Denne predikanten er igjen i fokus i Skandinavia. Og han får kraftig kritikk både i Vårt Land og Dagen. Til og med vennen Ulf Ekman i Livets Ord kritiserer ham og kaller han vranglærer. Men Visjon Norge har heiet på ham og løfter ham fram for folk flest som ser på denne kanalen.
Men det ser ut til at mange kristne ikke har oppdaget vrangbildet av evangeliet her. Derfor er det fint av Ekman har pekt på noe vesentlig ved Hinns forkynnelse. Det er egentlig ikke noe nytt ved ham, men kanskje en større aksentuering av enkelte punkt. Det som vakte mest oppsikt nå, var tanken om menneskets treenighet (selv om det samme kommer fram f. eks. i hans bok: God morgen, Hellige Ånd).
Nå vekker det oppsikt at han skiller så sterkt mellom mennesket som ånd som har et legeme og en sjel. Legemet er bare et ytre skall. Det var denne tanken som førte til et negativt syn på vårt legeme. I eldre tid ble dette knyttet sammen med hedenske tanker og retninger som gnostisisme og doketisme som Markion var en talsmann for. I sin konsekvens kom dermed tanken om at Jesus ikke hadde et virkelig menneskelig legeme og dermed døde han ikke en fysisk død. Det berører selvsagt forsoningen. Hvor mye Hinn tenker i den retning, skal være usagt. Men slike hedenske tanker skal vi holde oss langt borte fra.
Nå er det viktigere enn noen gang at vi kristne har et fast tak i sann og sunn bibelsk teologi og kjenner godt de såkalte ”dogmer”. I uklare tider blir de ofte satt til side og til og med latterliggjort. Luthersk teologi er en god og stødig dogmatikk i disse hovedspørsmålene.
Troende mennesker bør ta fram igjen Luthers lille katekisme og stanse for hver setning og uttrykk i f. eks. forklaringen til trosartiklene. Dernest bør vi igjen begynne å lese mer i Luthers store forklaring til katekismen. Den var opprinnelig tenkt for foreldre, lærere og prester.
Det er ofte slik med forkynnere som selv har et svakt dogmatisk grunnlag, at de før eller siden uttaler seg uklart. Det er lett å bli begeistret og opptatt av spesielle spørsmål og læresetninger, som også kan føre til at hovedlinjene i frelsesverket og teologien blir svak. Hvorfor skal vi lytte til uklar forkynnelse når vi har så mye klar tale. Her er det igjen de gamle stier som fører til målet, og ikke de mange moderne sideveiene ut i jungelen.
Boe Johannes Hermansen har vore prest i Den norske kyrkja, men har meldt seg ut, VL 15/7-10. Han er kjend som ein bibeltru teolog og har også vore med i misjonsarbeid. Han summerer opp årsaka til det steg han har gjort slik: "I en sum: Det som det dreier seg om er hvordan klassisk kristen tro skal overleve, og hvordan folk skal bli bevart for evigheten i denne forvirrede tid. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at den vei som Dnk ved sine foresatte har valgt, innebærer at utvannet og/eller vrang forkynnelse og lære truer med å utslokke levende kristen tro og å legge kristens liv øde."
Sjølv om me ikkje tek same konsekvens som han, er det klårt at Hermansen ser rett på kristenlivet i Noreg i dag. Han nemner fleire ting, som homofili, læremessig pluralisme og med det uklår forkynning, bispekollegiet som er splitta og har dermed ikkje ein klår tale til folket, og sjølve statssystemet der staten brukar makt. Det siste ser vel ut til å bli avløyst av ei fri kyrkje på sikt. Om den vert betre bibelsk sett, er eit heilt annan spørsmål. Skal dei same personane som nå sitja ved høgsetet då, blir endringane minimale.
Det kyrkja vår treng er ikkje ytre reformer og stadige forsøk på nye gudstenesteformer. Skal det gå vel med Noreg som ein kristen nasjon og folket vera eit kristent folk i bibelsk meining, må vekkjinga og reformasjonen byrja nedanfrå. Det nyttar ikkje med ny skipper om skuta er råtten. Nå treng me ei himmelsk vekkjing over den jamne mann og kvinne i landet. Soga har lært oss at toppane har vanskeleg for å snu og endra seg. Då er det - som det heiter i arbeidslivet - at folket "på gølvet" stig fram. Nokre gonger har dei eit uvanleg skarpt syn for saka.
