blir få tanker igjen til andres behov og trang.

Mot slutten av denne tids husholdning skal det bli slik. Når vi ser oss omkring, legger vi merke til mennesker som har noen eller alle av disse kjennemerker. Det skulle vise at vi er nær endens tid.

Hedenskap
Her må vi tenke på en annen side ved denne sannheten. Slår vi opp i Rom. 1, 29ff, finner vi at hedenskapet har noen av de samme kjennetegn. Den siste tid kan slik minne om hedenskapets mørke. De gamle ugudelige tider kommer igjen. Og vi vet fra historien at hedenskapet er en mørk og vond tid for menneskene. Det gjelder særlig de svake og små.

I det gamle viking-Norge ble uønska spebarn satt ut i skogen som mat til de ville dyr. Husfaren kunne avgjøre det med et nikk med hodet eller å nekte å ta det i fang. I dag har vi det enklere. Abortklinikken ordner det med godkjenning av den norske lov.

Hedenskapet er preget av grove ord og skjemt. De kan så å si tale om alt. Skammen er borte bare vi selv får stige fram med vårt. I dag er det godt norsk å banne grovt, i TV, radio og blant folk flest. Barna er "ulydige mot foreldre," sier Paulus. Noen steder har jeg hørt folk si: I det huset er det barna som styrer. Du merker kanskje likheten?

Esekiel ble sendt bl. a. til "barna med de frekke ansikter" (Esek. 2, 4). En ny generasjon steg fram som hadde liten eller ingen respekt for det som hadde vært. De ville gjøre sin vilje og gå sin vei, og dermed forkastet de både fedrene og Gud. Romerbrevet taler om at de ikke "brydde seg om å eie Gud i kunnskap". Da går det galt. Er det slik nå også?

Paulus skrev til Timoteus at han skulle vende seg fra dem. 2. Tim. 3, 5. Det kommer tider i historien da det er viktigere enn ellers å følge det rådet. Vi skal ikke være ukjærlige, men klare på vårt ståsted og tro. Vi må tenke gjennom denne problemstillingen nå.