Tal om Gud.

Gud.

Etter 22. juli i fjor synest det som om Gud ikkje lenger er aktuell. Han er fråverande i mykje av den offentlege debatten. Somme av aktørane har vist det. Eg kan forstå at ein må vera varsam i den første tida etter ein slik tragedie som ingen av oss eigentleg fattar djupa av. 

Men nå er det tid å løfta Gud fram att. Han har vore her heile tida. Den gamle salma av Petter Dass er aktuell som aldri før: Gud er Gud om alle mann var døde; Gud er Gud om alle land låg øyde. Han er her og har ei hand i det som skjer. 

Me skal og vera varsame med tolkinga av ting i tida. Det er slik at me er små i høve til den store verda og det som hender der – og i høve til Gud. Men lat oss tala om Gud, at han er i alle land og elskar alle menneskje. Men me lyt og vera audmjuke og vita at me ikkje skjønar mykje av det han gjer i samfunnet. Ofte er det ein liten del av hans plan. Men tal om Gud. Då kjem han fram i lyset og blir ein del av folk sin tanke. Og dinest om Son hans og Anden.

Nils Dybdal-Holthe.

Forkynning.

Ludvig Hope skreiv i boka "I liv og i død" (s. 121 i mi utgåve):
"Den forkynnar som berre tek sikte på å tala til vekkjing, vil arma kristenfolket ut om det ikkje står ein annan med læregåve ved sida av han.
Og den som berre har læregåve, vil med tida føra Guds folk inn i svevn, om han står åleine."

Det er noko å tenkja på også i vår tid.

Etter 21. mai.

Kristendom etter 21. mai.

Mange røyster har tala sterkt om det som hende 21. mai då Grunnlova vart endra så radikalt: Luthersk kristendom er ikkje lenger  ein hovudpillar i Noreg. Kva har det å seia for folket? O.H. Kydland har ei god gjennomgåing av Bj. Hareide si bok om dette temaet frå 1956 (Dagen 7/6-12).

Eit hovudspørsmål nå er: Korleis går det med den kristne lære og tru og liv i landet? Er alt tapt? Noko er tapt, det er klårt. Det låg ein tryggleik i at landet skulle vera eit kristent rike. Me har skræmande døme på korleis det går når religion og tru vert radert bort (Sovjet, Kina m.fl.).

Det kristenfolket ikkje skal gløyma i vår situasjon nett no er dette: Me har fridom i landet til å forkynna og læra og leva etter Bibelen. Det er først om det vert teke bort, at den verkelege fåren kjem. Difor skal me nytta tida no til det.

Organisasjonsbygging er viktig nok, men den må ikkje bli målet. Det er forkynninga av Guds ord som bygger Guds rike. Då må forkynnaren framom alt ha eit brennande hjarta. Mykje kunnskap kan lett gjera folk store i seg sjølv. Det brennande hjarta er lite. Det tenkjer som William Booth gjorde (stiftaren av FA): «Gå etter sjeler, og gå etter dei verste.» Det er ikkje nok med stormøte og konsertar og stemne. Guds ord skal inn i kvardagen og forkynnast dagleg i bygd og by.

Nils Dybdal-Holthe.
(i Dagen 13. juni 2012.)

Frelse eller fortapelse.

Bibelen er helt klar på dette: Det er noe etter døden for alle mennesker, og det er bare to steder å tilbringe den på. Enten blir et menneske evig frelst og kommer da til Guds himmel. Eller et menneske får den motsatte skjebne: Det blir dømt av Gud til evig fortapelse. Det er ikke tale om noen "mellomtilværelse". Menneskene blir delt i to grupper, og i en av dem vil alle mennesker være.

Det har alltid vært motstand mot en slik tanke. Den menneskelige fornuft reagerer på at en god Gud kan og skal dømme mennesker til fortapelse. Det kalles urettferdig og umulig. Noe sant er det i en slik tanke hvis vi ser isolert på den. Hvordan kan v i tenke oss at en kjærlig og god Gud vil kaste noen i fortapelsen, som det populært heter.

