Denne predikanten er igjen i fokus i Skandinavia. Og han får kraftig kritikk både i Vårt Land og Dagen. Til og med vennen Ulf Ekman i Livets Ord kritiserer ham og kaller han vranglærer. Men Visjon Norge har heiet på ham og løfter ham fram for folk flest som ser på denne kanalen.
Men det ser ut til at mange kristne ikke har oppdaget vrangbildet av evangeliet her. Derfor er det fint av Ekman har pekt på noe vesentlig ved Hinns forkynnelse. Det er egentlig ikke noe nytt ved ham, men kanskje en større aksentuering av enkelte punkt. Det som vakte mest oppsikt nå, var tanken om menneskets treenighet (selv om det samme kommer fram f. eks. i hans bok: God morgen, Hellige Ånd).
Nå vekker det oppsikt at han skiller så sterkt mellom mennesket som ånd som har et legeme og en sjel. Legemet er bare et ytre skall. Det var denne tanken som førte til et negativt syn på vårt legeme. I eldre tid ble dette knyttet sammen med hedenske tanker og retninger som gnostisisme og doketisme som Markion var en talsmann for. I sin konsekvens kom dermed tanken om at Jesus ikke hadde et virkelig menneskelig legeme og dermed døde han ikke en fysisk død. Det berører selvsagt forsoningen. Hvor mye Hinn tenker i den retning, skal være usagt. Men slike hedenske tanker skal vi holde oss langt borte fra.
Nå er det viktigere enn noen gang at vi kristne har et fast tak i sann og sunn bibelsk teologi og kjenner godt de såkalte ”dogmer”. I uklare tider blir de ofte satt til side og til og med latterliggjort. Luthersk teologi er en god og stødig dogmatikk i disse hovedspørsmålene.
Troende mennesker bør ta fram igjen Luthers lille katekisme og stanse for hver setning og uttrykk i f. eks. forklaringen til trosartiklene. Dernest bør vi igjen begynne å lese mer i Luthers store forklaring til katekismen. Den var opprinnelig tenkt for foreldre, lærere og prester.
Det er ofte slik med forkynnere som selv har et svakt dogmatisk grunnlag, at de før eller siden uttaler seg uklart. Det er lett å bli begeistret og opptatt av spesielle spørsmål og læresetninger, som også kan føre til at hovedlinjene i frelsesverket og teologien blir svak. Hvorfor skal vi lytte til uklar forkynnelse når vi har så mye klar tale. Her er det igjen de gamle stier som fører til målet, og ikke de mange moderne sideveiene ut i jungelen.
Boe Johannes Hermansen har vore prest i Den norske kyrkja, men har meldt seg ut, VL 15/7-10. Han er kjend som ein bibeltru teolog og har også vore med i misjonsarbeid. Han summerer opp årsaka til det steg han har gjort slik: "I en sum: Det som det dreier seg om er hvordan klassisk kristen tro skal overleve, og hvordan folk skal bli bevart for evigheten i denne forvirrede tid. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at den vei som Dnk ved sine foresatte har valgt, innebærer at utvannet og/eller vrang forkynnelse og lære truer med å utslokke levende kristen tro og å legge kristens liv øde."
Sjølv om me ikkje tek same konsekvens som han, er det klårt at Hermansen ser rett på kristenlivet i Noreg i dag. Han nemner fleire ting, som homofili, læremessig pluralisme og med det uklår forkynning, bispekollegiet som er splitta og har dermed ikkje ein klår tale til folket, og sjølve statssystemet der staten brukar makt. Det siste ser vel ut til å bli avløyst av ei fri kyrkje på sikt. Om den vert betre bibelsk sett, er eit heilt annan spørsmål. Skal dei same personane som nå sitja ved høgsetet då, blir endringane minimale.
