Nåde – gjerninger – hellighet.

Sjå notisen: Vranglære og frafall, i bloggen: Gudsfolk.

Noen ord om nåde – gjerninger – hellighet.

Av NDH.

Noen sier vi blir frelst av nåde, ved tro. Bare Jesus er vår frelser og intet annet. Og det sier Bibelen også.

Andre sier at troen uten gjerninger er en død tro. Og den gagner ingen. Det samme sier Bibelen. Og så kommer noen i tvil.

Noen sier at vi trenger ingen gjerninger, heller ikke etter at vi er blitt frelst. For det er Jesu gjerninger som gjelder nå. Vi trenger ikke å elske våre fiender, for vi kan det ikke. Og Jesus gjorde det for oss. Og alt hans er mitt. Det sier Bibelen også.

Andre sier at vi må gjøre gode gjerninger etter at vi er blitt frelst. Vi skal elske våre fiender – alle fiender. Det samme sier Bibelen. Og så kommer vi i tvil.

Noen sier at vi eier all vår hellighet i Jesus Kristus, og den er vel fullkommen? Noe mer enn det kan ikke gjøres. Det sier Bibelen også.

Andre sier at vi må strebe etter å leve et hellig liv, et liv som kan bli til ære for Jesus Kristus. Det sier også Bibelen. Og så kommer tvilen. Og misforståelser. Og kanskje kiv og strid, og til og med hat. Kjærligheten blir kald.

Skal vi prøve å forstå hva Bibelen sier her, og se litt nøyere på saken.

1. Nåde.

Bibelen lærer at vi i oss selv, i vår natur, er døde og solgt under synden. Vi er skrøpelige og har ingen kraft i oss. (Ef. 2; Rom. 7; Fork. 8,8; Rom. 5, 6-8.)

Dette sier oss særlig to ting: 1) Vi behøver å bli frelst. (En død mann kan ikke gjøre noe.) 2) Det er umulig å gjøre det selv. Alt eget strev er utelukket. Derfor blir det en selvfølge at skal vi berges, må det skje av nåde. En fange må bli ”benådet” om han skal slippe fri. Vi makter ingen ting. Slik har vi ingen fortjeneste i frelsen. Alt er uforskyldt, Rom. 3, 24. Dette betyr at frelsen er av nåde, uten gjerninger.

2. Gjerninger.

Vi er enige om at for å bli frelst er alle slags gjerninger uten verdi. Ja, forbannet er den som holder seg til gjerninger. Gal. 3, 10. Spørsmålet om gjerninger her må gjelde etter at vi er blitt Guds barn.

Bibelen lærer at Jesus gjorde alt. Han elsket sine fiender, ba for dem og døde for dem. Rom. 5, 6-10. Og vi eier alt i ham. Tit. 3, 7; Rom. 8 m.fl.

Men den taler også om gjerninger for de kristne. Jesus sier at vi skal elske alle mennesker, også dem som hater oss. Mat. 5, 44-48; 1. Joh. 2-3-4; Joh. 15, 12-17. Det kommer vi ikke utenom.

Når Paulus sier i Ef. 2, 10 at vi er skapt til gode gjerninger, så vi skal vandre i dem, så tror vi at det er sant. Vi kan ikke omtolke det. Vi må la det stå slik det er skrevet.

Her er det tale om det kristne livet som en frukt av frelsen. Vi har fått en ny lyst og trang etter å leve rent etter Guds vilje. Og vi får kraft til å gå den smale vei selv om det koster for kjødet.

3. Hellighet.

Det nye liv er et liv i hellighet. Men Bibelen lærer at Kristus ble til rettferdiggjørelse og helliggjørelse for oss. 1. Kor. 1, 30. Den hellighet er fullkommen, og den gjelder for Gud. Her kan vi ikke legge til noe. Hebr. 10, 10. Det er viktig å ha denne tanken klart for seg.

Bibelen sier også at vi skal jage etter helliggjørelse. Hebr. 12, 14. Og den formaner oss sterkt: Vær hellige i all deres ferd, og ferdes i frykt. 1. Pet. 1, 15-17.

Dersom vi eide all hellighet i Jesus, var det da mening i slike ord? Og var det da nødvendig med formaning til hellighet i vår ferd?

