Gamle sanger.

FA-sangen

Hva betyr sangen i Frelsesarmeen? Vi skal ikke prøve å svare på det generelt – selv om et lettvindt svar er: Det har betydd mye. På oppfordring skal jeg prøve å svare litt personlig: Hva har den gjort med meg og for meg? 

Og da vil jeg svare litt generelt slik: Det er «krigersangene» eller krigertanken i Armeen. Og i dette ligger også innbydelsen til alle mennesker om å komme til Jesus, og kallet til å være med i denne «krigen». Det skal jeg vise ved noen slike sanger – og jeg viser nå til den gamle sangboka fra 1948 som jeg var best kjent med. Alle nummer gjelder den.

Vi kan f. eks. begynner med H. A. Tandbergs sang nr. 25: Enn en gang det ropes fra veiskill og sti … Jesus av Nasaret drager forbi. Det er innbydelse til frelse: «Kom da også du, ja, kom i denne stund!» det er en ekte Arme-sang. Jeg hadde hørt slike sanger før i en vekkelse som var i min bygd. Men nå var det sterkt: Jesus er jo her – og kaller. – En sang av Carl Breien lærte jeg også – den er et vitnesbyrd om at han hadde møtt Jesus. Det har alltid stor virkning, nr. 75. «Jeg åpner mitt hjerte for Herren, til synden jeg sier farvel.» Han banker på døren og fortrøster seg på Guds ord. Og ikke minst har Evangeline Booths sang vært viktig. Den har jeg sunget utallige ganger på møter. For også jeg har vært trett og syk og måtte gå til min frelser. Jeg har følt meg skitten og uverdig i Guds rike. Men så stod det i sangen: «To du meg ren, ja hvit som sne. O la ditt blod den dyre flod, min sjel to hvit som sne.» Nr. 123. Og da kan vi igjen være frimodige. Og hun avslutter sangen så fint og alvorlig: «For kun hos deg er ankerbunn for svakest tro i tvilens stund. Min frelses sikre, faste grunn er du, Gud rene Lam!»

I dette ligger både vitnesbyrdet og innbydelsen til å komme og tjenesten – det må ut til folket. Det er så mange som ikke tror det lenger. Gud vil det, og det er alltid en åpen dør til gud så lenge nådens tid varer.
En annen sang som lokket fram vitnesbyrdet i meg var K. Østbys sang: «Jeg elsker sang om Jesus, den gjør mitt hjerte godt.» nr. 369. Og for ikke å glemme Oberst Welanders sanger: Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys, og denne «nasjonalsangen» som synges i alle kristne leirer og i mange land: «Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann.» Jeg og kapteinen syklet oppover Østerdalen til et møte en gang. På veien møtte vi et engelsk par som var på sykkeltur i Norge, og de spurte om de kunne slå opp teltet ved leva. Og det mente vi ikke var umulig. Det kom ingen til møte der vi skulle. Vi måtte snu. Så ble vi enige om å gå ned til det engelske paret og høre om vi kunne synge en sang for dem. Jo, det fikk vi. Og jeg sa: Jeg har Welanders sang på engelsk. I skogen og ved elva lød det denne sommerkvelden til trekkspillmusikk: «Never fades the name of Jesus.» Også det ble et vitnesbyrd for to på tur.

Slik ble sangen brukt i evangeliets tjeneste, ute på friluftsmøter, i Armelokaler og på skoler og ungdomshus. Og «en og annen vil lytte til og med oss til himlen følge». Men kanskje vi ser det først på den store Herrens dag. Må vi alle være rede da.
Nils Dybdal Holthe.

Bergpreika.

Bergpreika – Mat. 5-7.

Bergpreika er rekna for ein av Jesu programtalar. Ein annan finn me i Luk. 4, 16-20. Me har ein parallell til Bergpreika i Luk. 6, 20-49. Det er uklårt om det er same preika eller om han heldt dei på to ulike stader og tider. Det siste er mest truleg.

Her er fleire tema i denne talen. Her skal me berre peika på hovudlinene. Nedafor kjem noko av det meir detaljert.

1.Læresveinane og me kristne er sæle, kap. 5, 1-12. Her viser Jesus oss fram frå fleire synsvinklar. Me er audmjuke, reine, rettferdige m.m. Og det er særleg sant i vårt høve til Gud. Her på jord er me og tyngd av synder og feil.

2. Så viser han oss fram med vår plass på jorda, kva me er og dermed kva me skal, v. 13-16. Det er lys og salt, både visa veg for andre og vera ei kraft som varar land og folk frå vondt. Blir dei kristne færre og svakare og uklåre, vil også vår teneste som salt bli mindre. Då er det fare for landet og folket.

