Tidenstegn - Vår Tid - den siste?

2012-01-19T01:43:00.001-08:00

Et nytt år.

2012 er et blankt år uten at noe særlig er skjedd ennå.- Derfor kan mye skje framover. Det er som kjent umulig å spå om framtida. Vi kan tenke og mene og tro og håpe at noe må skje. Men vi mennesker har ikke makt til å la det skje. Det må skapningens Gud gjøre. Bare han har oversikt over alt.

Det vi alle trolig håper skal skje, er at ikke noen store ulykker eller katastrofer vil hende. For det gjør noe med mennesker og skaper en hardhet og uvilje mot enkelte personer eller grupper. Vi skal passe oss for det, for vi ser ikke konsekvensen av slike holdninger.

Året 2011 var et fryktelig år på flere måter. Her i landet var det Utøya-tragedien som dominerte nyhetsbildet det siste halvåret. Og skyggene av det følger oss inn i dette året også. Så ingen ønsker en reprise av den.

Dette nye året.

Men det er en ting noen av oss ønsker framfor alle ting i dette nye året - og det overskygger tanken på alt det vonde som kan skje:

Vi ønsker og ber om at Gud må gripe inn!

Og her kan vi tenke og ønske og be mye om mye. Tenk om Gud ville bruke sin allmakt til å sende en vekkelsens vind over vårt land og utover hele verden. Han gjorde det i 1904-05 da det var åndelig vårvær i mange land. Også Norge fikk da sin del av Guds makt demonstrert i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo og senere utover landet. En kirkehistoriker skriver om en del av landet at det var nesten sammenhengende vekkelse de ti-tolv første år av det nye århundre.

Vi vet at Gud kan. Og vi vet at det er Guds vilje at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhetens erkjennelse. Og det er noen kristne grupper og enkeltpersoner rundt i Norge som ber og arbeider og ønsker at det må skje en gang til.

Vi har visst ikke lov til å spørre Gud om hvorfor han ikke gjør det. Vi har ikke tilgang til alle hans rådsmøter og kjenner ikke detaljene i hans vilje. Da kommer spørsmålet: Har det noe med oss å gjøre? Jeg tror vi må komme mer tilbake til det senere. Men vi kan tenke etter i oss selv: Er det noe ved oss som kan hindre folk i å vende om? For det er slik at menneskene selv må si ja til Guds kall. Han tvinger ikke noe inn på oss. Og av Israels historie vet vi at Guds folk var ulydig mot Gud mange ganger, og det endret Guds planer og vei med folket. Det er jo en tankegang vi ikke helt kan forstå, men vi må bare erkjenne vår uvitenhet her også.

Skal vi nå framover ransake oss selv og se om noe på ordnes - i det ytre eller det indre. Tenk om mennesker er med og hindrer andre i å komme til Jesus?

Kan vi holde ut en slik tanke - uten et bønnemøte?

Må Gud selv få tale med hver enkelt av oss.

Mvh Nils dh.

Frafall 4. GT.

2011-12-29T03:48:00.000-08:00

Frafall i Bibelen (4).

Frafall i Det Gamle testamentet.

Når vi leser i Bibelen, møter vi flere ganger ulydighet og synd og fall blant Israels folk. Og det skjer i flere tidsperioder, både i eldre og senere tid. Vi kan ikke ta plass til altfor mye av dette fra GT. Vi skal finne noen korte glimt om Israel under ørkenvandringen, i kongetiden, i profetbøkene.

1. Israel i ørkenen.

Ørkenvandringen varte i 40 år, og det er ikke så underlig at mange ble trette og tenkte på bedre tider. Vi har et bibelvers som viser at Gud forutså og regnet med at Israel kunne ønske seg tilbake til Egypt. Utgangen fra Egypt er skildret i 2. Mos. 12. Så kommer noen lover og regler for folket. I kap. 13, 17f leser vi noe: «Da nå farao lot folket fare, førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste (og altså korteste vei). For Gud sa: Folket kunne angre seg når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt. Men Gud førte folket omveien gjennom ørkenen mot Rødehavet.» Menneskene er ikke alltid stabile. Og Herren tok sine forholdsregler også med tanke på fremtiden. Vi er selv i fare og skal forstå folket når motgangen kommer.

Men kort etter utgangen knurrer folket for første gang. De hadde opplevd påsken og befrielsen fra Egypt. Nå nærmet de seg havet, og de ble oppmerksom på egypterne og farao som forfulgte dem. Da grep redsel og frykt dem og de anklaget Moses for at han hadde ført dem ut av landet, 2. Mos. 14, 10ff. Det er i og for seg ikke et frafall, men kan bli en sterk begynnelse til det.

Deretter ledet Herren ved Moses folket gjennom havet og de kom trygt og sikkert til den andre siden mens egypterne druknet. Da Israel så Guds mektige hånd, fikk de ærefrykt for herren, står det, v. 31. Og de trodde på Herren og på Moses, Spørsmålet er om det var en ekte og sann tro. Vi ser at den bygd på synet og Guds under, og det er alltid en skjør tro. For da ser de Guds gjerning. Troens kjennetegn er at den ikke ser men holder seg til Guds tale. Fremtiden viser hvordan det går.

Kort etter møter de en ny hindring, bittert vann ved Mara, kap. 15, 22ff. Da knurrer de igjen. Og slik holder de på hele veien. Elleve ganger er det notert at Israel knurret under vandringen. Verst er det kanskje ved Sinai da Moses var på fjellet og fikk lovens tavler. Da var fallet så dypt at de laget seg sin egen gud av gull. Til og med Aron var med på det. Kap. 32. Aron sa til folket: Dette er guden din, som førte deg opp fra Egypt.

Det er et dypt frafall. At Aron senere ble yppersteprest for den sanne Gud, viser bare hvor stor Guds nåde er. Vi skal ikke følge Israels mange fall videre, men bare vise til den siste gang det er sagt. Det er ved ørkenen sin. 4. Mos. 21. Da står det at folket talte mot Gud og mot Moses, v. 5. De var utålmodige og stilte spørsmål ved Guds og Moses’ ledelse: Hvorfor har det ført oss opp fra Egypt? Da er troen borte. Men igjen viser Gud sin langmodighet – det er nå kopperslangen ble reist.

2. Israel i kongetiden.

Vi går nå langt fram i tid. Israel ville være som de andre folkene i området og få sin egen kongen. De var ikke fornøyd med dommerne som hadde styrt landet etter Josva. Og Gud gav dem det, selv om det var mot hans vilje. På den måten skulle han lære folket noe.

Den første kongen i Israel var Saul. Han begynte godt, og profeten sa: Gud er med deg. 1. Sam. 10, 7. Men han svikta, litt etter litt og enda i et stort frafall. Han gjorde Gud imot og løy og døde som en usling.

Da ville Gud finne en mann etter sitt eget hjerte, 1. Sam. 13, 14. Det var David. Han ble en god og stor konge. Selv om han syndet og gjorde feil, ydmyket han seg og fikk nåde. Salme 51 og 32. Det er en rett utvikling. Men han fikk en begrensning i sin tjeneste: Han skulle ikke bygge templet, det skulle sønnen gjøre.

Salomo ble dermed den tredje kongen. Og mye gikk bra i hans tid, men også han hadde svikt og synd da han tok seg hedenske hustruer. Da han ble gammel, vendte de hans hjerte til andre guder. 1. Kong. 11, 1-6ff. Han fikk faktisk folket med seg og tilbad hedenske guder som Astarte, 1. Kong. 11, 33. Slik kan det gå med en Guds mann. Vi legger også merke til at han ikke er med i listen over troshelter i Hebr. 11, selv om ikke alle navn er med der.

På grunn av hans synd og fall, ble riket delt etter hans tid. Men for Davids skuld skulle en part av riket fremdeles tilhøre slekten. Sønnen Rehabeam ble konge i Sør-riket – nå kalt Juda, mens Jeroboam ble konge i nord, kalt Israel. Og nå begynner problemene og frafallet i Israel med etterfølgende dom.

Først kommer riket i nord med mange ugudelige konger som førte folket på avveier. Resultatet vet vi ble at folket ble ført bort til Assyria og kom aldri tilbake som et folk. Sørriket Juda fikk noe lenger tid i sitt land, men synd og frafall førte også dette folket i fangenskap i Babel.

En slik gudløs konge var Akab med dronning Jesabel. Om ham heter det at «det har aldri vært noen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans kone Jesabel egget ham», 1. Kong. 21, 25. Hans ferd var over all måte avskyelig, v. 26. Det er en veldig attest. Mange i Israel falt bort fra Herren i denne tiden. Det er en av de mørke kapitler i deres historie.

3. Israel hos profetene.

Profetene talte og virket vanligvis i kongetiden i Israel. Men vi har eksempler på profeter før kongetiden og i Babel etter den egentlige kongetid. Og Israel hadde profeter i en lang periode av sin historie. De talte til folket, men også direkte til konger. Vi ser også at det var både falske og sanne profeter blant folket. Det gjorde saken ennå verre. Ikke alle klarte å skille mellom de sanne og de falske. De kunne tale så likt og godt til folket. Men i nedgangstider åndelig talt, var det ofte slik at de som talte gode ord til konger og folk, var falske. De sanne profeter hadde et klart syn for sin tid og visste at Gud reagerte på synd og gudløshet. Derfor måtte de tale om det.

Grovt skissert kan vi si at profettiden varte fra 800 til 400 f. Kr. Det er en lang periode. Amos var trolig den første og virket omkring 770-750 f. Kr. i nordriket. Han var en vanlig gjeter som ble kalt til å tale Guds vilje til folket. Hans tid var en økonomisk oppgangstid der mange levde i luksus og overflod, men umoral og gudløshet florete i landet. Nordriket hadde sin hovedhelligdom i Betel (kap. 7, 10). Han anklager folket for at de ikke omvendte seg til Herren. Det var Guds budskap, og nå måtte de gjøre seg rede til å møte sin Gud, kap. 4, 12.