Lat oss nytta sumar og haust og så langt med lever til å be vår Gud gripa inn. Då ber han ofte eit menneske om å vera reiskap. Difor skal me vera vakne for det som hender. Me skal ikkje fylgja ein kvar flink predikant. Me skal høyra nøye etter om dei talar "som Guds ord" (1. Pet), om dei er audmjuke og set Gud først, og at deira eine og store mål er å vinna sjeler for Gud. Nå er det "tid for Herren å gripa inn" (Salme 119, 126).
De økonomiske nedgangstider nå minner oss om åndelige bølgedaler. For begge to ligger det årsaker bak, ofte knytt til mennesker. Vi gjør vel i å granske dem nøye – og ta det på alvor. Et kritisk blikk på vår egen tid er nyttig. Ser vi samtidig på deler av fortiden, kan vi oppdage om vår tid er noe av et speilbilde av fortiden.
Spurgeon
Her skal vi se tre slike åndelige tider i sammenheng. For snart 20 år siden skrev den amerikanske baptistpresten John MacArthur boken: ”Ashamed of the Gospel” (Å skamme seg ved evangeliet). Da dro han paralleller til slutten av Charles H. Spurgeon sin tid over 100 år før. Nå i 2010 har MacArthur gitt ut denne boken på nytt – med fire tillegg om vår tid. Hva handler denne historievandringen om?
Poenget hans er at det samme skjer gang etter gang. For noen tiår siden var Spurgeon godt kjent blant kristenfolket her i landet. Flere forlag har gitt ut bøker av ham. Han er kalt ”Predikantenes fyrste” og mye folk hørte ham i London gjennom mange år.
Men mot slutten av livet ble det en nedgangstid åndelig talt i England. Og Spurgeon kastet seg inn i den striden og viste med stor kraft at prester og kirker lærte feil og slo av på bibelordet og etterlignet denne verden. Dette finner vi igjen i de siste årgangene av hans prekener og i hans eget blad.
Som ventet fikk han motgang. De kirkene han kritiserte gikk til motangrep. Det teologiske han sa var feil, ble ikke rettet, men forsvart. Og da er det lite fremgang. Storpredikanten slet seg ut i den striden, meldte seg ut av baptistkirken og døde i 1892.
Spurgeon selv kalte frafallstiden i England for ”Down-grade”, som bokstavelig betyr ”Nedover”. Men kontroversen begynte med en artikkel i bladet hans ”The Sword and the Trowel” i mars 1887 av Robert Shindler, en venn av Spurgeon. Og han trekker faktisk linjene helt tilbake til nedgangstiden etter puritanismen i 1662.
Felles for alle slike nedgangstider er det første steg nedover. Og det er alltid at en ikke tror at Skriften er inspirert av Gud! Det er ikke overraskende for oss som har arbeidd med slike spørsmål en tid. Bibelen er fundamentet for alt i kristentroen. Det står alltid om Skriftens autoritet.
Tiden omkring 1990
Det er denne tendensen vi også ser i vår tid. Det er synet på Skriften som går ”nedover”-bakke. Og da følger flere andre ting med.
MacArthur ser på sin tid. Og han finner flere paralleller til Spurgeons tid – en person han også ser opp til. I 1980-90-årene kom for alvor kritiske røster mot tradisjonell kristen tro og liv. Det har bare eskalert i tiden etter.
Et kjennemerke på denne tiden er at flere og flere kirker begynner å eksperimentere med andre former for gudstjenester og møter. En må skape noe nytt for å få fornyelse, sa mange. De gamle formene er utslitt og folk vil ikke lytte til dem lenger. Det gjaldt både forkynnelsen, møteformene og ikke minst musikk og sang.