Det må være slik: Det er to slags hellighet, for å tale med menneskeord. En gjelder for Gud og den er fullkommen, det er Kristi hellighet. Og en gjelder for mennesker. Det er vår daglige helliggjørelse, vårt liv som kristen her på jorden. Vi er satt her som Kristi sendebud og brev. 2. Kor. 5, 20; 3,3.

Hensikten med denne helliggjørelsen kommer klart fram i Fil. 2. Her gir vi et sammendrag: La Kristi sinn være i dere, v. 5. Vi skal alle bøye kne i Jesu navn en dag, v.10. Derfor: arbeid på frelsen, v. 12. Hensikten er: å være uklanderlige og rene Guds ustraffelige barn, midt i en vrang og forvendt slekt, og vise oss som lys i verden, v. 15.

Dette gode liv skal vi ikke leve for å bli verdige for Gud og slik bli Guds barn. Det er de som allerede ER Guds barn som blir bedt om å leve rent og rett. Og det skal vi gjøre blant verdens mennesker som vi møter til daglig. Der legger Gud det til rette for oss og gir oss anledninger til å vitne og vise i livet at vi hører Gud til. Slik går ordet i Ef. 2, 10 i oppfyllelse: gode gjerninger, som Gud har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Slik forkynnelse til formaning har gått i bølgedaler ned gjennom historien. Jeg tror vi er langt nede nå. Heller ikke blant alle troende er det populært å formane til et hellig liv. Mange vil bare ha trøst. Det er så lett å kalle det ”lovtrelldom” når slike ord lyder.

Men jeg tror at historien viser dette: før store vekkelser har det vært en sterk hellighetsforkynnelse. Og da mener jeg hellighet i hverdagslivet. Ta det nøye med Guds ord i alle ting.

Det ser vi i Haugevekkelsen i Norge – han talte sterkt om livet. Det gjorde også de senere haugianerne. Det samme ser vi i Metodistvekkelsen i England. John Wesley talte mye om det kristne livet (her gikk han nok vel langt i noen uttalelser). Men folk forstod alvoret i å leve og i gudslivet. Frelsesarmeen hadde noe av det samme. William Booth talte om avhold og et nytt liv for de kristne. Og mange lekpredikanter i Norge og Skandinavia har gjort det samme.

Nå trenger vi en ny hellighetsvekkelse i landet vårt!

Troende venner: Vi må synke ned på kne i bønn til den Hellige Gud om nåde og tilgivelse for våre synder og vår sløvhet. Vi behøver stor nåde til å leve et rett liv for Gud. Også nå lever vi midt iblant en vrang og ugudelig slekt. Bibelen ber deg og meg om å være nøye med alle slags synder og gjerninger. Er livet etter Guds vilje?

Ta det nøye, kjære bror og søster, med skatten, med å levere tilbake det du har lånt, vær nøye med hvilke ord du bruker når du taler om andre. Legg tankene dine i de blodige Jesu hender slik at de blir rene. Hvordan bruker du tida di – på arbeidsplassen og hjemme? Vær forsiktig med å bruke Guds navn i utide og djevelens navn m.m.

La oss så be – om at Gud ennå en gang kan gi oss en ny landsvekkelse. Men vi må ha rene hender når vi ber!

Vær så vennlig å ta dette formaningsordet vel opp.

Barneoppdragelse og påvirkning

Oppdragelse og påvirkning

Barna er landets framtid. De er den nye generasjon som skal overta både arbeidsplasser og alle styre og råd. De gamle må etter hvert legge opp.

Hvilken ny generasjon vokser opp blant oss nå?

Det er mye rett og godt å si om barn og unge i vår tid. Vi skal ikke anklage og svartmale alt mulig.

MEN: hvilken tro har de, og hvilket åndelig fundament?

Hvordan har vår generasjon oppdradd og påvirket de små? Det er et alvorlig spørsmål. For vi ser at de fleste hjem ikke regner med noen Gud. Det daglige og det materielle opptar all tid og får hele interessen.

Noen sier: Barna skal få en nøytral oppdragelse. Vi skal ikke påvirke dem i noen retning.

Er det mulig? Da skal vi tenke slik: Måten vi lever på, det vi er opptatt av og viser interesse for, er også en påvirkning. Leser du aldri i Guds ord eller ber en aftenbønn med de små, viser du dem at det ikke er viktig og nødvendig. Det er også en påvirkning og oppdragelse.

Et ord fra Bibelen er her viktig: Den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp, sa Jesus. Mat. 18, 6.