Hoseas er den neste og virket omkring 755-715 i Nord-riket. Han er kalt for kjærlighetens apostel i GT. Stillingen var om lag den samme som i Amos’ tid, men Hoseas talte om at Gud elsket dem på tross av synden og fallet. Men han taler også skarpt om synden og frafallet. Det var i begynnelsen av hans tid at Jonas var profet. Hoseas opplevde at folket i nord ble bortført til Assyria på grunn av sitt fall, og det hadde han advart folket mot. «Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn,» Kap. 4, 6b. Men helt til det siste bad han Israel om å vende om til Gud, kap. 14, 2. Men de ville ikke og måtte betale for sin synd. Kap. 14, 1. Det er en Guds «naturlov». Nordriket er borte og kom aldri tilbake slik Sør-riket gjorde.

Jesaja og Mika er de to neste profetene – og de var i Juda eller Sør-riket. Begge virket omkring 750-680/90 f. Kr. Begge er evangelister og taler om en kommende Messias. Mika taler likevel om Jakobs frafall, 1, 5. mange folkeslag samla seg mot folket, 4, 11. Dommen må komme, fordi den fromme er blitt borte og folket synder.

Også Jesaja kaller folket til omvendelse på grunn av deres synd og utroskap. Allerede i kap. 1 kommer sterke ord om det. De har satt seg opp mot meg, mitt folk har ikke forstått noe. De har forlatt Herren, fra fotsåle til hode er ingenting helt. Det sier han ikke til hedninger, men til Juda stamme i og omkring Jerusalem. Noe alvorlig er galt med folket. Herren ber folket om å rense seg og vende om – uttrykk for Guds frelse. Jesaja selv måtte gjøre det, kap. 6. Han taler om flere naboland, men en hovedsak er profetien om en frelser som skal komme. Selv om de må bort i landflyktighet, er ikke alt håp ut. Herren er nådig mot de som vender om, kap. 44, 22.

Sørriket Juda ble bortført til Babel i årene 597-587 ved Nebukadnesar. Profeten Jeremia talte sterkt og mye om frafall og synd blant Guds folk og kalte dem til omvendelse. Hans tid var både før og etter bortførelsen. Et av de sterkeste ordene her er kap. 8, 5: Hvorfor er folket her i Jerusalem falt fra med et evig frafall? Da er det ikke mye håp igjen. Og derfor måtte de til Babel – det var Guds reaksjon og svar. Han er kalt den gråtende profet, jfr. Kap. 9, 1.

- Her kan vi avslutte denne korte gjennomgangen og vise til vårt eget folk i vår tid. Her er mye synd og ulydighet. Folk flest er verdslige i sinn og gjerning. De som leder landet vårt sier åpenlyst at de ikke tror på Gud.

Jeg tror Guds reaksjon må komme også til oss som til Samaria og Juda. Men ennå kan enkeltpersoner reddes. Det skjer som før ved anger og tro, omvendelse til Gud med bekjennelse av synd og svikt og tro på det slaktede lam. Alt er av nåde, og vi kan bare takke og tilbe vår Frelser. Må Gud få lov ved sin Ånd å hjelpe mange til det. Amen.

Frafall 3.

2011-12-20T02:49:00.000-08:00

FRAFALL I BIBELEN (3)

e) Hebreerbrevet.

Vi vet ikke hvem som har skrevet dette brevet. Men det må være en som er godt kjent i Skriftene (GT). Han kommer med noen sterke formaninger mot frafall. Hovedfrafallet i dette brevet er fra kristendom tilbake til jødedom. Men samtidig er tanken den samme i alle frafall: Man forlater noe for å gå tilbake til noe man hadde før. Hovedsaken er at man forlater troen på Jesus som frelser og forsoner, for å prøve noe annet.

Alvorlige begynner i kap. 2, 1ff. Vi må holde fast ved det vi har hørt, for at vi ikke skal drive bort derfra. Det er altså mulig å komme bort Jesus og ordet om ham på en lett og ubemerket måte. Vi kan drive bort. Her er det nettopp ordet det er tale om og tanken er nok lovens ord om straff.

I kap. 3, 1 fortsetter han talen om farene for en kristen og kommer samtidig med løsning: Gi akt på Jesus. Det kommer han tilbake til i kap. 12, 2: med blikket festet på Jesus. Før stod det her: idet vis er på Jesus. Men hovedsaken er den samme: I livets strid både mot synd og vrang lære er Jesus løsningen.

Lenger nede i samme kapittel finner vi et nytt sterkt uttrykk. Og det kommer nettopp i sammenhengen etter formaningen om å se på Jesus. Da viser forfatteren til en hendelsen de kjente fra GT under ørkenvandringen, v. 8. Da fristet fedrene Gud og satte ham på prøve, «enda de så mine gjerninger i førti år», v. 9. Se 4. Mos. 14, 22 og 5. Mos. 6, 16. Også mennesker som har opplevd Guds nåde i lengre tid, kan falle i synd. Nå er det viktig for forfatteren av brevet å formane leserne slik at de ikke forherder seg, og at det ikke er et ondt og vantro hjerte hos dem så de faller fra den levende Gud, v. 12. Det er klare ord. En troende i det nye testamentets tid kan falle fra Gud. Vi må ikke svekke dette ordet, da fører vi lett folk ut i forførelse. Derfor må vi formane hverandre hver dag, v. 13.

I kap. 4, 11 ber han oss om å gjøre oss umak for å komme inn til hvilen så vi ikke faller. Og det er da han viser til at Guds ord er skarpt. Etter at han har skrevet mye om Jesus gjerning, hans lidelse og død og om trosheltene i den gamle pakt, fortsetter han i kap. 12, 1: Så la oss derfor … legge av alt som tynger og synden … med blikket festet på Jesus. Mot slutten av kapitlet blir det tydelig: «Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen,» v. 25.

Forfatteren har omsorg har omsorg for vennene og han vet at de er i fare. Det er også vi i vår tid. Det er ikke underlig at han ber dem ta denne formaningen vel opp, kap. 13, 22. Og avslutter så brevet med ønske om nåde! Det er frelsen, og den finnes bare hos Jesus.

f) Åpenbaringen.

Denne bibelboken begynner med sju sendebrev til sju menigheter i Lille-Asia (det nåværende vestre Tyrkia). De har et så sterkt budskap om frafall at vi må bruke tid på dem. Men vi skal ikke ta dem enkeltvis og kommentere alt i brevene. Vi skal heller se på hvilken taktikk djevelen bruker når han forfører menneskene og leder dem til frafall. Det er alltid aktuelt selv om også han bruker ulike metoder til ulike tider til en viss grad. Han er i alle fall meget dyktig til å tilpasse seg tiden. Men i hovedsak går han fram slik vi finner det i disse brevene.

Vi skal altså se litt på kristenlivets farer i den siste tid, og på hvilken taktikk djevelen bruker da. Nå er det slik at kristenlivet og vår tro er alltid i fare. Djevelen går alltid omkring, 1. Pet. 5, 8. Folk erfarte nok mer av dette før og kom i sterk anfektelse om sin kristentro. Det kan være et svakhetstegn i dag. For mange synes det å være så selvfølgelig at de er kristne. De synes ikke å ha en skjelvende tro og rennende tårer over seg selv. Betyr det at djevelen er snillere i dag enn før? Eller betyr det at han har lurt en del mennesker til å tro at de er kristne uten at de er det? Da får de jo være i fred for Den Onde.

Sendebrevene belyser noe av dette. Men i dette ligger nok også at det vil forsterke seg i den siste tid, ettersom Åpenbaringen i stor grad handler om den siste tid og det som leder fram til avslutningen. Johannes skriver at Djevelen vet at han bare har en liten tid igjen, Åp. 12, 12. Då gjør han en spesiell innsats for å føre folk i fortapelsen. Alle midler og tider er brukbare for ham da. Han gjør som noen sekter og samfunn, bl.a. den katolske inkvisisjonen. Hensikten helliger midlet.

Nå skal vi prøve å peke på noe som skjedde i Lille-Asia ca. år 95-100 e. Kr.

1. Djevelen angriper hjertelivet.

Vi finner noe om det i brevet til Efesus, Åp. 2, 4: Du har forlatt din første kjærlighet. Kjærligheten er ikke store gaver og fine ord. Den henger sammen med hjertelivet. Det var mye aktivitet for herren i Efesus. Der var synlig frukt, og fasaden var fin. De hadde tålmodighet o stor iver i kampen mort det onde. Og der forstod at noen levde i falskhet som kristne. Vi ville kanskje sagt: Dette er en fullkommen menighet.

Men – Jesus så mer. Han er ikke fornøyd med en fin fasade og mange gode gjerninger i Guds navn. Han så hvordan det var på innsiden. Og det er det viktigste i Guds rike. Dette lærer oss at de kan være galt og meget alvorlig med et menneske, selv om det har mye godt på mange måter.

Kirkehistorikeren Heggtveit skriv i et vers:

«Ditt hjertelig må fremfor alt bevares,

Din barnetro, ditt håp, din kjærlighet.»

Og den svenske kommentatoren J. Ternstedt sier om dette: Den første kjærlighet er brudens forhold til brudgommen. Et godt kjennetegn på brudekjærligheten er at hun er bare opptatt av ham! Hvis hun begynner og spør etter bankkonto og hvor stort hus han har, da er skjøgen krøpet inn i bruden. Brudebildet er nevnt i Mat. 25, 1-10.