Det kyrkja vår treng er ikkje ytre reformer og stadige forsøk på nye gudstenesteformer. Skal det gå vel med Noreg som ein kristen nasjon og folket vera eit kristent folk i bibelsk meining, må vekkjinga og reformasjonen byrja nedanfrå. Det nyttar ikkje med ny skipper om skuta er råtten. Nå treng me ei himmelsk vekkjing over den jamne mann og kvinne i landet. Soga har lært oss at toppane har vanskeleg for å snu og endra seg. Då er det - som det heiter i arbeidslivet - at folket "på gølvet" stig fram. Nokre gonger har dei eit uvanleg skarpt syn for saka.
Lat oss nytta sumar og haust og så langt med lever til å be vår Gud gripa inn. Då ber han ofte eit menneske om å vera reiskap. Difor skal me vera vakne for det som hender. Me skal ikkje fylgja ein kvar flink predikant. Me skal høyra nøye etter om dei talar "som Guds ord" (1. Pet), om dei er audmjuke og set Gud først, og at deira eine og store mål er å vinna sjeler for Gud. Nå er det "tid for Herren å gripa inn" (Salme 119, 126).
De økonomiske nedgangstider nå minner oss om åndelige bølgedaler. For begge to ligger det årsaker bak, ofte knytt til mennesker. Vi gjør vel i å granske dem nøye – og ta det på alvor. Et kritisk blikk på vår egen tid er nyttig. Ser vi samtidig på deler av fortiden, kan vi oppdage om vår tid er noe av et speilbilde av fortiden.
Spurgeon
Her skal vi se tre slike åndelige tider i sammenheng. For snart 20 år siden skrev den amerikanske baptistpresten John MacArthur boken: ”Ashamed of the Gospel” (Å skamme seg ved evangeliet). Da dro han paralleller til slutten av Charles H. Spurgeon sin tid over 100 år før. Nå i 2010 har MacArthur gitt ut denne boken på nytt – med fire tillegg om vår tid. Hva handler denne historievandringen om?
Poenget hans er at det samme skjer gang etter gang. For noen tiår siden var Spurgeon godt kjent blant kristenfolket her i landet. Flere forlag har gitt ut bøker av ham. Han er kalt ”Predikantenes fyrste” og mye folk hørte ham i London gjennom mange år.
Men mot slutten av livet ble det en nedgangstid åndelig talt i England. Og Spurgeon kastet seg inn i den striden og viste med stor kraft at prester og kirker lærte feil og slo av på bibelordet og etterlignet denne verden. Dette finner vi igjen i de siste årgangene av hans prekener og i hans eget blad.
Som ventet fikk han motgang. De kirkene han kritiserte gikk til motangrep. Det teologiske han sa var feil, ble ikke rettet, men forsvart. Og da er det lite fremgang. Storpredikanten slet seg ut i den striden, meldte seg ut av baptistkirken og døde i 1892.
Spurgeon selv kalte frafallstiden i England for ”Down-grade”, som bokstavelig betyr ”Nedover”. Men kontroversen begynte med en artikkel i bladet hans ”The Sword and the Trowel” i mars 1887 av Robert Shindler, en venn av Spurgeon. Og han trekker faktisk linjene helt tilbake til nedgangstiden etter puritanismen i 1662.
Felles for alle slike nedgangstider er det første steg nedover. Og det er alltid at en ikke tror at Skriften er inspirert av Gud! Det er ikke overraskende for oss som har arbeidd med slike spørsmål en tid. Bibelen er fundamentet for alt i kristentroen. Det står alltid om Skriftens autoritet.
Tiden omkring 1990
Det er denne tendensen vi også ser i vår tid. Det er synet på Skriften som går ”nedover”-bakke. Og da følger flere andre ting med.
MacArthur ser på sin tid. Og han finner flere paralleller til Spurgeons tid – en person han også ser opp til. I 1980-90-årene kom for alvor kritiske røster mot tradisjonell kristen tro og liv. Det har bare eskalert i tiden etter.
Et kjennemerke på denne tiden er at flere og flere kirker begynner å eksperimentere med andre former for gudstjenester og møter. En må skape noe nytt for å få fornyelse, sa mange. De gamle formene er utslitt og folk vil ikke lytte til dem lenger. Det gjaldt både forkynnelsen, møteformene og ikke minst musikk og sang.