Hvor mange hjem vil ikke dette ramme på dommens dag. Derfor, vend om til din Gud i tide.
NDH.

Sannhet i homofilisaken

Fra Dagen 25. mai 2007.
Av professor Aksel Valen-Sendstad.


(Om biskopene Jørgensens og Fiskes ubibelske og homofilliberale standpunkt.)

"Sjelden eller aldri hører vi tale om at det de nevnte biskoper driver med er løgn, synd mot Gud, opprør mot sannheten, forførelse og vranglære, slik Guds ord omtaler den slags.

Sannhetsspørsmålet blir ikke berørt, og heller ikke det Guds ord sier om den ødeleggende virkning vranglærere og falske profeter har i den kristne menighet. Spørsmålet om å bryte med slike utro tjenere er ikke aktuelt."

Guds nåde - og dom

Uddrag af bogen,
"Overgivet til Herrens Ord".
Af Jan Bygstad.

De talte om Guds nåde, men aldrig om Guds dom. De talte om Guds kærlighed, men aldrig om hans hellighed og vrede. De forkyndte »evangelium«, men ikke lov, lovede Guds velsignelse uden omvendelse. De forklarede ikke for folket alvoren i at have med Den Hellige at gøre, og derfor blev deres forkyndelse blot søde vuggeviser for et folk, som var i dyb søvn.

Klipp fra http://nyt-i-natten.blogspot.com .

Sanne og falske kristne

Av NDH.

Det har til alle tider vært mennesker som mener de er kristne uten å være det. Det er kjent fra bibelsk tid og fra kirkehistorien. Det er lett å ta feil her. Derfor må vi stadig minne om det.

Sann kristendom er ikke moral og et fint liv. Det er ikke medlemskap i en kirke, en misjonsforening eller et sangkor. Du er ikke frelst bare fordi du er døpt. Alle bibelvers som taler om frelse og fortapelse taler også om troen.

Et fint menneskeliv og kirkegang kan lure noen til å tro at de er kristne. Det er rett at det hører med til et sant kristenliv å leve rett og være i de troendes fellesskap. Men det har aldri vært grunnen til at vi er Guds barn.

Her er det troen kommer inn. Og troen er ingen gjerning eller prestasjon eller noe vi kan vise fram og si: Her er min tro. De gamle haugianerne sa: Å tro på Kristus er å komme til ham med sine synder.

Der ligger hemmeligheten gjemt. Synden må fram i Guds lys, bekjennes og legges av hos Jesus. Troen blir da en tillit til at Jesus vil ta seg av min sak. Han døde for meg, og Golgata blir dermed selve grunnvollen for tro og kristendom.

Senere skal jeg legge inn et utdrag av Luthers mektige kommentar til Galaterbrevet. Der er troen en hovedsak.

Frafallet i dag !

Hvor langt er frafallet kommet?
Av Nils Dybdal-Holthe

Er vår tid den siste? Kommer Jesus snart igjen? Og hva vil skje da? Hva sier Bibelen om tida før han kommer igjen?

Det er strenge domsord av Jesus i Mat. 11, 21-24: ”Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida!” Han dømte byer i Israel. De ligger i Galilea der Jesus hadde arbeidet mest. Ordene betyr at noen mennesker i Israel var forherdet og frafalne. Jesus sa ta dersom han hadde forkynt for hedningene og til andre tider (Tyrus og Sidon), hadde det gitt større resultat. Og derfor ble dommen større over Galilea enn over hedningene. Det er underlige ord. Men Jesus hadde prøvd mange ganger å vende folket om til seg og den levende Gud. Mat. 23, 37: ”Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene.”

Så kan vi spørre: Er det slik i Norge og i Skandinavia i dag?

Er frafallet kommet like langt nå?

Jo, det er sant. Her er mye forkynnelse og mye arbeid. Her er mange kristne ungdommer i flere miljø, og forholdsvis mye bra misjonsarbeid og nødhjelp.

Troens brann.
Midt i alt dette skulle vi vel spørre slik som den danske salmisten Brorson synger: ”Men hvor er troens brann?” Hvor er alvoret, varmen og vekkelsen i folket?

Bibelen sier klart: Det skal bli frafall i den siste tid. Og jeg tror det blir både et personlig frafall der enkelte mennesker kommer bort fra Gud, og et stort frafall ute i folket, i samfunnet. Hvor langt er det kommet?