Nei, for et sant Guds barn betyr Jesus alt. Der er et inderlig og åpent forhold som tenker og synger slik: «Når eg og Jesus åleine er, kven kan då standa imot oss her.» Salme 25, 14 sier no om det samme, som viser at dette hjertelivet er likt før og nå: Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham. Der dette fortrolige samfunnet er borte, er det store fare for selve gudslivet er borte. Og da er det naturlig å tenke at djevelen angriper de troende nettopp på det punktet. Paulus skriver også noe om sitt eget gudsliv i Fil. 3, 8-10: «For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap for at jeg kan vinne Kristus… så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet…»

Hovedsaken er da: Hvordan har du det med Jesus? Det er ikke tanken på hvor mye du har gjort for Jesus. Vi må skjønne forskjellen på det. Her sviktet forstander og leder i Efesus og kanskje en del av menigheten også. For da ligger skjøgen nær vårt hjerte. Skjøgen er ikke fornøyd med den ene. Hun vil ha mange, og hun vil gaver av alle som kommer. Det er uttrykk for gjerningsstrevet. Ø. Andersen skriver om dette slik: «Sinnet ble opptatt av den kristne virksomhet og tjeneste.»

Når brudekjærligheten mangler, blir alt det andre feil. Vår første og kanskje største fare er at arbeidet for Gud kan ta Jesu plass. Misjon er viktig, nødhjelp er viktig og møtevirksomhet likeså. Men har det fått den plass som Jesus alene skal ha? Da inntrer den kristne tomhet. Da gjelder Jesu ord: «Kom avsides med meg,» Mark. 6, 31. Eller i en annen oversettelse: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være for oss selv.» Det er lønnkammeret i utvidet forstand.

2. Faren ved vranglære.

Flere slags vranglære er nevnt i Bibelen, og de er alltid framstilt som en fare for gudslivet. Derfor må vi ta dem på alvor. Heller ikke vår tid er fritatt for det. I brevet til menigheten i Efesus møter vi en vranglære, og i brevet til Pergamum møter vi den igjen og enda en. Det er nikolaittene og Bileams lære. Vi ser at det henger sammen med lære. En nye lære kan føre folk vill. Da er det trist og alvorlig at noen kristne er så lite opptatt av læren. De sier gjerne at de holder seg til Jesus og det som står i Bibelen.

Lære og liv og dermed gjerninger hører sammen. Falsk lære vil med tiden medføre et ubibelsk liv og gjerninger. Det er ikke sikkert at det skjer med det samme. Den falske lære vil virke på sikt der livet og troen forandres. Derfor kan en uklar lære være farligere enn et åpent frafall. Den er et undergravningsarbeid som skjer i det stille. La oss se på disse to som er nevnt her:

a) Nikolaittene.

Denne lære er nevnt i to brev, men er relativt ukjent for oss. Om efeserne står det (kap. 2, 6) at de hatet denne læren, det gjorde også Jesus. Da må vi også ta den på alvor. For vi vet litt om innholdet i den. Og i brevet til Pergamum står det at «noen holder fast ved» denne læren, Åp. 2, 15. Det kan ofte være slik i en forsamling: noen bryter ut og holder seg til en annen lære. Og det er ikke sikkert at alle forstår det, de kan holde det skjult.

Hva gjorde den så farlig? Vi vet ikke sikkert hva denne lære var, men det ser ut til at den ligner noe på Bileams lære nedenfor. Noen mener at den stammer fra diakonen Nikolaus i Apg. 6, 5. Kirkefaderen Irenæus sier at han var såkalt libertiner og var fri til å leve etter sin egen vilje. Se mer om det nedenfor.

b) Bileams lære.

Den andre vranglæren har en lang historie og går helt tilbake til ørkenvandringen, 4. Mos. 22ff. Som sagt brøt de to av Guds bud, det første og de sjette bud. Når de kristne advares mot det, viser det også at de første kristne tok lovens bud alvorlig, selv om de ikke alltid nevnte dem ved navn. I Pergamum nevnes både nikolaittene og Bileams lære.

Bileam skulle forbanne Israel og gikk altså sammen med fienden. Men han ble tvunget til å velsigne Israel. Da forsøkte Bileam å forføre Israel, 4. Mos. 25, 1 og 31, 16. Det gjorde han ved å lokke folket til å ofre til avguder og å drive hor. Disse to ting var ofte knyttet sammen i hedenskapet. Men skjedde da? Israel mistet velsignelsen fra Gud. Ofte er det slik at den ene synden drar andre synden med seg. «Synd føder synd,» heter det.

Også nå har vi mennesker som mener de har frihet til å gjøre som de vil, og så glemmer man at vi har en syndig vilje. De mener de har kristelig frihet til alt. Og denne kjødelige frihet blir deres fall. Olav Moe skriver noe interessant i sin kommentar her: «De ville ved sin toleranse både selv bli tolerert og vinne andre.» Og så siterer han Bengel: «Istedenfor å vinne verdensmenneskene mister man ofte kristendommen.» Det er en nyttig erfaring å ta med seg i den siste frafallstid. Her er så mange som vil vinne verden ved å bli lik verden. Det har aldri lykkes.

Her er flere farer for oss i dag. Vi vinner ikke hedningene ved selv å bli hedning. Hvorfor skulle de bli som oss når vi er blitt lik dem? Da kan de bare fortsette sitt gamle liv. Og slapphet i Guds vilje fører både til tapt velsignelse og frafall. Da er vi unyttige for Gud på tross av stor aktivitet. Det er nødvendig med større klarhet over forskjellen mellom frelst og ufrelst, både i lære og praktisk liv.

3. Toleranse.

Vi må si noe mer om toleranse, for det ser ut til å være en hovedsak i frafallet. Det ser så bra ut – vi må akseptere andre på alle måter. Toleranse er også å akseptere avvik i lære og liv. Og slike avvik begynner alltid i det små og i enkeltsaker. Da er det lettest å få gjennomslag og aksept for det. Og toleransen fører ofte til en utvidelse: flere og flere ting må aksepteres. Kan vi si ja til det ene, må vi også kunne si ja til noe annet. Slik tenker man. Det er just faren.

I Tyatira-menigheten tolererte de kvinnen Jesabel. «Du tåler kvinnen Jesabel,» v. 20. Men Jesus aksepterte ikke det. Herren finner her «føyelig ettergivenhet der hvor ubøyelig strenghet hadde vært mer på sin plass» (Lars Eritsland i Bibelverket).

Hvordan var hun? I kap. 2, 20 står det flere ting om henne:

- Hun sier hun er en profet. Han har tatt seg et embete hun ikke har rett til.

- Hun lærer – galt.

- Hun forfører Guds tjenere til synd.

- Hun ville ikke omvende seg.

En slik person hadde de i menigheten! Ja, de lar henne råde. Hun har fått makt over de kristne og en slik autoritet at de lytter til henne. Man tror at det er et dekknavn for en virkelig kvinne. Med det føres tanken til dronning Jesabel i Israel, kong Akabs hustru. 1. Kong. 16, 31ff. Begge var ugudelige. Og nå har Guds menighet fått en nye «dronning». Det er den samme ånd som nå inntar Guds menighet i Tyatira. Det kan bare gå en vei – bort fra Gud.

Noe verre!

Det var galt nok at en syndens profetinne hadde fått feste i en Guds menighet. Men hva gjorde menigheten med det, og hvor var forstanderen? De lot det skje. Det står ikke et ord om at de grep inn med å tale henne til rette eller ren menighetstukt. Det våget de ikke. Og der tukten uteblir, kommer frafallet ganske snart inn.

Også nå er det slik: Falsk toleranse og unnfallenhet er vår fare. Vi er så få og er redde for å miste noen. Derfor må vi akseptere at folk lever på en annen måte nå enn før. Det gjelder for så vidt for alle bud i Guds lov. Nå sier man at de er sagt i og til en helt annen tid. Nå må vi være romslige og snille. I hovedstaden var det for noen år siden en politiker som stod fram og sa: Vi er for dumsnille! Men han fikk ikke mye gehør for det.

Tyatira er helt motsatt Efesus. Der hadde de prøvd dem som kaller seg selv apostler og funnet at de var løgnere, kap. 2, 2. Det er den rette veien. I en sann menighet må det altså være nådegaver til å prøve åndene. Men er det slik? Er det slik i en statskirkemenighet som skal samle alle, eller i frikirker som kanskje strever med å beholde medlemmene?

E. Osnes skriver (i Mellom lysestakene) at forstanderen må ha evne til skjelne og skille mellom det som er sant og det som ikke er det. Jesabel var egentlig fortsettelsen av Pergamum: Det var kjødelig frihet som nikolaittene med avgudsdyrkelse og hor. Dypest sett er dette brudd og forakt for Guds vilje og bud. Menneskene i verden vil helst leve etter sine lyster, og de gjør det når de får anledning til det. Det er altså hedenskapet i praksis.

De to siste farene for frafall i denne sammenheng er sterke saker som går rett inn i vårt gudsliv. Her skal vi være på vakt.

4. Den døde tro, kap. 3, 1.

Det er i brevet til Sardes at den døde tro omtales. De har altså en tro, men er unyttig. De har navn av å leve og blir dermed regnet som kristne av de andre. Men de er åndelig døde, altså i sitt fo0rhold til Gud. Her er vi ved et fryktelig alvor: De vet ikke om sin sanne stilling kristelig sett. De såkalte kristne i Sardes var en kopi av kristendom, en etterlikning. De var som en papirblomst uten liv og som klaka graver som ser vakre ut.

Også her er noe verre: De andre så det ikke. De forstod ikke at noe var galt, for utsiden var så fin. Og dermed kunne de ikke advares. Forstanderen forstod ikke at mange i hans forsamling var uten liv i Gud! Han manglet nådegave til å prøve åndene, og skulle kanskje aldri vært forstander. Eller kanskje han selv var grepet av dette fallet og var selv åndelig død. Og da er det naturlig at han ikke oppdaget falskheten.

Eller: En annen mulighet er at ha ikke våget å advare og tale om slike ting i møtene. Det er mest behagelig å la det være og håpe på forandring en gang i fremtiden. Det koster mye for en predikant og prest å si sannheten. Da får man uvenner, ofte der man ikke trodde der var mulig.