Det er her ordet pragmatisme kommer inn. ”Pragmatisme” er en filosofi som sier at det som er nyttig, er sant. Og det betyr igjen at det som gagner vårt liv, er sant og viktig. Slike tanker er tiltalende for menneskene. Og isolert sett behøver det ikke være galt.
Problemene blir likevel store om vi bruker denne tanken i religiøse spørsmål. Da blir det snart kollisjon med Den Hellige Skrift. Dette gjelder både i spørsmål om Gud og frelse, om moral og etikk og om arbeidet i Guds rike. Alt dette henger nøye sammen. Det vi f. eks. lærer i dogmatikken, kan lett få følger for hvorledes vi må arbeide i Guds rike.
Vår tid
Liberal teologi er kjent her i landet fra før 1900, men tok seg kraftig opp fram mot 1920 da det berømte Calmeyergate-møtet ble holdt i Oslo. Det var en stor presentasjon av kristen-Norges nei til de liberale. Tradisjonell liberal teologi fornekter vesentlige deler av kristen domatikk, som Jesu under, forsoningsdøden på korset og hans oppstandelse fra graven.
Men vi kan ikke si at bare disse dogmene kjennetegner liberal teologi senere. Men de er nok en grunnkilde for senere avvik fra kristentroen. Blir predikanter og prester litt påvirket av denne lære, får det følger for hva de forkynner. For en hovedsak ved liberal teologi er at en ikke benytter Skriften som eneste kilde til teologien. Den er liberal, dvs. fri fra gamle dogmer som ligger som en mur omkring kristentroen. Her sprengte de seg ut og skapte sine egne dogmer, dvs. en lære motsatt Bibelen på flere punkt. At Jesus ikke gjorde noe under, er også et dogme. Å fornekte at Jesus sonet vår synd, er et dogme . Det gjeld også oppstandelsen fra de døde. De lager hele tiden nye dogmer som de venter at folk skal tro på.
En annen verdslig bevegelse som kommer inn her er utviklingslæren og Darwin. Den ser helt bort fra Gud både i skapelse og styring senere. Det er ødeleggende for kristentroen og arbeidet i Guds rike. Konsekvensene av denne lære er at vi ikke er skapt av Gud fordi det ikke er noen Gud. Da står vi heller ikke ansvarlige for Gud. Hva skal vi da med kristendommen?
Det mest alvorlige for vår tid er synet på Guds ord. Frafallet begynner med svik mot noe av Guds ord. Og det fortsetter slik gjennom hele frafallstiden. Når Bibelen ikke er forpliktende, åpner det vei for mennesketanker. Og vi vet av erfaring at de spriker til alle kanter. Våre egne tanker har også en tendens til å skyve bort Guds ord. Da er det særleg de vanskelige tema som blir satt til side.
Alt står og faller med vårt forhold til Bibelen. Der man diskuterer hva som er sant i Bibelen og hva som det er tvil om, vil man snart misse kraft og frimodighet i selve arbeidet for Gud. Da blir det gjerne erstattet med sosialt arbeid og mer underholdning. En skal vinne verden ved å bli lik verden. Det har aldri lykkes. Det er de mest bibeltro kirkene og organisasjonene som går fram og vinner nye mennesker for Gud. Frafallskirkene slutter med vekkingstaler og holder foredrag i stedet.
Konklusjon
Frafall og nedgangstider har vanligvis sin rot i mangel på bibeltroskap. Og det får følger for arbeidet i Guds rike: Hva legger vi mest vekt på? Er det forkynnelsen av Guds ord til vekkelse og frelse i Jesus alene? Eller kommer det sosiale aspektet i forgrunnen? Da er vi på gli.
- Begge disse to baptistene er gode talere så langt vi kan bedømme, og de har en sterkt bibeltro. Vi skulle ønske alle predikanter hadde det. Som lutheraner må jeg peke på at vi ikke kan følge dem i alt det de lærer. Men om bibeltroen kan vi stå sammen. Det burde alle kristne gjøre. Skriften peker på veien for oss, og den gir oss kraft til å gå der.