Slik må vi spørre. Profeten stilte slike spørsmål: Vekter, hvor langt på natt? Jes. 21, 22. Endetiden blir sammenlignet med kvelden og natten. Og natten kommer umerkelig, det blir mørkt litt etter hvert her nord. I Midtøsten kommer mørket plutselig, kort etter solnedgang. Men de ser solen siger i havet og merker tegnet og forstår når kvelden nærmer seg.

Da vil vi spørre: Hva er tegnet nå? Hva viser at det lider mot kveld over jorden?

Det kommer nok flere frafall, eller frafallet kommer på flere områder, og vi vil ta fram noen eksempler på det. La det bare først være sagt: Her kan være noen sterke scener, åndelig talt.

1. Frafall fra Bibelen.
Det første frafallet er fornektelse av Bibelen. Og jeg oppfatter det mest grunnleggende. Der det skjer, er det bare spørsmål om tid når de andre frafall kommer. For her er det tale om å nekte Bibelen som eneste autoritet, som Guds ord. Folk vil ikke ha autoriteter i dag. De vil være fri. Slik ser vi også at Bibelen blir forkastet av flere og flere. Og det skjer ved at folk stiller spørsmål ved Bibelen: Er den så sann og ekte som folk har trodd før?

Det er det gamle spørsmålet i Edens hage da Djevelen spurte Eva: Har Gud virkelig sagt? 1. Mos. 3, 1. Og Eva falt i synd ved å lytte til tvilen. Det er den grunnleggende feil som blir gjort. Begynner du å lytte etter tvilen, er du snart en frafallen mann og kvinne. Mange har senere gjort den samme kostbare erfaring. Det er ikke ufarlig å smake litt på gift. Er den sterk nok, smaker du på selve døden.

En våken troende vet at her står kampen. Det er bibelsynet det står om. Og vi har rikelig med eksempel på hvorledes Bibelen har tapt terreng i det tyvende århundre. Og samfunnet er infisert av bibelvantro. Og det skremmende er at dette frafallet vesentlig kommer fra teologer. Det er de som skulle vokte Guds ord og lære folket å ha respekt for Gud og hans vilje. Men det er de som har sådd og sår tvil på Guds ord i folket. Parallellen med de skriftlærde på Jesu tid er nesten for innlysende.

Vi hadde den liberale teologi omkring århundreskiftet 1900 med sterk storm i kirken. Noen har hevdet at den døde i 1920-30-årene, og at vi er ferdig med den. Få bibeltroende vil tro det. Den har dukket opp igjen gang etter gang.

Et eksempel på det er Schjelderupsaken i Norge i 1953, da en biskop i Den norske kirke fornektet Bibelens klare ord om et evig helvete for de vantro. Han ønsket seg en kjærlighetens religion, som er ufarlig for det naturlige menneske. Flere teologer stilte seg da på siden av ham.

Vi har lenge vært klar over at såkalte konservative teologer mener at Bibelen har feil i geografiske og historiske spørsmål. Både professorene Hallesby og Sigurd Odland mente det. Lekfolket har sett faren ved et slikt syn og mener det er første trinn bort fra bibeltroskapen. Utviklingen på Menighetsfakultetet om f. eks. kvinnelige prester, viser det ganske klart. Der taler de nå om tidsbestemte ord, det som var evige sannheter for noen få år siden.

Åpenbar fornektelse.
I dag finner vi teologer som åpenlyst fornekter sentrale bibelske sannheter. Presten H. Hognestad nekter f. eks. syndefall og forsoning etter bibelsk lære. Han bruker Bibelen for å fremme sosialisme og mener de kristne har tatt feil. En gang sa han at bibelsitat ikke gjorde noe inntrykk på ham. Det var med andre ord ikke noe godt argument. I 1980 erklærte 80 norske prester seg solidariske med Hognestad.

Et eksempel på bibelfrafall er feministteologien. Her sier de fra at man ikke må bruke hankjønn om Gud eller kalle ham ”far”. Det ville være diskriminering. I USA gir de ut en bibelutgave der hankjønnet Gud er tatt bort. Gud er like godt en mor. (Bibelsk ordbruk er altså både unødvendig og feilaktig.)