Her er altså en dobbel fare:

- Navnkristendom og den åndelige død. De går fortapt. De hadde formene, minnene om en god tid, kirken, organisasjonen og gjerningene. Me de var uten sann tro.

- Lederskapet var uten åndelig forstand og dømmekraft – og kanskje uten vilje til å ta fatt i det. Da blir ikke folket ledet rett.

Dette kan misforstås – som unødvendig dømmesyke eller overdrivelse. Men jeg er virkelig redd for at dette er vår store fare i Norge og Skandinavia i dag.

5. Lunkenhet, kap. 3, 15.

Denne femte fare gjelder menigheten i Laodikea. Den er også temmelig spesiell. Og jeg skulle ønske at vi langt borte fra den. Men er vi det?

Det var ikke en verdslig menighet og ikke brennende. Den var noe midt imellom, litt her og litt der. Ø. Andersen sier at det er det mest alvorlige i alle brevene.

Lunkenhet – er flere ting. Det er selvtilfredshet, slik det står i v. 17: Du sier: Jeg er…. Men lunkenhet er en selvtilfredshet som ikke kjenner seg selv. Herren må si til dem: Du vert ikke at du er… Når noen sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – da er det ikke mulig med forandring menneskelig sett.

Men lunkenhet er også sløvhet og søvn og uoppmerksom på farene som legg tett ved veien. Og den lunkne predikant og forstander ser heller ikke om noen andre sovner og dør. Jfr. Matt. 25.

Dette er et hovedkjennemerke på de kristne i den siste tid. Her skjelver jeg mange ganger: Lever jeg midt i en sovende menighet? Og er lunkenheten så sterk at de beste kan bli grepet og fanget av den, da er vi virkelig i fare. Her er mye arbeid og aktivitet og mange avisoppslag om det som gjøres. Men har vi troen? Må Gud forbarme seg ennå en gang over mor Norge! «Nådens Hellig Ånd må forstyrre din søvn, salig er du om du våkner.» Kan dette være et vekker rop til deg?

Frafallet! Ja, resten av Åpenbaringen kan også leses som en skildring av kristenheten mot slutten av denne tid. Da ser vi Antikrist komme. Og det blir lett for han å vinne tilhengere – i en sovende og sløv kristenhet og med alle tekniske hjelpemidler som nå står til rådighet. Han vil gjøre nytte av alt han kan.

Veien ut?

Jeg mener ikke at alle med kristennavn er lunkne og sløve. Men de finnes. Er det noen vei ut? Hvert av sendebrevene har en felles setning: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene.» Åp. 2, 7 m.fl. Løsningen er å høre. Men vi skal høre det Ånden sier og ikke det folket mener. Kallet til Laodikea er typisk for alle kall: En dør og et kall lyder. Gud selv taler til oss og ber oss om å vende om i tide, bekjenne synden og komme som du er til Jesus. Det er å åpne døren. Når han går inn, betyr det at du på nytt får tro at blodet renser deg fra all synd, også sløvheten i ditt liv. Fornyelsen er å komme som første gang. Også nå er alt av nåde for Jesu skyld.

Frafall (2)

2011-12-13T04:39:00.000-08:00

FRAFALL I BIBELEN (2)

2. Brevene.

(Først et Tillegg til Joh. ev.:)

a) Paulus som forfatter.

Vi skal følge noen av Paulus' brev som viser frafallet i denne første kristentid. I første omgang gjelder det jøder ute i Romerriket. Etter hvert kom også motstand fra hedningene, men det er ikke tema her.

Romerbrevet er Paulus store lærebrev til en menighet som han ikke kjente, selv om han kanskje hadde møtt noen fra Rom på sine reiser. Og det er egentlig ikke noe om frafall her. Det er et lærebrev der han viser at alle er syndere for Gud, også jødene.

Brevene til Korint taler om flere fall i Guds menighet. De troende har syndet på til dels grov måte. Det er fall, men trolig ikke et frafall. Det var strid iblant dem, hor og verdslige rettssaker m.m. Men han frykter for at de skal falle i vranglære, 2. Kor.11, 3. Han vet om noen som forkynner noe annet enn ham, og det vil lede dem bort fra Jesus. For de er falske apostler, og han har selv vært i fare blant falske brødre. Alle synder kan tilgis om de vil omvende seg. Det er en hovedregel, og brevet slutter med velsignelsen.

Galaterbrevet er annerledes. Der var fallet kommet langt for noen. Dette er det eneste brev til en menighet der Paulus ikke takker. For hvem vil takke for et frafall? Leserne er trolig delt i to grupper – noen holder ennå fast på frelsen, mens andre er falt fra. I kap. 1, 6 sier han: Jeg undrer meg over at dere så snart vender der bort fra ham som kalte dere... Noen i Galatia var i alle tilfelle på vei bort fra Jesus. Hovedproblemet i dette distriktet var trolig judaisme. Det var mennesker som mente at man skulle holde loven i tillegg til å tro på Jesus. Jøder var en viktig faktor her. Dermed forvrengte de evangeliet, v. 7. Jfr. Også Apg. 15, 1 og 5.

Når de gikk så sterkt mot Paulus, er noe av grunnen at de ikke regnet ham som en apostel på linje med de tolv (11). Han hadde ikke autoritet til å tale dogmatisk som han gjorde. Det kunne bare jesu apostler være. Derfor bruker han en del tid på å forklare sitt apostelembete. Det blir et vitnesbyrd om hans egen tro.

Da finner han at galaternes tro ikke er slik. De hadde fått en rett forkynnelse om Kristus og hans død. De begynte rett – i Ånd. Men så begynte frafallet og Paulus kaller dem «uforstandige». Kap. 3. Vi kan ikke av plasshensyn gå inn i alt det han skriver. Men hovedtanken er at vi lever i en ny pakt der Mose lov og pakten med Gud på grunnlag av den, ikke gjelder for de kristne slik som for jødene før. Moralen i loven er ikke opphevet, men den pakt er oppfyllelsen av alt det loven sa (for å si det kort).

I kap. 5 viser han resultatet av det. Til frihet har Kristus frigjort oss, v. 1. Det må de stå fast på og ikke gå tilbake til den gamle mosaiske pakt. En del av den gamle pakt var omskjærelsen som også innebar at de var forpliktet til å holde hele loven, v. 3. Men det førte også med seg at Kristus ikke ville gagne dem, 2, og de var skilt fra Kristus og falt ut av nåden, v. 4. Så alvorlig var det. Da var de virkelig frafalne. Paulus' lære var klar her: Den rettferdighet som gjelder for Gud, er bare troens rettferdighet. Alt som smaker av gjerninger skal bort her.

Det er noe uklart om de var kommet så langt, eller om de fleste var i en prosess der de var nær frafallet. Prof. D. A. Frøvig kaller det frafall i innledningen til sin kommentar: «Paulus var høylig overrasket over at frafallet grep så hurtig om seg som tilfellet var.» Prof. S. Odland tenker nok at fallet er begynt, men at Paulus «frykter åpenbart det verste, et fullstendig frafall fra evangeliet». Det ser ut til at galaterne hadde begynt å følge jødenes lov ved å holde de jødiske fester, kap. 4, 10. men de hadde ennå ikke latt seg omskjære. Det viser kap. 5, 2: Hvis dere lar dere omskjære... Frafallet var begynt, og de var på vei til å fullføre det.

Martin Luther har skrevet en stor kommentar til galaterbrevet (1535). Han mener at både papistene og svermerne på hans tid er slike vranglærere som fører folket vill. Og han taler til leserne som om de var en flokk. Han mener trolig at de fleste er gått med i dragsuget fra vranglæerene. Men Luther hadde forelesninger over dette brevet allerede i 1516-17 som han fikk trykt i 1519 (hans «lille kommentar»). Der sier han til kap. 1, 6: «Paulus sier at de ikke har feilet eller syndet; Han sier at de ved et større onde er blitt ført fullstendig utenfor evangeliet og er blitt fullstendig fjernet fra Gud.» Der behanlder han alle under ett.

Kap. 5, 4 er et sterkt ord: Dere er falt ut av nåden. Frøvig mener at det ikke er sagt til alle lesere, for ellers kunne han ikke omtale dem som brødre. Han regner med at noen allerede er falt fra, og de ar falt ut av Guds nåde. For vi kan ikke bygge vår frelse på gjerninger + nåde. Her gjelder bare nåden. Men vi vet ikke hvor stor denne gruppen var i Galatia.

Det er trolig rett å tenke slik: Vranglærerne hadde stor framgang med sin forkynnelse om gjerninger som var nødvendige til frelse. En (kanskje stor) flokk bøyde av og fulgte dem, mens noen andre holdt fast ved nåden.

Kolosserbrevet er også skrevet mot vranglære og der frafall. Men her var det noe annet, nærmest en vranglære som trengte seg inn i menigheten. Frafallet kom ikke ved at folket fikk en annen frelsesgrunn. Disse vranglærerne mente heller at deres kristendom ikke var god nok, de manglet noe som de nå skulle få i tillegg til sin kristne tro. De skulle med andre ord vokse og bli mer modne i troen. Og det høres alltid forlokkende ut. Da skulle de få hjelp av åndeverden der engler skulle bli mellommenn mellom dem og Gud. Ingredienser i denne nye tro var askese med avhold fra mat og drikke, og de skulle bli «uavhengig av sanseligheten» med f. eks. mishandling av legemet (etter S. Odland). Se kap. 2, 4 og 20ff.

Vi ser ikke at kolosserne har falt ifra Herren. Paulus kommer med sin adavarsel mens det ennå er i begynnelsen, og slik kunne han redde fra fallet.