Det man da ofte glemmer er at Gud aldri kaster noen i helvete. Menneskene velger selv å gå dit ved at de ikke tar imot den frelse som Gud har gjort ferdig i Kristus. Og mange mennesker kan ikke tenke denne tanken fordi de ikke kjenner realitetene i Syndefallet. Å forstå den etter bibelsk tankegang er en nødvendig bakgrunn for betydningen av frelsen. Det er først når folk ser noe av dybden i Fallet at de også ser nødvendigheten av å bli berget fra synden lønn som er den evige død. Her finnes en slags "Frelsens orden" som de talte om i ortodoksien.

Derfor er det problematisk i dag når en del troende ikke vil høre talen om synd. De reagerer kraftig mot forkynnelse som understreker klart og konkret at menneskene synder mot Gud. Også vi som troende gjør det. Noen steder får en predikant ikke komme igjen om han har talt sterkt om dette. Det er så lett  å si at de er loviske, og det skal vi ikke ha noe av. Nå gjelder bare nåden. Slik tenker  noen.

Det kan lett bli et feil spor.

Andre vil ikke at man skal tale om synd til ufrelste, for da skremmer man dem bort. Det er nok en viktig grunn til at talen i mange kirker nå er lett og overflatisk. Og det har smittet over på bedehus-og frikirkeforkynnelsen. Jeg skal ikke ta opp dette nå, men ligger noe aktuelt om kristendommen i vår tid.

Men se litt historisk på det. Det er faktisk slik at de første predikanter i Ntlig tid talt sterkt om synd. Og direkte. De anklaget tilhørerne for synd. Peter gjorde det på pinsedag: Han talte evangeliet og om den enkle, men smale vei til himmelen. Apg. 2,21:Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men det betyr selvsagt ikke at man bare uttaler ordene, og så er man frelst. Det sa en predikant nylig. Peter siterte da Joel 3,5. Men han fortsatte sin tale. Dagen etter talte han igjen da en lam ble helbredet.

Da sa han bl.a.: Dere forrådte Jesus, dere fornektet ham, dere drepte Jesus, Apg. 3, 13-15. Han sa det slik det var og la ikke fingrene imellom, som vi sier. Historien videre viser at folk omvendte seg og kom til Frelseren.

Det har også vært slik at de som talte mest direkte om synd og sa til folk hva som er synd og brudd på Guds vilje, de opplevde den største og klareste vekkelse. Det gjorde de gamle norske lekpredikantene, og det har skjedd i utlandet. De som bare vil høre nåde og kjærlighet, vil føre folket inn i sløvhet og søvn - noe som Ludvig Hope pekte på. (Jeg skal vise kilde om det senere.)

Dette betyr ikke at vi skal preke dømmende og "hardt" mot mennesker. Alt skal skje i kjærlighet og med omsorg. Men vi skal ikke føre folk vill ved å glatte over synden og fortiden og uoppgjorte saker. Ånden er Sannhetens ånd også på den måten.

Hvis vi virkelig tror at folk uten Jesus går fortapt, må vi også vise dem rett vei. Det er ikke nok å være en snill og grei person og gjør rett for seg så langt vi kan. Vår egen rettferdighet vil alltid være stygg og uren. Alle behøver Guds rettferdighet i Kristus for å komme til himmelen.

Men da må synden vår fram i lyset. Den skal bekjennes og vi skal be om nåde og tilgivelse. Så langt det går an skal vi også gjøre opp for oss med mennesker. Og Bibelen har også gitt os livslover som vi skal holde oss etter. Det må vi også komme tilbake til.
- Da blir spørsmålet: Vil du følge Jesus på den smale vei, koste hva det koste vil for kjødet? Lykkelig er den som svare ja og går til frelseren. Amen. 

Etter døden

Livets to utganger.           

I det siste har flere omtalt «problemet» om det som skjer etter døden.

Er det slik at alle blir frelst til slutt, eller at de gudløse blir tilintetgjort 

– eller at det faktisk finnes en fortapelse. Diskusjonen er ikke ny. 

Den oppstår med mellomrom.

Nå ble den antagelig satt i gang ved lektor Elisabeth Tveito Johnsens artikkel i VL 24.4, som ble grundig og godt imøtegått av Espen Ottosen to dager senere. Takk skal du ha. At noen humanister og folk som ikke tror på Gud, benekter helvete, er logisk og forståelig. Men kjære teologer og andre lærde: Hvordan leser dere Bibelen?