Dette er frafall. Bibelen er ikke lenger avgjørende for hva vi skal mene om en sak. Mange teologer har denne innstillingen til Bibelen (selv om det finnes unntak). Og lekfolk følger ofte etter. De fleste tror ikke fordi Bibelen sier det. De tror bare når Bibelen stemmer med fornuft og vitenskap. Men er det da en tro?

Nei, vi må vokte over Bibelen. De hellige Guds menn talte, drevet av Guds Ånd (2. Pet. 1, 21). (I den danske oversettelsen av 1948 står her så fint: mennesker ”udtalte hva de fik fra Gud”.) Jeg kan ikke tro at slike mennesker sa noe galt. Det er nok ikke alltid lett å forstår og det stemmer ikke alltid med vår forstand. Bør vi ikke likevel ha den ydmykhet som sier: Gud vet bedre enn det jeg kan forstå. Vi må bøye oss for Guds tanke.

Vi må våge å tro Bibelen slik han er, og å leve etter den. Det er det eneste trygge. Og vi må kjempe for Bibelen. Frafallet er kommet langt på dette området. Trolig har aldri folket vårt hatt så mye tvil på Bibelen som nå. Og derfor finner vi nye frafall.

2. Frafall fra bibelsk moral og livssyn.
Jesus sa at et tegn på hans komme var: Kjærligheten skal bli kald og urettferdigheten tar overhånd. Mat. 24, 12. Og Paulus skriver: de har velbehag i urettferdigheten. 2. Tes. 2, 12. Det må bety at normene og autoriteten for livet er borte. Her vi midt inne i hverdagslivet til folk flest. Erl. Bjøl skrev i 1980 ”Vår tids kulturhistorie”. I bind 3 er et kapittel om 1960-årene og senere. Det har overskriften: ”Det hemningsløse samfunn.” Det er en dyktig tidsanalyse. Da skulle alt være tillatt, skrev Bjøl. Ingen hemninger skulle binde noen.

Det er sant at mange ikke-kristne mennesker lever et fint og moralsk liv, ytre sett. Også hedninger kan det, kanskje særlig muslimer.

Men det er ikke der skillet går. Spørsmålet er: Vil folk bygge på Bibelen når den er upopulær? Vil vi bøye oss for Bibelen når det koster? Det er prøvesteinen.

Vi kan også trekke fram mange eksempel på hvorledes bibelsk moral har veket plass for en nyhedensk tankegang. For det har skjedd.

Abortsaken er et eksempel på det. Abort (fosterdrap/mord) er å ta liv, det er mord. Hvert år blir det tatt 14.000 ufødte liv i Norge på den måten. Det var utenkelig for noen ti-år siden. Men nå skjer det ved hjelp av norsk lov, vedtatt på demokratisk vis. En tid var denne loven administrert av et ”kristelig folkeparti”. Dersom abort blir tatt av ”bekvemmelighetsgrunner”, er det etisk råttenskap. Det viser et degenerert moralsyn og egoistisk grunnsyn på menneske. Hver abort er en tragedie. En som vil til himmelen må søkefrelse og tilgivelse for en slik synd, om de har begått den. Og da skal du vite som har vært igjennom det, at Gud vil glemme og tilgi. Det er nåde nok for alle synder. Men vi skal ikke tenke slik at vi godt kan gjøre en synd, fordi vi kan få tilgivelse. Det er å synde på nåde. En italiensk sakfører, Rafael Balestrini, sa for 100 år siden: ”Når abort blir en sosial vane, er det et ytre tegn på et folk i forfall.” Er frafallet kommet så langt?

Skilsmisse
Skilsmisse er et eksempel på det samme. Tallet på ekteskap som blir oppløst blir fordoblet på mindre enn fem år. Manger gifters eg om igjen eller lever papirløst. Dessverre ser vi denne tendensen også blant de kristne. Til og med prester skiller seg og gifter seg om igjen. Etter måten er det mange prester som vier fraskilte. Det burde være selvsagt at gjengifte er synd. Og ingen sann prest burde gjøre det.