I Tessalonikerbrevene finner vi egentlig lite om frafallet, ettersom de er skrevet midt i vekkelsen. Det Paulus' første brev. Men i 2. brev og 2. kapittel kommer en profeti og advarsel om framtida. Den hører med her. Det spesielle er at noen har sagt at Jesu gjenkomst er nær i deres egen tid. De prøvde å skremme de kristne, v. 2. Jesus var umiddelbart for døren. Noen forkynnere hadde skrevet i Paulus' navn for å gi det autoritet. Nå forklarer Paulus litt om endetiden, at noe bestemt må skje før Jesus kommer. Det er da han forkynner det store frafall som må komme, om Antikrist som skal forføre verden og de mange skal falle fra. Det framtidsperspektivet må alle troende ha. Og i mellomtiden, sier han, skal de leve et normalt liv.

Timoteusbrevene er derimot hans siste brev. De er skrevet over ti år etter de første. I 1. Tim. 4, 1ff gjentar han tanken om frafallet. Det er Ånden som har vist ham det med klare ord. I de kommende tider blir det hykleri og forførelse av stort format. Tanken går nok gjennom hele kirkehistorien mot de siste dager.

I det andre brevet forsterker dette seg. I kap. 3 taler han direkte om de siste tider og beskriver hvordan menneskene da skal bli. Dette kan vi gjerne sammenlikne med beskrivelsen av hedenskapet i Rom. 1, 29ff. Det henger også sammen med vranglære. Da skal det bli tunge og vanskelige tider fordi menneskene lar sin medfødt ondskap få fritt løp. Her er det viktig å se at han straks etter skriver om Skriften som er inspirert av Gud, kap. 3, 16f. Bare den kan holde oss på rett spor. Disse versene skal tjene til å forberede oss på det som skal komme. Også vi står i fare.

b) Peter og Judas.

Peter skrev to brev med fint evangelisk stoff, det gjelder særlig første brevet til Peter. De kristne levde nå trengsel og behøvde trøst. I det andre brevet tales om Jesu gjenkomst og formaning til et hellig liv. Men her er også ord om vranglære i kap. 2. Her kan vi sammenligne med Judas brev som trolig taler om samme sak.

Vi møter altså en sterk vranglære og et derpå følgende frafall i disse brevene. Etter kirkefedrene led Peter martyrdøden år 64 under keiser Nero. Dermed ser vi her også at vranglære og frafall begynte ganske tidlig i kirkens historie. Og det var forførere som lurte inn en feil lære som førte til feil tro og liv.

Vranglæren var etter Olaf Moe at «de beherskes av urene begjæringer, kjødslyst og havesyke, samtidig som de hever seg over alle autoriteter og roser seg av sin frihet». Judas har i tillegg henvisning til to andre bøker, Moses' opptagelse til himmelen og Enoks bok. Vranglæren beskrives også som Kains vei, Bileams villfarelsen og Korahs gjenstridighet. Det viser både til deres synjd og at frafallet har lange og dype røtter i historie. Det er ikke noe nytt som skjer i endetiden. Det har skjedd før. Men i endens tid vil det om mulig bli enda sterke og farligere. «Judas' brev bekjemper en misbruk av den kristelige forkynnelse om nåden og friheten som stadig på ny kommer igjen» (O. Moe).

c) Johannes.

Johannes' første brev handler også om en vranglære som nektet at Jesus var Kristus og Guds sønn kommet i kjød. Læren er trolig påvirket av og kanskje en del av gnotisismen. Det er en falsk kunnskap, som kirkefedre sier. Kerint er et viktig navn. Han lærte at Jesus bare var et menneske og at Kristus Guds Sønn kom over ham i dåpen. Men Guds Sønn forlot Jesus før hans død, og dermed døde ikke Jesus som Guds Sønn og sonet våre synder. En følge av dette synes å være et moralsk frihet fra lov og bud.

De gamle lærde skjønte snart at dette bar galt avsted. Det ville føre til en annen kristendom og dermed til frafall. Det så ut som kristendom, men var bare et skinn av den sanne tro. Johannes skrev sitt brev antagelig etter år 90 og viser dermed at de kristne kjempet mot vranglære i lange tider.

d) Jakob

En viktig hovedtanke hos Jakob er at livet vårt som kristen må tilsvare troen på Jesus. Og det er tråd med Jesu ord til kvinnen som var grepet i hor: Gå bort og synd ikke mer. Joh. 8, 11. Det er dette Jakob meiner i hovedsak i kap. 2, 17: Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. Han tenker ikke på lovgjerninger, men på frukt av troen. En del frafall er trolig kommet på denne måten. Man ville tro og være en kristne, men ville samtidig leve etter sitt eget kjød. All umoral i vår tid, avdekker manglende tro – også hos såkalte kristne.

Frafall i Bibelen - del 1.

2011-12-09T06:57:00.000-08:00

FRAFALL I BIBELEN (1)

Av Nils Dybdal-Holthe.

Et frafall fra kristen tro forutsetter at man har vært en troende. Et frafall er et fall fra noe. Et fall er et enkelttilfelle som kan rettes opp igjen. Til vanlig kaller vi et varig fall for et frafall, et fall som ikke blir rettet opp igjen.

Frafall henger sammen både med konkrete synder og vranglære og sløvhet og søvn. Under disse overskriftene kan mange ting i menneskelivet være med. Det er viktig å vite at alt som strider mot og kolliderer med Guds ord og tanke, er en potensiell fare for troen. Det må vi alltid ha i minne slik at vi ikke blander inn kulturelle ulikheter og historisk vane, eller noe som er blitt til i årenes løp uten at det går på tvers av Guds vilje. Jeg tror det er viktig å gå forsiktig fram i slike tilfeller.

Her skal vi både se på frafall i Det Gamle og Det Nye testamentet. I Bibelen henger frafall ofte sammen med vranglære som igjen har lært folket å synde. Disse to ting henger sammen. Vi vil begynne med Det Nye Testamentet. Det ligger oss nærmest, og de fleste kjenner det best. Med fare for å bli misforstått og ta noe ut av sin sammenheng, må vi for korthets skyld bruke noen enkeltvers her.

A. Det Nye Testamentet.

NT består både av historie, brev og åpenbaring om de kommende siste tider. Og vi må nå se på det i denne rekkefølge. Da følger vi må samme tid til en viss grad utviklingen og rekkefølgen i tid: Vi begynner med Jesus, fortsetter med apostlenes evangelier og avslutter med utsynet over framtiden helt fram til dommens dag.

1. Evangeliene.

Av de fire evangelier i NT skal vi peke på noen ord særlig hos synoptikerne (Matteus, Markus og Lukas). Der taler Jesus om framtiden for Guds folk her i verden – og det gjelder også oss som lever nå. Det skal vi legge nøye merke til.

a) Mat. 7, 15ff: «Vokt dere for de falske profetene.»

Vi legger merke til at det står umiddelbart etter talen om den trange og vide port i Bergprekenen. Jesus peker på to måter å være religiøs på. Enten går vi på den smale vei som leder til himmelen, eller vi går på den breie som fører folk i fortapelsen. Og da sier han: Vokt dere for de falske!

Den breie vei behøver altså ikke å være de verdslige og ugudelige. Det er heller mennesker som mener de er og vil være kristne, men de følger ikke Jesu ord om troen og kristenlivet. Derfor avsluttes også denne prenene slik: «Derfor – den som hører disse mine ord og gjør etter dem...» v. 24. 'Derfor' viser til en konklusjon. Den sanne tro henger sammen med Jesu ord.

Fortsettelsen etter v. 15 viser bl. a. at «vi skal kjenne dem», v. 20. Videre står det disse menneskene er ukjent for Jesus på dommens dag. De sier at de har talt og gjort mye godt, v. 22. Men Jesus kommer til dem med et skjebnesvangert ord: «Jeg har aldri kjent dere». Frukten for dem var i realiteten fortapelse.

b) Mat. 24, 5f.: «Mange skal komme i mitt navn og si.» Det var som svar og utfylling av noe han sa i v. 4: «Se til at ingen fører dere vill!» Det viser at ikke bare den falske predikanten går fortapt, men også de som hører ham og følger det han sier.

I v. 10f. kommer han tilbake til dette og sier: «Mange skal falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange.» Her kommer det igjen: Både predikant og tilhører går det ille. Derfor skal vi være forsiktige med å lytte til uklare predikanter. Det kan få skjebnesvangre følger for usikre sjeler. I dommen og fortapelsen vil det være mange mennesker som en gang ville være kristne, men som gled bort etter møtet med uklare og falske predikanter.

Et par andre sider ved dette sier han også: De som faller fra har en tendens til å angi andre, sanne kristne og slik prøve å føre dem inn i den samme sekt eller vranglære. I tillegg sier Jesus at mange skal falle fra. Mange falske profeter skal stå fram – og mange skal føres vill.

Etter slike ord må vi virkelig bli engstelige. Er vi selv i fare? Er noen av vår nære slekt i fare? Og deretter: Hvordan står det til med folket vårt?

Hva er det spesielle i vår tid på dette området? Før måtte folk ofte reise til andre steder for å høre vranglærere i tillegg til litteratur. Nå er det annerledes. Der er fremdeles mye litteratur, men det er mye letter å få tak i den. Nå kan vi kjøpe nær alle slags bøker og hefter over internett. Og der er virkelig mye som bys fram. Noe er også helt gratis.

Også på TV kommer slik forkynnelse. For nå kan man kjøpe tid på satelitter og sende ut den teologi og lære som vranglærerne vil ha fram. Det samme gjelder radio. Og slike kanaler har stor påvirkningskraft og har lett for å vinne tilhengere. Noen er svært pågående i sin forkynnelse og har meget sterke ord om hva som skal til å være en sann kristen. Jeg synes at den frie nåde og bare troen kommer lett i bakgrunnen. Tilbake står formaningen om å gjøre noe og å ofre. Det blir meg og mitt og vårt.