Det handler ikke om hevngjerrighet, ulykker eller et spesialfelt innen teologien som vi kan diskutere oss bort fra. Jeg har en følelse av at noen bruker sin egen tanke som utgangspunkt. Men vi må alle innrømme og erkjenne at tanken vår slår sprekker ganske snart her.

Det handler her om noe av det aller vesentligste for et menneske: Hvor skal jeg være etter døden? Der er bare en som kan forklare det: Jesus. Og han har sagt at det er to muligheter, to veier og bare to mål. Mat. 7, 13-14. Lærde og ulærde må tilbake til denne læresetningen. Ellers går det ille. Ta og les, som barnet sa til Augustin. Og tro det.

Nils Dybdal-Holthe.

145) Mat. 26, 36-45.

Mat. 26, 36-45. 1. faste.

Denne dagen skal vi samles om Jesu bønn i Getsemane. Ordet betyr oljepresse. Der kjempet han en ufattelig kamp. Det kan se ut som om han kjempet både med seg selv, med Gud og med djevelen. I forkant hadde han også en kamp med disiplene som sovnet og ikke ser ut til å fatte alvoret i denne stunda. Derfor er det stor dramatikk i Getsemane denne gangen. I dag ligger hagen der så fredelig og nærmest innbydende for turister og andre. Derfor må vi sette oss tilbake i tid og tenke oss inn i Jesu situasjon og det han opplevde.

Jesus hadde med seg de tolv disiplene, og han bad om at de ni skulle stanse ved inngangen mens han gikk lenger inn i hagen for må be, v. 36. Han tok med seg tre av de tolv, Peter og de to Sebedeus-sønnene. Det var Jakob og Johannes. De var vitner til Jesus kamp og bønn og må ha fortalt det videre til disiplene, slik at f. eks. Matteus kunne skrive det her.

1. Bedrøvet.

Da Jesus var kommet et stykke inn i hagen, stanset han og ba de tre om å være der og våke. Selv gikk han lenger inn for å tale med sin far. Men til de tre sa han: Min sjel er bedrøvet inntil døden, v. 38. Sorgfull og tung om hjertet gikk han videre. Det var dine og mine synder han bar og all den elendighet som finnes i verden. Han begynte virkelig å kjenne at byrden var stor. Det er umulig for oss mennesker å forstå hva han led og tenkte i denne stund. For det er en guddommelig smerte han har, og den kan ikke vi sette oss inn i.

Likevel kan vi også oppleve noe av en slik bedrøvelse. Det kan være ulike grunner til det, både rent jordiske og menneskelige som alle mennesker kan få, og åndelige ting som holder på å ta motet fra oss. Vi kan bli bedrøvet ved sykdom og død, fattigdom og strid i familie og nabolag. Men vi kan også bli det når vi ser på våre egne fall og synder. Fortida er nok skjult under Jesus blod for en kristen, men ikke minnet om dem. Og vi ser også at vi faller i synder og gjøre noe som vi angrer på i etterkant. Det bedrøver oss. Og vi ser på andre mennesker – de kan være snille og gode, men er uten liv i Gud. Da må også vi si: Min sjel er bedrøvet.

2. Er det mulig.

Kampen var så stor at spørsmålet brøt fram i Jesus som menneske: Er det mulig å slippe dette? Finnes det ikke en annen vei? Som Gudesønn visste Jesus at det var bare lidelsen og døden som kunne gi frelse for verden. Men som menneske hadde han de samme begrensninger som alle andre. Hans legeme var redd lidelsen og spurte etter en annen vei. Det kan synes underlig for oss nå, men det viser at han var et virkelig menneske og ikke bare lignet oss i det ytre.

Også vi spør ofte etter en lettere vei, både som kristen og i menneskelivet. En kristen vil noen ganger møte motstand også i vårt land. I mange land har det vært regulær forfølgelse der kristne måtte lide martyrdøden. Mon ikke de også har spurt den Allmektige Gud om å få slippe kampen. Det ligger i vår natur å finne en annen og lettere vei der vi kan gå utenom farene og motgangen. Vi er på den måten typiske som Peer Gynt som stadig gikk utenom. Han unngikk vanskene og alvoret og tok heller ikke et oppgjør med seg selv. Han lyttet til Bøygen som alltid sa: Gå utenom!