3. Dinest viser han lova sin plass, v. 17ff. Lova og profetane er ofte uttrykk for GT og den gamle pakt. Ikkje alt er avlyst der. Han oppfylte alt, men Guds veg og reglar for livet er dei same – kanskje strengare forklart på somme måtar i den nye pakt. Lova er ikkje berre eit ytre bod. Det handlar om vårt hjarteforhold til Gud og det vonde. Tanken og auga kan falla i synd om ikkje det blir gjerning – når me aksepterar det. Og det er kjærleik me skal målast på i livet vårt.

4. I kap. 6 er det tale om faste og bøn, v. 1-18. Og bøna kjem att i kap. 7, 7-12. Det er sjølve livsnerva i vårt åndelege liv. Dagleg må me ha kontakt med vår Far og Frelsar. Og han gir alltid svar, om ikkje alltid slik me vil.

5. Vidare peikar han på at hjarta er udelt og heilt med Herren. Me kan ikkje dela oss mellom det syndige jordeliv og det himmelske, v. 19ff. Mammon er ikkje berre pengar men og det jordiske. Det er naudsynt for oss å arbeida og leva på jorda, men Jesus vil åtvara oss mot å bli slukt av den. Meir treng ikkje ottast form dagar som kjem. Han er med oss.

6. Før ordet om bøn i kap. 7 kjem ordet om å ikkje døma andre. Privat dom er uttrykk for hovmot og store tankar i oss sjølv. Og etter bøna kjem ordet om dei to portar og vegar. Det er himmelvegen som er smak og fortapingsvegen brei der alt kan vera med. Og det er dei falske profetane som fører folk dit. Det er også dei som byggjer sitt liv på sand. Det kan ikkje stå i Guds dom. Der står berre dei som byggjer liv og von på berget Kristus.

Det er ikkje å undrast over at folket undra seg over det dei høyrde. Berre dei som har Guds sinn kan skjøna det han seier. 

Jesu virksomhet.

 Mat. 4, 12-25. Jesu virksomhet begynner.

Jesu virksomhet begynner med et kall til å følge ham. Og hans virksomhet fortsetter i prinsippet med samme kall. Han vil stadig ha nye disipler og mennesker som følger ham. For han vet at det er den eneste vei til frelse. Og nå er han her. Han roper høyt eller stille: Følg meg. Han vil stanse oss, stå ved synderen, de frafalne, de som tviler på alt og seg sjølv, de verdslige vil han møte, og barna. «Jesus vil ha alle, ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær.» Slik lyder sangen. Og Jesus har tid, for massen og for den enkelte. 

Her fikk han tale til to stykker.

Han vil også deg noe, og han kaller hver av oss til flere ting:

1) Han kaller først til omvendelse, v. 17. Han vil at vi først og fremst skal bli frelst. Hva hjelper et godt liv om det går galt til slutt? Omvendelse er vår begynnelse på himmelveien der målet er Guds himmel når vi dør. Omvendelse er et «krav». Det er både å legge av synden og begynne å leve for Gud. Den ærlige vil snart se at det klarer han ikke. Jesu forkynnelse er også da: Følg meg, kom til meg, tro på meg, ta imot evangeliets budskap. Selv om det for noen kan lyde «lovisk» som krav og bud, så er det god musikk for den trette synder som ser at han ikke makter noe i Guds rike. Kap. 11, 28.

Og da får han høre evangeliets ord: Jesus døde for deg, han tok straffen for din synd. Da skal du få høre ordet i Jes. 53,5: Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger – ved hans sår har vi fått legedom. Omvendelse blir nå å lytte til dette evangelium og tenke: Det er for meg. Han kommer til meg med det. Mine synder er betalt.

En av de som ble kalt skrev mange år senere: Og dere vet … at dere ble frikjøpt fra deres dårlige ferd som var arvet fra fedrene. 1. Pet. 1, 18f. Og prisen var Kristi blod.

Og da skaper evangeliet en ny og ren glede i vårt liv. Livet får mening og du har et mål å gå mot. Jesus sa til sine en gang: Glede dere over at navnet er skrevet i himmelen. Luk. 10, 20. Då står oppskrevet i Livsens bok. Det er noe helt annet enn den jordiske glede. Derfor hadde Jesus sagt: Glede dere ikke over at arbeidet lykkes – i den sammenheng betød sjelens frelse alt. Og hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, om han tar skade på og kister sin sjel. Mat. 16, 26.

Er det blitt ditt? Nå har du anledning, kom i dag, ta imot – og Jesus er deg nær.