Frafallet henger sammen med og kommer av lovløshet og mangel på kjærlighet, v. 12. Lovene regulerer menneskelivet og kjærligheten har både med det indre og ytre livet. Synd og fall får lett fritt spillerom der alle vil gjøre som de vil, og der kritikk og hat har tatt kjærlighetens plass. Da blir også kjærligheten forandret om revidert: Alt som er godt for mennesket blir kjærlighet. Man spør ikke etter sannhet i livet, men etter noe som smaker godt for det menneskelige. Da blir det feil etter Guds tanke.

c) Mat. 25. Fem dårlige jomfruer, står det om her.

De var nokså like de kloke, og de ville det samme. De hadde lamper, de gikk ut for å møte brudgommen, og alle sovnet utover natten. Det var ikke forskjellen.

I Norsk Bibel nyno. ble de dårlige jomfruer kalt for «uvituge»! Det er et godt ord. Det betyr ikke at de nødvendigvis er dårlige moralsk eller at de har lite vett, såkalt «dumme». Men de har ikke vett på åndelige ting slik at de tenker og handler rett.

En stor feil ved de dårlige var at de sørget ikke for å få det som var nødvendig, nok olje. Da var det ikke hjelp i noe av det andre. De opplevde da midnatts-ropet lød, at deres lamper sloknet. De prøvde å ordne det i siste liten, men de kom for sent. Slik vil det gå med noen kristne i den siste tid. Det er tankevekkende at 50 % hadde det slik. Det må bety at en stor gruppe av de nominelle kristne, de navnkristne, ikke er født på ny ved Guds Ånd. Olje er ofte bilde på Ånden.

d) Markus.

Jesu møte med folket i sin hjemby Nasaret, er et eksempel på frafall. Det var jøder som bodde der, og de hadde loven og profetene og kjente Guds vilje. Et par uttrykk i kap. 6 er talende. Han møtte forakt og motstand fordi de kjente ham som en vanlig mann. I v. 4-5 sier Jesus: En profet blir ikke foraktet andre steder enn på sitt hjemsted. Det har mange erfart etter ham også. Men så står det om ham: «Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der...» Og i verset etter står det: «Han undret seg over deres vantro.» Vantro er altså grunnen til at de tar anstøt av ham, og det er tegn på frafall. Her er det 'Guds folk' som ikke tror. Det er alvorlig. Derfor står det at hans utsendinger i dette kapitlet «forkynte for folket at de skulle omvende seg», v. 12. Det var nødvendig.

I Markus 13 er også gjenkomstalen nevnt, som i Mat. 24. Vi skal her peke på et par andre ting. Disiplene var opptatt av hva tegnet var på Jerusalems fall. Da svarer Jesus: «Se til at ikke noen fører dere vill,» v. 5. Jesus visste at også hans nære venner kunne bli grepet av vranglære og synd. Derfor kommer en slik direkte formaning. Da legger han til en detalj: «Mange skal komme i mitt navn og si: 'Det er meg!' Og de skal føre mange vill», v. 6. Verden vil altså oppleve at noen (mange) vil utgi seg for å være Messias. Og folk følger villig etter. Det er frafall i stor stil. Se også v. 21f.

Den store danske filosofen Søren Kierkegaard sa en gang: «Hvis Staten fik det Indfald at ville indføre f. Ex. den Religion at Maanen er gjort af en grøn Ost, og (...) efter nogle Generationer en Statistikker maatte kunne bevidne at den Religion er den i Landet herskende.» (Fra Øieblikket). Så lett er det å lure folk til å tro hva som helst, ville han si. Derfor vil de falske profeter få en relativt lett oppgave, og de behøver ikke flere generasjoner for må innbille folk hva de skal tro. Med stor frykt tenker vi her på Antikrists oppgave, som vi kommer tilbake til.

Markus avslutter Jesu gjenkomst-tale med et tre gnager «våk» og sier til slutt: «Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!» v. 37. - Dette formaningsordet må vi også ta på alvor.

Folkets spott og vantro kom tydelig fram ved Jesu korsfestelse. I Mark. 15, 29 ff ser vi noe av det. De som gikk forbi, spottet. Det må være jøder, de fleste som bodde i landet var det. De ristet på hodet og spottet. De viste med all klarhet at de ikke trodde Jesu ord om templet som var ham selv. Etter tre dager skulle han stå opp igjen. «På samme måte spottet også yppersteprestene ham seg imellom, sammen med de skriftlærde.» Hvis Jesus kunne stige ned av korset, da ville de tro! Men var det tro? Nei – det var nettopp uttrykk for vantro. Og det er frafall. Men det gjelder ikke bare jøder på den tid. Vårt folk er i samme situasjon.

e) Lukas.

Lukas skriver først et eksempel på noen som virkelig var troende. Det skal vi ta med her. Maria var nok tvilende i begynnelsen, men ble overbevist av engelens ord. Kap. 1. Gamle Simeon og Anna Fanuelsdatter er også eksempler på troende. Så de fantes i Israel. Dessverre var det også andre.

Lignelsen om Såmannen er eksempel på det. Hos Lukas står den i kap. 8. Da han sådde ut kornet, er det nevnt fire steder der det falt. Men bare på ett sted bar det frukt. Det er bilde på Guds ord som blir forkynt, og hvordan det blir mottatt. Og det er betegnende at Ordet faller så mange steder til ingen nytte. I første omgang tenker nok Jesus på sitt eget folk, men det gjelder generelt for hele verden. Bibelens budskap gjelder oss alle. Og frafallet viser seg altså på flere måter. Noen lar djevelen ta bort ordet med en gang. Andre tror til en tid, sier Jesus, men i prøvelsens stund faller de fra, v. 13. Den tredje gruppen lar verden og dens vesen kvele Guds ord og frelse. Derfor sier Jesus: Se derfor til HVORDAN dere hører, v. 18.

Da Jesus sendte ut de sytti for å forberede hans eget komme til dem, sa han bl.a. : Om de ikke tar imot dere, skal dere gå ut... Kap. 10, 10. Han regnet med at noen ikke ville høre og dermed ikke ville omvende seg. Byene Korasin og Betsaida og Kapernaum viste seg å være slike steder. Da skulle de forlate dem og gå til andre.

En gang holdt Jesus en straffetale mot fariseerne, kap. 11, 37ff. De var opptatt av det ytre og tenkte ikke på hjertets tilstand. Jesus sier rett ut: Innvendig er dere fulle av rov og ondskap. Han kaller dem dårer og ropte ve over dem. Jfr. Mat. 23. Det er uttrykk for menneskehjerter som er kommet langt bort fra Guds rike og hans vilje. Vi må kunne si at frafallet i Israel var ganske stort når det gjelder denne «eliten». Det var vanlige folk som fulgte Jesus, og det var mange av dem.

Jesus hadde et stort hjerte for sitt folk. Da han så at de vendte seg bort fra ham, gråt han. Kap. 19, 41. Folket skjønte ikke at Jesus kom for å frelse, det var skjult for dem. Derfor ville dommen komme, for de kjente ikke sin besøkelsestid. v. 43-44. I kap. 21 kommer gjenkomst-talen også her der han viser til flere tegn som skal komme først. Her nevner vi den forfølgelse som skjer av de troende – det er også tegn på frafall hos de andre. Innen samme familie vil de angi noen, til og med av far og mor. Så dypt sitter vantroen i mennesket. Ja, de troende skal bli hatet av alle, kap. 21, 17.

f) Johannes.

Også dette evangeliet begynner med å vise at folk ikke tok imot Jesus, kap. 1, 11. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Det må være jøder på Jesu tid. Dette går dessverre igjen gjennom NT. Men det betyr ikke at alle jøder var frafalne. Det ser vi av v. 12: Alle dem som tok imot ham ... De fleste fortolkere har ment at «sitt eget» betyr Israel, slik både prof. Olav Moe og prof. S. Odland skriver. De var Guds eiendom på en særlig måte som det utvalgte folk. Også Luther taler om dette slik. Han viser ut fra 2. Mos 19, 5 at Israel er Guds egen eiendom framfor alle folk – hvis de ville høre og holde hans pakt.

Når vi går til kap. 5, ser vi Jesus si samtale med jøder som anklager ham. Jesus svarte bl. a. slik: «Dere tar ikke imot meg,» v. 43. Slik behandlet de sin Messias. De forkastet ham, og da skulle de møte sin dommer, kap. 12, 48. Det er alltid alvoret ved å forkaste Jesus også for oss. Vårt evige ve og vel avhenger helt av vårt forhold til Ham.

Joh. 6. I dette kapitlet opplever Jesus et stort frafall blant sine tilhengere. De var kanskje ikke rette troende, men mer tilhengere som ble begeistret for Jesus under og tale i begynnelsen. Men så talte Jesus om seg selv som skulle dø for synden og de måtte «ete hans kjød». Det ble for tung kost for mange. De kunne ikkke forstå at Jesus var det Guds brød som kom ned til Israel i ørkenen. De tenkte bare jordisk og konkret og skjønte ikke at Jesus talte i bilder om seg og sitt frelsesverk.

Da står det: Mange av disiplene hans som hørte dette ... Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake, v. 60 og 66. Også de tolv (!) fikk spørsmålet og ble stilt på et nytt valg: Vil også dere gå? v. 67. Selv de4r i en så liten flokk var det en forræder, v. 70-71.

Flere ganger var det strid om hvem Jesus var, kap. 7-8. Det kulminerte foreløpig i kap. 8, 59: Da tok de steiner opp for å kaste på ham. Det var en frafallen gruppe som kunne gjøre det. Og det fortsatte i kap. 10, 31. Motstanden mot Jesus var virkelig hard. Selv om mange nye trodde på ham (kap. 11, 45), besluttet de ledende i Israel å drepe ham, (11. 53). Den umiddelbare årsak da var at Lasarus var vekt opp fra de døde. Frafallet var nå fullstendig for dem.