I Dagen 21. juni '10 er det ein artikkel av Roy Throndsen om: Teologisk gufs fra Midtøsten. Eg har ikkje nok kunnskap om det han skriv om, men det verkar bra. Fliere arbeider med dette spørsmålet, nemlig om ein ny teologi blant arabarar, slik framståande folk i Sabeel-gruppa lærer. Såkalla palestinsk teologi går nå ut på at det ikkje er jødane som er Guds utvalde folk og som lovnadane i Bibelen gjeld. Det er palestina-arabarane. Prestar og biskopar i Midt-Austen hyllar tanken.
Dokumentet som tek opp saka ligg på nettet. Det er underleg at kristne teologar i det heile kan tenkja slik når dei kjenner Skriftene. Går det verkeleg an å bli så blinde. Eg skal ikkje gå nærare inn på dette her. Forfattar av artikkelen er Gershon Nerel, og ein søkja på namnet hans.
En kristens liv er et liv i bønn. Han kan ikke leve som kristen uten bønnestunder. Det er vel ikke slik at Gud er avhengig av våre bønner, men vi er det. Ser vi på kirkehistorien, har det nok alltid vært behov for ekstra bønn. Vi taler gjerne om bønnevekkelser. Det er tider da noen kristne ser at noe går galt - både i Guds menighet generelt og i verden.
Jeg tror vi er inne i en slik tid nå. Det er mye sløvhet og verdslighet blant mange kristne. De synes å være så fornøyd med alt. Vi har det så godt, sier de, og det må vel være et tegn på Guds velsignelse og at vi derfor står i et rett forhold til ham.
Er det egentlig slik? Er materiell velstand et tegn på velsignelse?
Vi har eksempler i Bibelen på at det ikke var slik. De kristne i Laodikea hadde det meget godt materielt sett. De hadde alt det de behøvde og mye mer. De hadde ingen nød - og likevel sier Jesus til og om denne menigheten: Du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Åp. 3, 17. Og det verste her var at de ikke skjønte det selv.
Levde de da under Guds velsignelse?
Da Israels folk kom inn i Kanaans land etter ørkenvandringen og Josva tok hele landet i eie, bodde de i et land som fløt med melk og honning. Det var Guds løfte. Så døde Josva, Guds hellige tjener. Da står det i Dom. 2, 10: "Etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerningene han hadde gjort for Israel." Kristendommen blir heller ikke automatisk bevart i neste slektsledd. Hver generasjon må så å si kristnes på nytt. Landet vårt er en misjonsmark - ikke bare på grunn av alle hedningene og innflytterne som er kommet hit. Der er en misjonsmark blant det norske folk som vi må ta på alvor. Derfor trenger vi en kraftig indremisjon her i landet.
I verset etter står det så: "Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og dyrket Ba'alene." Det betyr bl. a. at etterslekten til de kristne ikke er religiøst nøytrale. I og med at de svikter fedrenes tro, synder de. Ingen er nøytrale. Selv om du er snill og grei og god som menneske, er du en stor synder uten troen på Jesus. Og du skal i dette dømmes like sterkt som de mest umoralske mennesker.
Lever et slikt folk og enkeltpersoner under Guds velsignelse?
Ut fra bibelsk tanke må vi svare nei.
Og da er det behov for bønn. Bønn for oss kristne at vi ikke skal sovne og bli sløve og likegyldige både for vår egen sak hos Gud og for de andre som er på fortapelsens vei.
Det er behov for privat bønn. Det må ikke bli støv i lønnkammeret. La det bli en lønnkammervekkelse i våre liv. Det betyr at du setter av mye tid der du er alene med Jesus og Bibelen.
Og det er behov for bønnemøter. Men nå mener jeg ikke at vi bare skal "avholde et møte". Nå er vi begynt med bønnemøter! Nei, det kan godt være uttrykk for lovgjerninger eller ønske om å vise fram hva vi gjør. Da er det til fånyttes. Bønnemøter er nød og gråt og rop til Gud om at han må gripe inn. Det kan bli en mektig bønnevekkelse i land og folk.