2) Dernest kalles du til et nytt liv. Det hellige liv begynner ved frelsen. Vi skal følge etter Jesus. Hellighet er så mye. Her skal vi bare understreke noe av det. Vi er kalt til etterfølgelse, det er å gå i hans fotspor, og det kan bli kamp. Det betyr forsakelse og renhet i livet. Synden har ingen legitim plass hos en kristen. En av dem som ble kalt denne dagen, skrev også om dette: Dere skal være hellige, for jeg er hellig, sier Herren. 1. Pet. 1, 14-16. Det er sterke ord. Men Peter siterer frå Guds ord, GT. Og den gamle hellige Thomas A. Kempis skriver: «Kristus har mange tilhengere, men få etterfølgere.» Det kan være lett og populært å være i Jesu følge i medgang og gode dager. Men Åp. 14 sier om de troende: Det er de som følger Lammet hvor det går.

Dermed er himmelveien en korsvei, en offervei og lydighetsvei der Jesus bestemmer i livet vår. Vi lever ikke lenger som vi vil, men etter Jesu ord. Det betyr å si nei til synden, til tvilsomme fornøyelser og gleder. I vår tid er det lite omtalt og lite praktisert av mengden. For det koster for oss å gå Guds vei. Men vi får kraft ved korset. Jesus går med oss hver dag, Mat. 28, 20. Og sangeren sier: «Men hvor din frelser utestenges, der må ei heller du gå inn.» Gjør du det? Og vil du bøye deg til innvielse nå? Jfr. Josva 3, 5; 2. Kor. 6, 17-7,1.

3) Han kaller oss også til teneste for Gud. Han sa disiplene skulle bli menneskefiskere. De skulle hente sjelene inn i Guds rike. Peter sier også at Gud skal dyktiggjøre oss til dette. 1. Pet. 5, 10. Misjon er vårt kall, for Jesus har bruk for deg. Hvorledes kan du bruke livet ditt – som du fikk av Gud – for deg selv og til egen nytt. Verden rundt oss dør åndelig talt. Vi behøver gjerne å be misjonærens bønn: «Gi meg ditt ømme frelser sinn for slektens sorg og harm. Lukk meg i dine smerter inn og gjør meg sterk og varm.»

Jesus ber oss om å gå og bli en sjelevinner. Det er kallet – å gå ut på arbeidsmarka. Men vi må få syner i vårt indre hjerte av alle disse menneskene som er uten Gud og uten håp i verden.

Om Peter står det at han først fant sin bror Andreas, Joh. 1, 42. Og han ført ham til Jesus. Tenk om vi kunne få gjøre det! Det ligger som en brann i mitt hjerte. Da går vi inn i bønn og nød og arbeid og offer for Gud. «Til kamp, til kamp for Jesus…»

4) Og så til slutt: Himmelen er det siste kall. Etter arbeidsdagen og vi avslutter livet, så lyder det: Kom inn! Gå inn til din herres glede. 1. Pet. 1,3 og 5,4. Da ser vi betre enn her: Det lønner seg, Guds rike var det mest vesentlige på jord. Og sangen lyder igjen: «Å kjemp og hold ut inntil kronen vi får.» Målet vinker. Er himmelen også ditt mål? I v. 20 i teksten står det: De forlot straks båten og fulgte ham.

Det er kallet nå.

Fader vår.

 Mat. 6, 9-15. Herrens bønn.

Fadervår er med i katekisma frå Luther. Og dette kan godt vera ei lønnkammerbøn. Me treng å vera åleine i bøn. Og det er berre der me ber rett. Me kan dela bøna i tre delar. Me kan ikkje sjå i vår Bibel at Jesus ba denne bøna for seg sjølv. Det er fleire ting her som ikkje høver på han personleg. Då ha lærte dei denne bøna, sa han: Slik skal DE be. For det var dei som spurde om han ikkje kunne leira dei å be. Luk. 11.

I. Innleiinga.

Fader vår – me får altså be til Den himmelske Herre og Gud som vår far. Det skaper eit inderleg nærvær mellom den heilage Gud og syndige menneske. «Far» skapar tillit. Han er den sterke som vil og kan hjelpa. Det er altså ein god far som er  modellen her. Somme har eit dårleg bilete av sin far, kanskje med slag og vondord og overgrep. Den tanken er borte her. Og det er mange gode fedre og mødre der borna er trygge. Det er tanken her. Biskop Pontoppidan seier at bøn er å tala einfaldig med Gud i hjarta. Det er ikkje ritual og ord, men hjartetrong.