For en kristen er det ikke vei utenom korset og å følge etter Jesus på hans veier. Det er den smale vei som fører til målet.

3. Ikke som jeg vil.

Det er seieren i Jesu menneskehjerte. Det var ingen vei utenom kors og død. Det visste han også før. Og nå var seieren vunnet for alltid. Et menneske vil som regel aldri gjøre Guds vilje, fordi det er bundet til verden og synden. Jesus hadde ikke nettopp det, men ellers var han et fullverdig og helt menneske. Og det vegrer seg for lidelse.

Og nå kunne si det frem, så å si offentlig ettersom dette ble kjent og nedskrevet i Bibelen. For hele livet var hans vilje ett med Faderens og underlagt ham i alle ting. Det er en voldsom utfordring for oss kristne. For vi har også en vilje, og den stemmer ikke med Guds plan og tanke. Vi vil oftest gå våre egne veier som er preget av syndens makt i verden. Også for en kristen kan det koste å si: Skje din vilje, som det står i Fadervår.

Jesus legger til: Bare som du vil, v. 39. Her er ett av de steder som viser hvor unik Jesus var også som menneske. Han gjorde ikke Guds vilje bare når det stemte med han egen tanke. Han gjorde den ikke bare når den var lett og behagelig. Han sa: Bare som du vil! Noe annet eksisterte ikke i hans liv. Det var Guds frelsesplan som skulle fullbyrdes.

4. Søvn.

Etter den første bønnen, går Jesus tilbake til de tre disiplene. Det var nattetid og dermed ganske naturlig at de var trette og sovnet. Mark. 14, 37 sier at bønnen hadde vart i èn time. Når vi sover, merker vi ingen ting av det som skjer omkring oss. Heller ikke betyr tiden noe. Vi er inne i en egen uvirkelig drømmeverden. Og det er en behagelig situasjon.

Tenker vi nå på vårt eget gudsliv, er søvnen livsfarlig. Vi skjønner ikke selv at vi er i fare, og at søvnen medfører vår egen åndelige død. Ingen tar til seg næring i søvne. Det er faktisk slik at ingen ting betyr noe for oss. Når Jesus en gang sa at alle jomfruene sovnet inn, Mat. 25, viste han tydelig at de ikke selv forstod hvilken fare de var i. De fem hadde ikke lagt merke til eller sørget for oljeforsyning nok. Jesus legger et veldig alvor inn over Guds menighet når han sier at så mange ikke var rede til å møte ham, selv om de ønsket det.

Aktivitet og mye arbeid er ikke tegn på en våken menighet. For søvnen ligger på innsiden, i vårt åndelige liv som ikke er knyttet til ytre virksomhet. Gudslivet er troens liv i full avhengighet av vår Frelser. En åndelig sovende kristen kan godt gjøre mye for Gud ytre sett. Og da vil han bygge sitt gudsforhold på det han gjør. Han regner med Gud, men bare som medhjelper. I en slik situasjon trenger et menneske virkelig hjelp:

5. Våk og be.

Jesu råd til disiplene og alle kristne ligger her. Bønnen er ikke her en bønn om å bli en bedre kristen, men å bli en rett og sann kristen og å bli bevart der. Disiplene skulle bevares i en rett avhengighet av Jesus både i påsken som nå nærmet seg, og senere i livet.

Derfor må de både våke og be. Vi har hjelpemidler til å våke. Arbeid og aktivitet kan hjelpe oss her. Den er ikke erstatning for troen, men en hjelp til våkenhet. Bruk av Guds ord er også viktig, og samtale med andre troende om troslivet. Og bønnen er naturlig også her. Den er jo samtale med vår Gud og Frelser. Pontoppidan sier om det: Bønnen er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte.

Slik ser vi at bønnen griper inn i hele tankegangen i vår tekst: Den er hjelp når vi er bedrøvet og gir svar på vi spør om det er mulig. Bønnen hjelper oss også til å fornekte oss selv og si ja til Guds vilje og å være våken. I bønnen er vi jo nær vår Frelser og Gud, og han våker alltid over oss. I bønnen kan vi da takke for at han vi være oss nær og gi oss det vi behøver.

145) Mat. 26,