Vi er alle syndere og behøver frelse. Det må vi ikke rokke ved. Men det finnes noen "store" syndere som har stor innflytelse i landet og påvirker folket vårt. Disse må stå på bønnelistene våre. Noen vekkelser har begynt i det små med noen alminnelige folk som gav seg over til Gud. Men det var også store vekkelser som begynte med at ledere i bygd og samfunn ble omvendt. Og det førte med seg at mange våknet og tenkte og sa: Kan han bli frelst, må vi også søke Gud. Vekkelse er at noen våkner og ser sin sanne stilling og forstår at det går galt uten Gud. Det må folket se.
Det er behov for bønn - også på mange andre områder. Men tenk litt på dette, og gå inn til deg selv. Du skal ikke står fram på møte eller forkynne de hvor mye du ber. Det er ikke behagelig for Gud. Det skal være en dør til lønnkammeret, og i den døren skal det være lås.
Lås døren, la ingen få vite det. tal alene med din Frelser og Herre. Og han har sagt at han skal svare. Gud er alltid tro mot sitt ord. Amen. Nils Dybdal.Holthe.
I dag 12. juni har Helge Hognestad en artikkel i Vårt Land. Den handler vesentlig om ham selv og hans kristne syn. Jeg klipper noe fra den her - uten at det skader sammenhengen, tror jeg:
"Men for meg er historien om Jesus fra Nasaret den sentrale livserfaring som kan gi mening til livet. Det er en fortelling om nestekjærlighet som det dypeste i et menneske. Det er om veien til et helere og sannere liv. Og det er om å overgi seg til en høyere visdom og vilje. Guddommelig indre. Menneskene i 2010 har andre innsikter og erfaringer enn de som levde for 50 eller 100 eller 2000 år siden. Vi tar alle del i en utvikling, en evolusjon. Stadig nye sider i menneskets indre utfolder seg. Det betyr at vi forstår verden og oss selv på en dypere måte i dag enn tidligere. Og noen synes allerede å være kommet dit hvor jeg tror at alle mennesker etter hvert skal, at en kjenner det guddommelige i sitt indre og kan øse av uante visdomskilder. Men mange mennesker leter fortsatt etter svar og vei i sitt liv. Og menneskeheten som helhet er stilt overfor enorme utfordringer, noe som avisenes redegjørelse fra FNs miljøprogram nylig minnet oss om, at 'jorden forfaller i høyt tempo', og at 'klodens naturresurser i en fart som ryster FN' (Aftenposten 4. juni). Vi trenger sårt guddommelig visdom for å finne veien videre, både som enkeltpersoner og som kollektiv.
Verdens religiøse tradisjoner sier at visdommen finnes. Kirken kan på sin side bidra til at visdommen kommer frem, men da må den lære å være åpen for det nye som bryter på. Det betyr å legge mindre vekt på fasiter og læresetninger som sier hva som er 'rett lære', og i stedet med nysgjerrighet lytte til folks opplevelser av det guddommelige. Med biskop Schjelderups ord: Kirkelig orden og tradisjon må ikke stå hindrende i veien for det som med livets egen rett bryter på." Sitat slutt.
- Det siste avsnittet avslører Hognestad - ja, det gjør mye av det han skriver. Men her bytter han faktisk ut Bibelen med det jeg tenker og opplever i mitt indre. Hva skal vi da med Bibelen? Og hva slags kirke blir det? Da får det nettopp de følger som Hognestad taler om: Hva kan vi gjøre med dette livet, med miljøet og naturresursene?
Men HVOR ER GUD OG JESUS? Og SYNDEN og behovet for SONING?
ndh.
Alle leirstedene til Norsk Luthersk Misjonssamband er åpne for utleie til Allahs etterfølgere.
Dette er konklusjonen til NLMs informasjonsleder Espen Ottosen på spørsmål fra Vårt Land 21.5.2010. Bakgrunnen er at en islamsk menighet i Oslo har spurt KFUM om å få leie deres leirsted. Leder i KFUM sier det er greit, og mener at Islams Allah og den kristne Gud jo er den samme. Ottesen ”finner det er umulig å forene det kristne og muslimske gudsbildet”, men hans pragmatiske og ”profesjonelle” holdning er at dette er utleie og butikk, og da er det ok.