  Gud er dei truande sin far på ein særleg måte. Det er brukt 155 gonger i NT og berre 11 i GT. Som far har me truande direkte tilgang til Gud. Me treng ingen mellommann der. Og me kan tala fritt ut om det som ligg oss på hjarta. Det er tanken ved «abba-ropet» t.d. i Rom. 8, 15, Abba tyder far eller pappa. Gud har omsut for oss, som ein far forbarmar seg over borna, Salme 103, 13. Han er i himmelen over alle på jord, men også her er han nær. Difor: lat oss gå til vår Gud.

II. Guds rike først.

Fadervår er delt inn på noko av den same måte som dei ti bodorda. Det handlar først og fremst om Guds rike. Det skal me tenkja på i bøna, og det gjeld også i livet vårt: Alltid Gud først.

  Guds namn er heilagt. Og i det andre bodet vert me minna om å ikkje misbruka Guds namn. Det fører skuld med seg. Og me skal visa det heilagt både i våre ord og i livet. Det er veldig trist å merka at folk brukar Guds namn som bannskap og ulike utrop. Dei meinar det kanskje ikkje så vondt. Det var fram i ein skuletime, hugsar eg. Lærar(inna) vår heite Liva. Og ho sa: Om du gjer det tankelaust utan å meina det vondt, er det likevel galt. Og det sette merke i meg. All slags bannskap er synd. Då tek me ære frå Gud og gjer han låg og liten. Lat oss visa det i livet vårt, at me ærar Gud og talar vel om han.

  Guds rike må koma. Det be me om. Luther seier i katekisma at me ber om at det også må koma til oss. Og det hender når folk vender seg til Gud og Frelsaren og tek imot den gåva han har å gi. Og dette riker er eit nåderike og ikkje politisk. Og me be om at det også må koma i oss, ved syndenes forlating og Guds frelse når me tek imot det. Og så kan me be om at det må koma ut til alle folk og land i verda. Bøna handlar om misjon. Tenk, me kan vera misjonærar i lønnkammeret vårt. Me kan be for ukjende heidningar langt borte frå oss. Og Gud høyrer denne bøna. Og me kan be for leirarar i vårt og andre land, at dei må styra rett. Me kan be for vonde menneske som vil skada andre og drep mange skuldlause menneske. Dei kan me leggja på Guds altar.

  Og så: Guds vilje må råda – på jorda som i himmelen. Det er ein stor tanke. Om dette skriv Luther: Me ber om at Gud må bøya sjølvviljen vår så me gjer hans vilje med glede. Og her ser me altså at Guds vilje skal skje ved oss. Det er me truande som skal be om at Gud får råda mellom oss. Og då må han få råda over oss. Og Guds vilje er alltid god og det beste for oss. Det ser me ikkje alltid. Difor kan me be om at me må få sjå det slik, at det Gud leier oss til, er etter hans plan.

III. Vår trong.

Etter at Guds sak har vorte det største og beste for oss, kan me få leggja våre saker fram for han. Han høyrer då og. Og det første som kjem fram her, er viktig for jordelivet: vårt brød. Mat av alle slag så mykje me treng. Her er nok alt medrekna av vår jordiske trong. Luther utvidar dette til nær sagt alt i livet vårt: mat og klede, hus og heim, arbeid og helse, gode grannar og trufaste vener, eit godt styre, rett og fred på jorda. Det kan me tru, for Gud har omsut for alle delar av livet vårt. Dert er overfloda han reagerer mot. Me skal ikkje fråtsa i noko, det er berre skadeleg for oss. Me kan ikkje be om luksus og rikdom. Det er denne verda sine tankar, og dei får aldri nok. «Meir vil ha meir».

  Dinest er det: frelse for vår sjel, vårt evig vel. Og det er sagt slik: Forlat oss vår skuld. Som menneske har me alle synd, og me syndar stadig. Me fell i tankar, ord og gjerningar. Og let me synda få leva i og ved oss, er ikkje himmelen vår. Dette er sjølve krumtappen. Det går ikkje automatisk for ein kristen. Og det er heller ikkje slik at Jesus døyde for synda vår, og då har det ikkje noko å seia om me syndar. Somme talar slik i dag. Det er ein slags objektiv frelse som er heilt ukjent i Bibelen. Det er sant at me «står i nåden» og slik har me tilgang til Gu8ds frelse heile tida. Men har me synda bevisst, må me også bevisst vedkjenna oss det og be om forlating.