Det er her ordet pragmatisme kommer inn. ”Pragmatisme” er en filosofi som sier at det som er nyttig, er sant. Og det betyr igjen at det som gagner vårt liv, er sant og viktig. Slike tanker er tiltalende for menneskene. Og isolert sett behøver det ikke være galt.
Problemene blir likevel store om vi bruker denne tanken i religiøse spørsmål. Da blir det snart kollisjon med Den Hellige Skrift. Dette gjelder både i spørsmål om Gud og frelse, om moral og etikk og om arbeidet i Guds rike. Alt dette henger nøye sammen. Det vi f. eks. lærer i dogmatikken, kan lett få følger for hvorledes vi må arbeide i Guds rike.
Vår tid
Liberal teologi er kjent her i landet fra før 1900, men tok seg kraftig opp fram mot 1920 da det berømte Calmeyergate-møtet ble holdt i Oslo. Det var en stor presentasjon av kristen-Norges nei til de liberale. Tradisjonell liberal teologi fornekter vesentlige deler av kristen domatikk, som Jesu under, forsoningsdøden på korset og hans oppstandelse fra graven.
Men vi kan ikke si at bare disse dogmene kjennetegner liberal teologi senere. Men de er nok en grunnkilde for senere avvik fra kristentroen. Blir predikanter og prester litt påvirket av denne lære, får det følger for hva de forkynner. For en hovedsak ved liberal teologi er at en ikke benytter Skriften som eneste kilde til teologien. Den er liberal, dvs. fri fra gamle dogmer som ligger som en mur omkring kristentroen. Her sprengte de seg ut og skapte sine egne dogmer, dvs. en lære motsatt Bibelen på flere punkt. At Jesus ikke gjorde noe under, er også et dogme. Å fornekte at Jesus sonet vår synd, er et dogme . Det gjeld også oppstandelsen fra de døde. De lager hele tiden nye dogmer som de venter at folk skal tro på.
En annen verdslig bevegelse som kommer inn her er utviklingslæren og Darwin. Den ser helt bort fra Gud både i skapelse og styring senere. Det er ødeleggende for kristentroen og arbeidet i Guds rike. Konsekvensene av denne lære er at vi ikke er skapt av Gud fordi det ikke er noen Gud. Da står vi heller ikke ansvarlige for Gud. Hva skal vi da med kristendommen?
Det mest alvorlige for vår tid er synet på Guds ord. Frafallet begynner med svik mot noe av Guds ord. Og det fortsetter slik gjennom hele frafallstiden. Når Bibelen ikke er forpliktende, åpner det vei for mennesketanker. Og vi vet av erfaring at de spriker til alle kanter. Våre egne tanker har også en tendens til å skyve bort Guds ord. Da er det særleg de vanskelige tema som blir satt til side.
Alt står og faller med vårt forhold til Bibelen. Der man diskuterer hva som er sant i Bibelen og hva som det er tvil om, vil man snart misse kraft og frimodighet i selve arbeidet for Gud. Da blir det gjerne erstattet med sosialt arbeid og mer underholdning. En skal vinne verden ved å bli lik verden. Det har aldri lykkes. Det er de mest bibeltro kirkene og organisasjonene som går fram og vinner nye mennesker for Gud. Frafallskirkene slutter med vekkingstaler og holder foredrag i stedet.
Konklusjon
Frafall og nedgangstider har vanligvis sin rot i mangel på bibeltroskap. Og det får følger for arbeidet i Guds rike: Hva legger vi mest vekt på? Er det forkynnelsen av Guds ord til vekkelse og frelse i Jesus alene? Eller kommer det sosiale aspektet i forgrunnen? Da er vi på gli.
- Begge disse to baptistene er gode talere så langt vi kan bedømme, og de har en sterkt bibeltro. Vi skulle ønske alle predikanter hadde det. Som lutheraner må jeg peke på at vi ikke kan følge dem i alt det de lærer. Men om bibeltroen kan vi stå sammen. Det burde alle kristne gjøre. Skriften peker på veien for oss, og den gir oss kraft til å gå der.