Et annet eksempel er homofili. Det har vist seg at dette er ekstra ømtålig i vår tid, og det betyr nok at her er vi ved en hovedsak i nyhedenskapen. Det synes å øke i omfang. Det er blitt som et slags merke på frigjorte mennesker når de står fram som homofile. Det såre er at bekjennende kristne gjør det, til og med prester. En tidligere kirkegårdsarbeider har inngått samlivskontrakt med en annen homofil, og det ble feiret med fest! Far han er prest i den norske kirke, og han aksepterer at sønnen har valgt å gå inn i et forpliktende forhold. Han mener at kirken har et for restriktivt syn på homofil praksis. Han sier at det tradisjonelle synet er heldigvis ikke enerådende lenger i kirken. Slik taler en norsk luthersk prest! Men ennå er ikke kirken moden for kirkelig eller offisiell vigsel av homofile, sier man. (Se oppdatering til slutt i innlegget.) Så langt er frafallet kommet. Det høres ut som at en verdslig politiker taler, og ikke en kristen.

Man forsvarer dette gjerne slik: Bibelen betyr ikke det folk flest legger i ordet. Bibelord om homofili gjelder f. eks. bare prostituerte ved templene. Men Bibelen sier det er Sodomas og Gomorras synd og et tegn på hedenskap. Rom. 1,24ff. M-fl- st.

En kvinnelig sykehusprest skrev for noen år siden: Jeg synes det er fint når prester står fram som homofile. Det Bibelen kaller skam, synd og frafall, det sier en norsk prest er fint. Betyr ikke Bibelens dom over synden noe for dem? Hvorledes kan de gå så lett over den alvorsfulle talen om synd?

Det lir mot kveld
Vi kunne talt om mange andre ting, om dødshjelp og blodskam og annet som viser at det går mot kveld på jord. La oss bare ta med dette nå: Søndagen og det 3. bud. Respekterer folk det? Ta en tur gjennom et byggefelt eller et hytteområde en vakker søndag. Hva ser du? Husbygging og plenklipping, storvask og bilreparasjonar. Helligdagen er blitt jobbedagen for mange. Bibelen sier det er umoral og synd. Og det skjer kanskje fordi normene er borte. Folk er kommet på glattisen. De har mistet fotfeste og raser liksom utfor. De som du trodde bedre om, er med i fallet.

Noen av oss lir når vi ser det, slik Lot gjorde i Sodoma, 2. Pet. 2, 7-8. Og vi kjenner godt til at det er krefter i landet vårt som arbeider aktivt for å rive end de kristne normer. Den nye lære i vår tid er slik (eller er den ny?): Alt er like godt, folk må selv bestemme hva som er rett for dem. Og det er en enkel måte å leve på. Da står du ikke til ansvar for noen, tror du. Samvittigheten er som kjent temmelig tøyelig. Den klarer mange å få bukt med.

Nei, sier Ordet: Vi skal bøye oss ydmykt under Guds vilje. Da blir det ikke så lettvindt å leve som kristen. Da blir det like vanskelig som i gamle dager, og da behøver du mye nåde. At dette ikke er helt nytt, er klart. Jeg har notert meg en setning av Gustav Handberg som skrev slik i bladet Lys over Land i 1947: ”En av tidens største svakheter ved oss kristne er at det ofte er så liten forskjell på oss og verden i det praktiske liv.”

Men denne tendensen vil øke med årene. Paulus skriver om lovløshetens hemmelighet, 2. Tes. 2, 7. Hva er det? Frafallet skjer litt etter litt. Vi tøyer grensene for hva vi kan tåle. Da merker vi ikke forandringen. Folk sier ofte at tiden ikke er moden for noe. Slik løser folk flest seg fra Guds ord og lov og normer. Og det er slik folk blir hedninger. Derfor behøver vi kompass – det er Guds ord.

3. Frafall fra sann, bibelsk kristendom.
Jesus talte om falske profeter som skulle føre mange vill. Mat. 24, 10f. Og Paulus skriver inspirert av Gud om forførende ånder og djevelske lærdommer. 1. Tim. 4, 1. Noen har skinn av gudfryktighet, men fornekter dens kraft. 2. Tim. 3, 5. På dens siste tid vil folk ikke tåle den sunne lære, men velge seg selv lærere i hopetall. 2. Tim 4, 3.

Det er altså ikke frafall fra all religion, men de fornekter en sann, ekte kristendom. De vil til himlen, men vil ikke gå inn gjennom den trange porten og følge den smale veien. Mat. 7, 13f. I verset etter dette, taler Jesus om falske profeter. Det er de som leder folk inn på den brede vei. De kommer med et falskt evangelium og lager seg en vei de tror fører til Guds rike.