  I tillegg er det lagt til nok her som ikkje er i noko anna bøn: slik me og forlet våre skuldmenn. Her ligg det eit veldig alvor. I v. 14-15 er det forklart meir og gjer meininga tydeleg. Viss me forlet andre menneske den urett dei måtte gjera mot oss, då får me og tilgjeving av Gud. Men om me ikkje tilgjev andre, vil Gud ikkje tilgje oss heller. Det heng saman. Her er nokre (kanskje mange) som går og hyser uvennlege tankar om andre som gjorde dei vondt fleire tiår sidan. Dei kan til og med hysa hat mot dei. Og då står dei sjølv utan nåde og frelse. Det er vondt å høyra og lesa at folk ikkje kan tilgje andre. Då lukkar dei sjølv døra att for si eiga frelse. Dette kjem sjeldan fram i tale på møta våre.

  Så kjem dette: freisting. Gud freistar ingen, seier Ordet, Jak. 1,13. Så det handlar ikkje om det. Men det kjem situasjonar og tilhøve der freistinga ligg. Og det er dei me ikkje skal førast inn i. Dansken E. Albeck forklarer dette slik i sin «Undervisning i…»: «Vi ber altså Gud om å lede oss slik at vi ikkje kommer inn i slike fristelser, som på grunn av vår svakhet vil føre oss inn  i det onde.» Og Ø. Andersen seier noko liknande i andaktsboka: «Bønnen gjelder at Gud skal bevare oss som kristne frå å komme i en slik stilling at han blir nødt til å oppgi oss og  overlate oss til det onde.» Det gjeld menneske som er åtvara av Gud, men som ikkje vil bøya seg – som Bileam og Kain i Judas brev. Og Luther seier her: Me ber Gud verja oss og hjelpa oss, så ikkje djevelen, verda og vårt kjøt får lokka oss til vantru og synd.

  Dermed er dett ei oppmoding til oss om å leva varsamt og akta på kor me går og kva me gjer,

  Frels oss frå det vonde, seier han så. Det gjeld nok både det vonde og Den vonde. Her er så mange fårar i verda. Og me kan ikkje fri oss frå det sjølv. Her må vår Far i himmelen gripa inn. Difor ber me om det her, Og han har all makt, så me kan med frimod koma med alt. Det er synda sine fylgjer, til lekam, sjel og i samfunnet. Me kan ikkje skjøna kvifor Gud let så mykje vondskap koma i verda nett nå. Og det har vore slik før og, t.d. under krigen. Me kan ikkje klaga Gud for noko, det høyrer ikkje heime i bøna. Men me kan be om at han i sin nåde vil fri oss frå det og hjelpa oss gjennom det. Og då skal Gud har takk for alt.

 

- Avslutninga på bøna: For riket er ditt, og makta og æra i all æve. Amen. (Det står ikkje hjå Lukas.) Her blir me minna om at ingen ting på jord er vårt, det høyrer Gud til alt saman. Me har til lån. Han har makt til å styra alt på sin måte, men på same tid har han gjeve menneska ein vilje der dei i verdslege saker kan velja. Han styrer alt slik at det til sist vil vera det beste. Me kan berre ved at det skjønar me ikkje alltid. Når riket er hans og makta tilhøyrer han då er og æra hans for alt som er og skjer etter hans vilje. Så må me berre venta til æva kjem. Då først får me svar på alle ting som er uklårt i dag.

Allan- Om Kaleb, Oslo 1955

Kommandør J. Allan: Kaleb - 4. Mos. 14,24.

Templet i Oslo FA 16. okt. 1955. Hellighetsmøte, formiddag.

12 speidere ble sendt til Kanaans land som de skulle innta. 10 sa at det var et godt land, men vanskelig å innta. Der var det store kjemper og det så umulig ut. To av dem sa da: Vi kan ta landet. Det var Josva og Kaleb. Kaleb var en vidunderlig mann. Kabels ånd var en annen enn de andres. "Han var vav en annen ånd", står det. Men det var noe mer. Kap. 13.30. Han ønsket å vinne det. "Vi skal innta det."

Hva mener vi? Blir vi motløse om det blir store vanskeligheter og vi møter kjøper? Om vi taper på ett punkt, taper vi ikke hele krigen. Vi vinner! Halleluja. Mange trodde at alt var slutt da Jesus ble korsfestet. Men det var ikke slutt. Guds rike har vokset siden den gang. De skulle se og gjøre større ting. Joh. 1, 51 og kap. 14, 12.

Man vil tape noe ved å stige inn i Kana'an, stige inn i helliggjørelens hellige land. Man vil tape venner, kamerater m.m. Du kan ikke gå alle steder som du har gjort før, og kan ikke gjøre ting du gjorde før. Du vil tape noe. Men du vil vinne noe igjen som er meget bedre. Mange trodde det var forbi med Josef da brødrene kastet ham i brønnen og solgte ham til Egypt. Men det var ikke forbi. Gud satte ham i et høysete. Kongen trodde det var forbi med Daniel da han ble kastet i løvehulen, men det var ikke forbi. Gud gikk med ham, og han kom uskadd ut igjen. Gud gir alltid herlig seier.