Er dette riktig ut ifra en bibelsk tanke og vurdering? Kan kristne leirsteder, skoler og møtelokaler leies ut til hva som helst? Også til organisasjoner som tilber andre guder?
Satt på spissen: Om Antikrist selv kommer, ikke til tempelet i Jerusalem, men til NLMs leirsteder for å ha konferanse, får han da rom og opphold såfremt leien betales og ordensreglene følges?
Islams og Koranens Allah er ikke Bibelens Gud. Bibelens Gud er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud – Israels Gud. Når vi vet at islams Allah ikke er Bibelens Gud, hva er det da? Da er det djevelen, satan, løgneren, Antikrist. Koranen taler om en Jesus (Isa) som er profet, men fornekter Jesus som Messias, Guds Sønn. (Jf 1. Joh 2,22-23).
La oss håpe og be om at NLM og andre kristne sammenhenger ikke blir fornøyd bare det klinger i misjonskassen av utleiekroner fra muslimske menigheter, men stopper dette og setter tydelige grenser for sin utleievirksomhet.
Misjons-ja til Allah-penger. VL.
”Et kjærkomment friskt pust i kristenmetallenes verden.” (NLMung iTro.)
.ven
Bibelen lærer at Antikrist ikke bare fremstår som en åpenbar motsetning til Bibelens Jesus Kristus, Guds Sønn. Han gir seg også ut for å være/ligne/representere Jesus. En slik Antikrist vil snart vise seg personlig, men antikristens ånd er allerede virksom i verden og får dessverre stadig mer rom og plass i kristenheten.
Dette er særlig tydelig på musikkens område. I de fleste kristne sammenhenger tenker og lærer man ikke lenger at musikk er bærer av eller representerer ånd, men at musikk er nøytralt. Derfor er det ikke Bibelen, men de kristnes ulike syn, smak og behag som skal bestemme sang og musikkformer.
NLMs nettsted for ungdom anbefaler ”kristen” pop og rock, ja til og med ”kristen” dødsmetall, jf bildet over fra iTros nettarkiv. Et eksempel på en anmeldelse 23.03.2010 av en ”kristen” pop-gruppe som (utdrag)
” har levert i toppklasse med sin særegne blend av hip hop, urban pop og rock gang på gang… et bunnsolid album med plettfri produksjon, fengende rytmer og hooks i fleng… er hipt, kult og hadde gjort seg strålende på et eller annet neonopplyst dansegulv en sen natt… Men kort sagt: Det er den heftige beaten som er verdt pengene, ikke nødvendigvis innholdet.”
Eksemplet over illustrerer tragisk og alvorlig hvor verdslig og kjødelig kristenheten er blitt, hvordan antikristens ånd får inngang i ører, preger tanker og tale og gis rom i hjertets tempel hos bekjennende kristne.
Bibellærer i NLM, Øivind Andersen (1905-1994) refererer til Amos kap 5 om Israelfolkets innføring av støyende, rytmisk sang og musikk – som en lærdom for oss i dag. (Jf boken ”Hva med Israel?” Sambåndet forlag 2009).
Dessuten må vi ta til oss Bibelens ord i 2. Mos.32,17-19 og følgende som Herren sier til sitt folk:
Bibelen advarer de troende mot å tillate, bli dåret, fordervet og forført av en forkynnelse, formidling og tilstedeværelse av en annen Jesus, en annen ånd og et annet evangelium. (2. Kor.11,1-4)
I vår tid samles mange bekjennende kristne i forsamlinger og mørke konsertlokaler i larmende lovprising og tilbedelse med løftede hender og gjentagende lovsangs-mantraer, new-age inspirert soft soakingmusikk, fengende rytmisk og swingende gospelpop, støyende worship-rock med trøkk og rå, heavy dødsmetall mens røyk og neonfarget lysflimmer fyller showscenen der artistene opptrer, vitner og underholder til fansens og publikums jubel og applaus.
Er det noen som hører hva Ånden sier til menighetene, røsten av Bibelens Jesus og hans banking på døren fra utsiden? (Joh.åp.3,14-22).