2. Acta – Apostlenes gjerninger.

Her følger vi de kristne etter Jesu død og himmelfart. I første del av denne boken er det Peter som er hovedperson, mens Paulus stiger fram som leder i den andre delen. Og det er særlig jødene som er motstandere av Jesus og de kristne i denne boken. Denne striden begynte jo med Jesus selv da de skriftlærde og fariseerne anklaget ham for vranglære og kjempet mot ham, særlig det siste året.

I første del ser vi Peter og Johannes som blir forfulgt for Jesu navns skyld. Det kan vi se på som uttrykk for at frafall hos jødene når de ikke så at Jesus oppfylte profetiene i GT. Det var ikke bare at de ikke ville tro, men de var så formørket i sitt sinn at de ikke forstod at det var Messias. Det er også dette forholdet som går igjen mange ganger senere i kirkens historie. Noen kirkeledere så ikke at en vekkelse var et Guds verk og prøvde å stanse den. Det er ofte frafallet som stanser vekkelse. Noen kristne skjønner ikke hva som er Guds gjerning.

Etter pinsedag taler Peter til folket og ber dem om å vende om, Apg. 3, 6. Han gjør under og taler om Jesus som den eneste frelser, kap. 4, 12. Da griper myndighetene inn og fengsler dem. Men det er ikke romerne og de verdslige myndigheter som gjør det. Det er Rådsherrene og Israels eldste, kap. 4, 8. Grunnen må ligge i deres eget åndelige liv. De som skulle lede folket til Messias, ser ikke selv at Jesus er Messias. Det er også de samme som anklager Stefanus, kap. 6-7. Det er ypperstepresten som spør ham ut. Og en av fariseerne samtykket i mordet, Saul, kap. 8, 1. Han hadde selv vært med ved steiningen og passet på klærne til bødlene.

Spørsmålet om omskjærelsen førte også til strid. Men det var mer et teologisk spørsmål som de ikke hadde fått lys over. Vi ser at det blir ordnet innen menigheten på apostelmøtet i Jerusalem år. 48.

Heretter reiser Paulus ut i tjenesten igjen på sin andre misjonsreise. Da kom han omsider til Filippi. Til en viss grad skifter motstanden karakter. Nå er det styremaktene i byen som angriper og kaster ham i fengsel, «vi som er romere», v. 21. Noen steder tok de imot og gransket Ordet, som i berøa, kap. 17, 11. Noen ganger fikk de motstand fra jødene og andre ganger fra romerne.

Vi ser snart at det lå et latent frafall hos noen jøder. I Milet talte Paulus til de eldste i Efesus og sier bl.a.: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, ... ja, blant dere skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg.» Kap. 20, 29f. Det er et tydelig frafallstegn. Det er medlemmer av deres egen menighet i Efesus som har fått et annet syn enn det Paulus hadde talt, og de vil vinne andre for sitt syn. Det er typisk for frafalne: De vil vinne folk for sitt syn og ikke for Kristus som hovedsak. Og hva gjør Paulus i den situasjonen? Han overgir folket til Gud og til hans ord. Vil de bare holde seg til Guds ord, vil de bli berget. Det gjelder til alle tider.

Etter denne kortfattede beskrivelsen av frafallet på Jesu og apostlenes tid i de historiske bøker, går vi over til brevlitteraturen.

----

Selvransakelse.

2011-12-08T23:55:00.000-08:00

Det er tid til selvransagelse for Folkekirken.

Av Immanuel Fuglsang, Danmark.

Jeg antager, at en meget stor andel af Herning Folkeblads daglige læsere regelmæssigt deltager i søndagens gudstjeneste. Derfor vil overskriften over dette læserindlæg også være vedkommende for mange mennesker.

Ved gudstjenesten 2. søndag i advent blev der højst sandsynligt mange steder brugt en indledningsbøn (den såkaldte kollektbøn), hvor præsten bl.a. fremsiger disse ord: ”…vi beder dig (Gud), at du ved din Helligånd vil bevare os fast i dit ord i en ret tro, nådigt vogte os for synd og bevare os i nød og fristelser…”.

Dette er ikke tilfældige ord, som vore kirkefædre har formuleret, men de var/er helt sikkert forbundet med kirkens kamp for at blive bevaret som en sand og troværdig kirke, selv om den står i stor nød og fristelser af mange slags.

Der kan derfor med rette stilles dette spørgsmål: ”Hvad er kirkens nød og fristelse nu her i 2011?”. Og der ville givetvis komme mange forskellige svar i den anledning.

Ved den gudstjeneste jeg deltog i, udlagde præsten den foreliggende tekst på en meget enkelt og klar måde. Han fremhævede nogle af de forhold, som Bibelen indeholder tydelige oplysninger om, f. eks. med disse citater fra Romerbrevets første kapitel: ”De udskiftede Guds sandhed med løgnen og dyrkede og tjente skabningen i stedet for skaberen”. Og videre står der i samme kapitel: ”Derfor prisgav Gud dem til vanærende lidenskaber: Deres kvinder udskiftede den naturlige omgang med den naturstridige, og ligeså opgav mændene den naturlige omgang med kvinden og optændtes af deres begær efter hinanden; mænd levede skamløst med mænd og pådrog sig derved den straf for deres vildfarelse, som de fortjente”.

Her er det vigtigt at understrege, at Romerbrevet er skrevet af en apostel med fuldmagt fra den levende Gud og Skaber. Og det er dermed forpligtende for mennesker til alle tider og på alle steder. Og det var derfor meget klargørende at den pågældende præst også med stor overbevisning og fuld tillid til Bibelen tydeligt ville sige til menigheden, at vi ikke skal lytte til biskopperne, når de tilsidesætter Bibelens meget vigtige og forpligtende udlægning af, hvordan vi mennesker skal leve livet her i denne verden – herunder også når det gælder samliv og ægteskab.

Jeg kan i sagens natur ikke vide om kirkeministeren og biskopperne læser Herning Folkeblad. Men jeg vil gerne slutte mit indlæg med at rette denne appel til jer alle – og det gælder faktisk også provster, præster og menighedsråd: ”Tænk på det store ansvar I har hver på sin plads. I er forpligtede på Bibelen og vor kirkes bekendelse. Også på det anførte område af menneskelivet må I ganske enkelt sige med disse ord fra Gamle Testamente: ”Dine ord er en lygte for min fod, et lys på min sti”. Salme 119, vers 105.

Læresvakhet og frafall.

2011-11-16T06:48:00.000-08:00

Læresvakhet og frafall.
Til alle tider har det vært mennesker som mener at læren er uvesentlig. Vi holder oss til Jesus og Bibelen, sier de nå. Hva skal vi med dogmer?

Men hvem er Jesus?
Og: Hva sier Bibelen?

Er ikke det vesentlig. Det er dette vi skal holde oss til og tro. Historien viser oss at der læresynet er svakt, får sekter og nye strømninger lettest inngang. Og da er frafallet nær. For det begynner i det små og eter om seg som dødt kjøtt.

Hva slags lære er i faresonen i vår tid? Kanskje det er flere som vi ennå ikke har sett komme til overflaten. Her vil jeg peke på en som nå blomstrer på alle måter, og som tilhengerne ikke skammer seg over.

Egil Haraldsen i Oktober forlag sa om den nye bibeloversettelsen fra Bibelselskapet i VL 26. okt: "Men når man blir redd for å lage noe som kan støte noen, gleder man heller ingen" (Det var tale om omslaget på den nye Bibelen der). Der peker han på en trend i samfunnet og i kirken. Og designer Mona Nordahl sier samme sted noe fornuftig og klart: "Det virker som kirken i dag tenker at de må forandre seg for å nå ut til samfunnet. ... I konfirmantundervisningen prater man for eksempel ikke så mye om Gud og det hellige, men om ungdomsproblemer. Man demper hva Bibelen dreier seg om, for å lokke til seg folk."

Ja, slik er det nå. Hun treffer rett. Det er tendensen i vår tid. Og vår langt når kirken ut på den måten? Og et enda viktigere spørsmål er: Hva når de ut til folket med? Det gjelder ikke bare om å nå ut til folket, men å nå ut med det rette og sanne budskap. Og det gjør man aldri ved å avdempe budskapet
Presten Sunniva Gylver sier noe i VL 24.okt. som nettopp følger denne trenden: "Jeg tror Bibelen er menneskers ord, inspirert av Gud." Hva betyr inspirert i dette tilfelle? Og der taler hun om Livets to Utganger. Hun begynner å skrive noe fornuftig: Det er to utganger av livet, og vi skal omvende oss, og vi kan ikke gjøre annet enn å legge liv og tro i Guds hender, sier hun. Og hun fastholder at Jesus er veien, sannheten og livet.

Men så kommer det: Bibelens materiale ... er svært sammensatte og til dels motsetningsfylte. Hun undrer seg over flere ting. Og da kommer hun på glattisen: «Det er litt rart, sier hun, dersom svært mange av Guds elskede skapninger skulle ende i evig pine. Hvorfor skulle Gud ønske det?»

Men har Bibelen sagt det? Det står tvert om at han vil at alle skal bli frelst.

Det er slike tanker som skaper uklarhet. Utrygghet om Guds ord fører til uklar tro der frafallet blir en konsekvens.
Nils Dybdal-Holthe
(Art. i Dagen 15. nov. 2011.)

TILLEGG (som ikke var med i Dagen).

Det har lenge vært kjent at relativt mange teologer har et uklart syn på Bibelen og svikter det gamle bibelsyn fra apostlenes tid. Tidligere var det gjerne slik at mange holdt det for seg selv. Det talte og skrev om om de trodde alt i Bibelen. Kritikken ble gjerne omtalt blant kollegaer og andre likesinnede. Etter hvert har mange blitt mer frimodige på dette området. De står freidig fram og sier det de tror.