Han gir seier. Det er ikke de mange ting det avhenger av om det skal bli herlig seier og stige inn i helligdommen, Kana'an. Det er ikke omgivelsene, dine venner, din bestemmelse og heller ikke en god arv. Hva er det da? Gud og du. Gud i deg og du i Gud. Jesus ba sine disipler: Bli i meg, likesom jeg er i dere. Når Gud er med oss, eier vi den største styrke og da blir det seier. Seier! Slik var det med Kaleb. Gud var med og Gud er med. Du sier kanskje: Kjære deg, jeg kan ikke leve et hellig liv, i hjemmet, på arbeidsplassen mi, sammen med mine venner og kamerater. Du kan! Han som bor i oss vil bo i deg, og han er sterkere enn dine venner og dine omgivelser. Den som lar Gud bo i sitt hjerte, i ham er der en annen ånd. Han er annerledes enn alle andre. Gud har renset og fylt ham. Slik kan også du får det.

Du er blitt født på ny, han har renset ditt hjerte. "La oss gå!" slik som Kaleb. Mange vil at andre skal gjøre alt, men vil ikke gjøre noe selv. De vil gå på møter, lytte til musikk og sang og taler, men vil ingen ting gjøre selv. Jeg undres på hva Herren vil si til disse når de står for porten og sier: Lukk opp for oss. Kaleb sa: La oss gå! Og gå samlet. Han ville at alle skulle gå. Han var også selv villig til å gå. Dette gjelder ikke bare kommandøren og majoren, det gjelder alle. Vi er frelst for å frelse andre. Du må vinne noen andre for Jesus. Kaleb hadde denne ånd. Han hadde handlingens ånd.  Ha sa ikke: La oss tenke på det og gjøre et overslag. Nei, han sa: La oss gå.  Inn i landet. Det er landet som flyter og renner over med melk og honning. Hvorfor spise bare geitost, når man kan få både melk og honning. Her må vi ikke utsette det. Kom nå, la oss gå inn i landet.

Kaleb hadde ønske om å innta landet, ta det i eie. Han så verdiene framfor vanskelighetene. Det er vårt allerede: Jeg vil gi deg det. Josef og Kaleb var mer inspirert av godene, av frukten enn av kjempene. De så de gode ting. Og frukten er: Fred. Fred i hjertet. Kraft. Kraft til å seire. Det er troens ånd. Jeg har tenkt på kirkens første dager, og på Armeens første dager. De hadde ingen venner, ingen skare bak seg, ingen vakre lokaler slik som templet er. det var ingen vakker sang og musikk-korps. Men de hadde tro, overbevisning og kraft.

Vi kan seire. De gamle trodde Gud. Han ønsker å hjelpe oss. Han som har kalt oss, vil også gjøre det. Han vil hellige oss. Vi er kalt til helliggjørelse. Den Hellige Ånd skal rense vårt hjerte fra alt ondt, og fylle oss med sin gode Ånd. - Du sier: Kanskje. Jeg vil, men kjempene? Hvem er disse kjempene du frykter for? Er det vredens ånd, du blir sint. Gud kan befri deg. Er det stolthet, avind, en bitter følelse, er du uvillig til å arbeide for Gud? Jeg vet ikke hva du frykter for. men dersom du overgir deg helt til ham, legger alt ditt på alteret her i formiddag, ditt liv, dine evner, dine penger, alt du eier, din framtid, familie - alt - da vil han motta din gave. Han vil ikke bare gjøre deg hellig nå. Men han vil også bevare deg i helligdommen for alltid. Han er mektig. Det beror på om du vil. er du villig til å la Gud føre deg inn i Kana'an.

Mange sier at prisen er for høy. Men den er ikke det. Prisen er ikke for høy mot alt det du får igjen. Du får så mye stort igjen ved å gå inn i Kana'an. Gud ønsker å gi deg fred og bevare deg i freden. Kom i formiddag. Gi ditt alt til ham. La alt ligge på alteret. Da kan du gå hjem med et forvandlet hjerte i dag. La oss bøye oss for Gud.

Welander tale Joh. 3. B.

David Welander -

Preken i Oslo 3. korps FA 27/9 1957. Joh. 3,1-15. B.