Hva slags religion er det? All forkynnelse skal testes, slik de kristne prøvde Paulus’ tale i Berøa. Jeg tror det særlig er to merker på sann kristendom. Mellom all annen god og vakker mennesketale, vil vi ikke finne talen om syndefordervet og derfor heller ikke om forsoningen og nåden. Synd og nåde er to kjerneord i en rett forkynnelse. Ordet syndeforderv sier at jeg er fortapt og dømt uten å være særlig stygg moralsk. Og talen om forsoningen sier at Jesus bar Guds vrede over mine synder derfor kan jeg få nåde. Derfor døde han. Men begge disse to ting er til anstøt for vår menneskelige natur. Jo lenger en predikant fjerner seg fra en hel Bibel, jo mindre vil han tale just om disse to ting. Da blir religionen moral, et fint liv, hjemmehygge, hjelp til folk i nød, ja, et sosialt evangelium. Men håpet bak død og grav og himlen vil vi høre lite om – og til slutt ingen ting. Det populære ”evangelium” er talen om hjelp for dette livet. De taler om arbeidsløshet, fredsmarsjer og nedrustning og sosial hjelp til folk.

Det essensielle spørsmålet er dette: Hvilket håp har du etter døden? Har du kanskje ingen ting? Eller stoler du på ditt eget liv? Eller – setter du din lit til det blodet som rant på Golgata? Bare dette siste er gyldig, og det er ekthetsstemplet på sann kristen tro og forkynnelse. Alle andre går fortapt i Helvete. 2. Tes. 2, 10.

- Her er nok mange andre sider ved livet i dag som viser frafallet uten at vi kan gå i detalj her. La oss til slutt bare nevne dette: Verden er blitt frekkere og mer pågående med årene. Tramteateret var f. eks. et ”knyttneveslag mot Gud, skrev en avis. I TV blir snart alt som er hellig for de kristne trampet ned, og få ser ut til å reagere. Fremmede religioner er på fremmarsj og sekter stiger fram og fanger unge og eldre. Islams fremmarsj er skremmende. Den er både en åndsmakt og en sterk politisk makt. Den kombinasjonen har alltid vært farlig.

- Alt dette viser at Jesus er nær for døren. Det skal bli slik før han kommer. Og Jesus kommer uventet på verden og de religiøse.

Bare en bibelsk vekkelse kan redde oss fra frafallet. Det må Guds folk be om. Noen få kan kanskje berges før enden kommer. Vi kan ikke avverge det store frafallet, men vi vil gjerne få peke på Jesus for noen flere.

Og før han kommer, må vi gå med budskapet. VI MÅ NÅ FLERE MED ORDET, gå lenger ut – i disse siste minutt av nådetiden. Det er vår tjeneste og vårt liv på jord.

Seirende og for å seira, vil vi fast i striden stå. Livets fest vi snart skal feire, Seirens lønn skal Jesus bære…

(Kronikk i Dagen 17. juni 1985)
Oppdatert i mai 2007: Det er interessant å se denne artikkelen i forhold til utviklingen de siste 20 årene. Det har vært som et ras bort fra bibelsk tro og levemåte. På flere (snart alle?) område er parolen blitt: Vi kan leve med to syn i kirken. Det tror jeg er ett av de verste hykleri djevelen har sneket inn i kirken og organisasjonene. Vi har fått flere biskoper som aksepterer dette og er med og innvier homoliberale bisper. Nettopp i disse dager kommer det et lovforslag fra den norske regjeringen om en ny ekteskapslov der homofile og gifte skal stilles likt i alle spørsmål, som vielse og adopsjon av barn. Det er et tegn i tiden.

Ledere i organisasjoner har ikke alltid talt klart nok i dette spørsmålet. Dersom en person (leder, biskop, prest osv) har et godt og bibelsk syn på ett eller flere område, er noen villig til å akseptere at de avviker fra bibelsk lære i et annet spørsmål. Det er hykleri. Vi kan ikke alltid være enige i små detaljer i den kristne tro. Men det er nødvendig med enhet i hovedsaker og liv og lære. En leder får ikke tillit og respekt ved å uttale seg ullent og tvetydig om bibelske spørsmål.

Det kan godt hende at noen blir arg på oss. Men det er bedre å tale klart og få fiender mellom de som bryter Guds ord, enn å være venner med alle. Når vi har advart dem, ligger ansvaret på synderen. Derfor må vi be for alle ledere i Guds rike at de har mot og vilje til å tale og handle tydelig etter Guds ord. NDH.