Vi står i stor takk til Johannes som har skrevet dette. Han er en mann som fengsler, griper oss og har noe å lære oss. Vi vet flere ting om Nikodemus: 1) Han var en ansett fariseer. Han var strengt religiøs og en from mann. 2) Han var skriftlærd og dermed kjent i Skriftene. Han visste om at Messias skulle komme og så fram til å møte Jesus. 3) Han var også rådsherre og dermed medlem av Sanhedrin. dermed var han også en aktet mann i Jerusalem og i Israel.

Han oppsøker så Jesus. Hvorfor gjorde han det? Han var trolig en søkende sjel og lengtet etter Gud. Han ser i Jesus en lærer fra Gud som altså kan vise ham noe mer. Og han kommer om natten, og hvorfor gjorde han det? Ingen vet med sikkerhet svaret på det. Men noe kan vi tenke var grunnen:

1. Han ville være forsiktig. Først måtte han være sikker på Jesus. Nikodemus var grundig og en grubler. 2. dernest ville han nok ha en uforstyrret samtale med Mesteren. Og det var ikke lett. Disiplene var alltid omkring ham og ofte hadde han en flokk tilhørerer når gikk åpenlyst omkring. Han ville ha en stille og personlig samtale. Og det kunne han best få ved kveldstid og om natten. 3. Kanskje hans aristokratiske legning spilte inn. Han hadde vanskelig for å blande seg med mengden. 4. Og til slutt var det kanskje menneskefrykt som også han kjente. Den er en forferdelig svøpe, særlig i religiøse spørsmål. Det kan være lett når det gjelder andre ting. Men her var han redd for andres mening.

Men Nikodemus kom. Det er det gode her. Han søkte Jesus. Og alltid vurderte Jesus den ene høyt. Han hjalp ofte en sjel. Vi kan se for oss disse to denne natten. Da skjer det noe med Nikodemus. Jesus hadde møtt to andre før, Johannes og Andreas. De hadde et møte med Mesteren. Det samme skjedde nå med Nikodemus. Han fikk høre at veien til Guds rike går gjennom en ny fødsel. Religiøsitet var ikke nok. Han måtte bli et nytt menneske. Og nå var den lærde mannen i en vanskelig situasjon. Hvorledes kan et voksent menneske fødes? Da var han hjelpeløs. Og vi har alle vært så hjelpeløse. Vi kommer til kort med oss selv. Lærdom og fromhet og arbeid for Gud strekker ikke til. Det blir for lite i møte med Guds rike.

Men EN strekker til. Det er Gud. Og det er Åndens gjerning og lede oss til det. Frelsen er en Åndens gjerning. Han sammenligner Ånden med vinden. Vi vet ikke hvor den farer hen eller hvor den kommer fra. Men det er noe Gud gjør. Og det har han gjort i dag. Skarer av mennesker er ført til Jesus. Dette kan vi se med troens blikk.

Og hvordan får vi det? Ved å ta imot det budskap som Nikodemus fikk. Det var ordet om Guds kjærlighet. Og her kommer det mest kjente vers i Bibelen, v. 16: For så har Gud elsket verden at han gav sin enbårne Sønn… Da er det håp for alle mennesker. De er elsket av Gud.

Så møter vi Nikodemus senere. Da tar han Jesus i forsvar selv om han var en hemmelig disippel en tid. Joh. 12, 42. Joh. 7. Den tredje gang tar han et åpent standpunkt for Jesus. Han og Josef av Arimatea fikk tatt hånd om Jesu legeme etter døden. Joh. 19,38-39. Nå kunne han ikke holde det for seg selv. Nikodemus ble en fortrolig venn med Johannes og forteller ham om sitt møte med Jesus. Og Johannes forteller det videre til verden. Slik blir det en kjede.

Mange ligner på Nikodemus. Og nå kan du komme i kveld. Han vil gjøre deg til et nytt menneske, ja, en ny skapning. 2. Kor. 5, 17. 

Kaleb 4. Mos. 14, av Sundin

Em. Sundin, kommandør.

Tale på «åndelig dag» på KS 13. okt. 1955. Sundin var svensk frelsesoffiser og leder av Armeen i Norge noen år.

4. Mos. 14, 21-24. Om Kaleb.

Kaleb hadde tro og nådde målet. Her er historien om Kaleb og hans gjerning. Alle speiderne var enige om at landet var godt. Jeg vil gjerne understreke det. De bragte med seg frukter fra landet – en drueklase så stor at menn måtte bære den mellom seg.

Josva og Kaleb var enige om at Gud ville gi dem landet. Dei ti andre tvilte. Folket ble smittet av pessimisme og ville vende tilbake til Egypt. Kaleb kunne se og hadde tro. De andre så vanskelighetene, men han så mulighetene. Her ser vi forskjellen på pessimisme og optimisme.

To skulle selge sko i Afrika. Den ene sa: Her nytter det ikke å selge sko, for her bruker de ikke sko. Den andre telegraferte hjem og sa: Send 1000 par sko med en gang, for her har de ikke en eneste sko. Pessimisten så makter og kjemper. Kaleb så fruktene.

Bare våre øyne var åpne, skulle vi se store muligheter. Gud er større enn vanskelighetene. Om vi bare regner med Gud, skulle vi se større ting. Kaleb regnet med Gud.: «Vi kan sikkert ta landet,» sa han. Gud hadde lovet det, og det var nok for han.

Vi må vente på prisen som venter oss. Og så lide for saken. Den som vil følge Guds kall, må  ta opp sitt kors og lide vondt. Vi har en kamp å kjempe, som Churchill sa under krigen. Vi må tåle svolt og tårer, men det blir seier til slutt. Han var ikke redd for å stå alene, men gikk mot strømmen. Det er alltid lett å gå med strømmen. Kaleb var ikke bare frimodig, han inspirerte også andre.

Kaleb søkte å vinne andre for Gud. Han hadde et mål. Det må man ha, skal man komme inn i alandet. Vi må være lik Paulus: Ett gjør jeg, jeg glemmer det som er bak og strekker meg ut etter det som er foran. Fil. 3. Det er spesialisering i vår tid. Damen på konfeksjonsfabrikken kunne ikke sy en kjole selv; for hun var bare opptatt med å sy knapphull. Grunnleggeren (William Booth) levde for Gud. Han var en «samler». Han samlet ikke på gods og gull, men på menneskesjeler. Og Paulus sa: For meg er livet Kristus. Fil. 1, 21.

Vi må gi Gud det beste. Vi må bruke livet på den beste måten. Vi må bli spesialister. Det er mange ting som vil adsprede vårt sinn. Vi må strebe etter det høyeste i livet. Men du må ha mot og utholdenhet til det. Vi må følge det kall som Gud har kalt oss til, og glemme det som er bak. Det er alltid bedre ting foran. Og vi må være villige til å gjøre det Gud har kalt oss til.

Kaleb hadde en levende tro, han stolte på Gud og hadde et fast forsett og et mål. Han skilte seg ut fra de andre. Vi har vår uniform, den adskiller oss, og våre metoder gjør det. Alt dette er viktig og hører med. Men det viktigste er: Kaleb var av en annen ånd. Men det er stor fare at en annen ånd kan komme inn blant de kristne: det at en er fornøyd med metodene og uniformen osv. 

Vi skal triumfere over synden. Dersom vi skal overvinne større ting, må vi begynne med de små. Og vi må arbeide i Guds kraft og alltid sette Gudsinteressen først. Frykt er ofte halve nederlaget. Vanskelighetene er ikke alltid så store som vi tror. Møt dem med frimodighet.

Kaleb oppmuntret de motløse. Mange søker en lettere vei, men de er ikke alltid lettere. Guds vei er alltid den tryggeste vei. Han ble belønnet og mottok et: Vel gjort! Gud kalte ham «min tjener». Hvilken heder og ære var ikke det. Og han kom inn i det gode land.

Det er også et bedre land beredt for oss, både her og i den evige verden. Alle hadde forlatt Egypt. Men noen stanset på terskelen. De trodde ikke Gud. Mange begynner godt, men blir ofte en stor skuffelse for alle. De la hånden på plogen, men så seg tilbake. Det er mulig å tjene Gud delvis, halveis. Det er mulig å være interessert i arbeidet, men ikke i Gud selv. Han vil ha oss helt på alteret. Det hjalp ikke folket at de gikk halveis i ørkenen, men døde. Vi må følge Jesus hele veien fram. Da må vi ha en annen ånd. Og denne ånd er Den Hellige Ånd.

Vi eier noe av den, vi er blitt overbevist om vår synd. Men vi må bli fylt av den. Det er vårt store behov i dag: Bi fylt av Ånden. Ef. 5, 18. Denne Ånd kan ikke bo i et urent hjerte. Vi må ha et rent hjerte. Det betyr å avlegge alt som tynger og synden som henger så fast ved oss. Hebr. 12, 1. Ofte vil frykt og tvil hindre oss, eller noe tvilsomt i fortiden. Legg det av, glem det som er bak. Fil. 3, 14. Vi må overgi oss helt til ham og legge alt på alteret hver dag og få forlatelse av Gud for det. Først da kan Gud bruke oss i sin tjeneste. Må Gud hjelpe oss alle til det.