En grunn til en slik tvil på Bibelen tror jeg er at Guds ord ikke stemmer med vår menneskelige fornuft. Det ser så urimelig ut det Gud har bestemt, både om våre synder, at vi er udugelige til selv å bli frelst og om de to utganger av livet. Og så sier man dette til folk, skriver om det – og sår dermed tvil hos andre, gjerne ubefestede og svake sjeler som mangler den kunnskap som gir ballast i slike situasjoner. Noen mennesker ser det også slik at hvis en prest, teolog og professor sier noe, MÅ det være sant. Det er en farlig innstilling. Da opphøyer man menneskets tanke på en usann måte. Og man tar ikke syndefallet på alvor. For ved syndefallet ble mennesket ført bort fra Gud og ut av Edens hage. Det er også en symbolsk handling for at vår natur («kjødet») er fiendtlig mot Gud. Det viser seg stadig at menneskets fornuft verken forstår eller er i overensstemmelse med Guds tanke. Vi ble ikke skapt slik, men syndefallet har gjort sitt verk i oss.

Vi kan gjerne sitere Pontoppidan her. Han svarer på spørsmålet: «Hvordan har da synden særlig ødelagt menneskets sjel?» i boken «Sannhet til gudfryktighet», sp. 383. Svar: «1) Den har formørket forstanden, som i menneskelige tinger blitt halvblind og i guddommelige ting helt blind, ja, tilbøyelig til alle villfarelser og falske meninger om det som hører Gud til.

2) Den har røvet viljen dens hellighet og gjort den fiendsk mot Gud.

3) Den har voldt forstyrrelse i begjæringene, i sinnets følelser og tillike i samvittighetens fred. Rom. 8, 7: Kjødets attrå er fiendskap mot Gud. Efes. 4, 18; 1. Kor. 2, 14.»

Her kan vi stole på Pontoppidan fordi han viser til klare bibelvers om saken. Det er da vi er på trygg grunn. For vi må ta synden alvorlig både i våre personlige liv og at vår natur ikke er etter Guds plan etter syndefallet. Det skulle gjøre oss ydmyke og små, også i forhold til våre egne meninger.

NDH.

Balfour

2011-11-01T07:25:00.000-07:00

Balfour-deklarasjonen
I dag, 2. nov., er det 94 år sidan Balfourdeklarasjonen vart til. Det var ein viktig dag for Israels folk i eldre tid. Nå er dagen gløymt av mange. Mange jødar seg på dette dokumentet som oppfylling av bibelske profetiar og byrjinga på staten Israel. Dei viser då m.a. til Esek. 37, 21.
Balfour-dokumentet frå 1917 fekk namn etter den britiske utanriksminister i første verdskrigen, Arthut James Balfour. Han fekk jødiske samfunn til å tru at Storbritannia ville støtta opprettinga av ei jødestat i Midt-Austen.

Lord Balfour
Balfour sende brev til Baron Walter Rothschild, som var ein leiar i det britiske jødesamfunnet. Han gjekk inn for å oppretta ein stat som jødiske heimland i det som då var kalla «Palestina». Med det tok zionismen et stort steg framover for at jødane skulle få eit land å bu i. Og dette var lenge før nazistane og utryddingsleirane i 1940-åra. Nokre jødar ser difor England som sjølve fødestaden for staten Israel.
Nå har det ikkje gått så lett som Balfour meinte og kanskje trudde. Men det viser m.a. At tanken om Israel som land for jødar ikkje er så ny som somme synest å tru. Og gjennom heile soga frå tida då jødefolket måtte ut or landet har jødar helsa kvarandre med «Neste år i Jerusalem» ved nyårstider.

Løvhyttefesten slutt.

2011-10-20T06:44:00.000-07:00

Shalom!

I dag 20. okt er den siste dag i Løvhyttefesten i Israel, og da feirer de egentlig to fester som vi nevner nedenfor. Nå skal vi straks vise til NT der denne dagen omtales i Joh. 7, 37f: «På den siste, den store dag i høytiden, sto Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.»
På denne festen spilte vannet en stor rolle. Man tror at denne seremonien har sitt opphave i det andre tempels tid da Ypperstepresten (hebr.: Cohen haGadol) hentet vann fra Siloadammen og helte vannet ut på alteret som et vann-offer. Folket fulgte presten til Siloadammen med sang, dans og glederop mens de siterte salmer, de såkalte 'hallel tehillim' fra Salme 113-118 og 120-134. De brukte også ordene i Jesaja 12, 3: «De skal øse vann med glede av frelsens kilder.»

De bærer fram Lovrullen (Sefer Torah) ved Klagemuren (Vest-muren) i Jerusalem.

Også i dag feirer man Løvhyttefresten over hele verden blant jødene. De tre festdagen i høytiden er: Den store frelse (Hoshana Rabah), Den åttende dag (Shemini Atzeret) og Lovens glede (Simchat Torah).

På den store frelsesdagen ropte folket ut: Frels oss, Herre! (hebr. Hoshiana Adonai), og det er en bønn som Gud vil besvare. Jfr. Joel 2, 32 og Rom. 10, 13. Det er frelsens vann man synger om, og vi må be om at Israels folk må se at Jesus Messias er det levende vann som kom for alle menneskers skyld. De som kaller på hans navn, skal bli frelst, står det.
Etter rabbinsk tradisjon sier at på den åttende dag, Shemini Atzeret, skal Gud dømme verden. Det er den siste dag i høytiden, og dommen er dne siste dag på den gamle jord.

Men hvorfor er vannet så viktig?
Vi vet at jorden trenger vann, og det gjør alle skapninger både mennesker, dyr og planter.Vannet er livsviktig. I tillegg betyr vannet her strømmer av velsignelse og særlig understreker det håpet og løftet om Messias. Etter en lang, tørr sommer i Israel, er det stort behov for vann i jorden og for alt som lever og gror der.
Slik er det også behov for åndelig vann over folket, både i Israel og blant oss hedninger. Derfor er bønnen om disse strømmer av vann viktig for alle mennesker nå. Her er visst mye åndelig tørke.
****

I Salme 22, 14 – som er en messiansk salme om Jesus – står det så betegnende: «Jeg er utøst som vann...» Det er Messias selv som sier det. Og Jesus sa selv til den samaritanske kvinne i Joh. 4 at han kunne gi henne levende vann, v. 10. Hos ham er det evig liv som varer alltid, her i tiden og inn i evigheten. Det er derfor vi forkynner Jesus til alle. Det er ikke nok med moral og helsearbeid og opplysning. Menneskene må få hør og ta imot den eneste Frelser her på jord – Jesus.
***

Når kvelden kommer og de to første festene er slutt, begynner den siste festen, Torah-festen, Loven. Høsttiden er slutt og gleden over Guds ord og budskap begynner for alvor. Torah er ikke bare lov og regler, den er lære og instruksjon om Gud. Den er som et tre som vokser opp av jorden og gir frukt (slik jødene ser det). Og på Nytestamentlig grunn ser vi at Jesus er det treet. Han er den som gir verden liv.
Må alle få se det! Ndh.Ref.: Messianic Bible.

NY Studiebibel.

2011-10-19T06:44:00.000-07:00

En ny stor studiebibel er kommet på markedet nå. Det er Norsk Bibel som står bak prosjektet med å oversette og tilrettelegge en engelsk studiebibel på norsk (bokmål). Den kalles på norsk "Bibelen Resurs" og er på 2380 sider. Her er mye godt stoff for bibellesere og predikanter. Jeg har lest en del i den engelske utgaven som nå heter: "NKJV Study Bible" (forkorstelse for New King James...). Her er mange forklaringer som er nyttige for å forstå og tilegne seg Bibelens budskap, også teoretisk - f. eks. historisk og kulturelt. Det har visstnok aldri vært utgitt en så stor studiebibel på norsk i ett bind før. Der er over 15000 vers-for-vers kommentarer. I Bibelen (KJ) er det 31173 vers. Vi får 150 notater om forhold på bibelsk tid, sier Fakta-noten i Dagen. Her er også 114 artikler om bibelske tema og 350 ordforklaringer. I tillegg kommer mange kart, diagrammer og tabeller.

Vi vet at det er Guds Ånd som må forklare tekstens åndelige innhold. Men det er nyttig å kjenne noen fakta i Bibelen. Denne Studiebibelen er også slik at den stanser ikke ved fakta, men vinkler innholdet mot vårt eget liv. Derfor er det en åndelig skattkiste for oss.

I snitt utgjør Bibelteksten halve siden øverst, og kommentarene resten nederst på siden. Henvisninger til andre skriftsteder i bibelteksten er satt etter hvert vers som i flere andre norske bibel. I den engelske utgaven står de som en smal midtspalte. Og kommentarene er satt med Arial-typer, som er godt leselige - selv om jeg skulle ønske de var en smule større.

Vi skal heller ikke glemme å nevne at en bibelordbok kommer på slutten av boken. Her er også emneregister og flere oversikter f. eks. over Messiasprofetier, Jesu lignelser og han undergjerninger, bønner og Bibelatlas.
Lykke til med studiet av Bibelen!
NDH.

Løvhyttefesten.

2011-10-15T00:40:00.000-07:00

Shabbat Shalom !
(Sjabbat sjalom) er den vanlige hilsen i Israel på en sabbat og kan bety ønske en fredelig sabbat. De har faste tekster fra Bibelen (GT) som leses hver sabbat gjennom året slik vi har det i den norske kirke. Men på sabbaten i Sukkot (løvhyttefesten) bruker de andre tekster. I tillegg til tekster fra loven (Torah) og profetene (Haftorah) blir hele Forkynnerens bok lest (Sefer Kohelet) høyt i synagogene etter Askenasi-tradisjonen (som er østlige jøder til forskjell fra vestlige jøder – sefarder). Andre skriftesteder som blir lest nå er 2. Mos. 33, 12-34, 26; Esekiel 38,18-39, 16.

Ved Vestmuren i Jerrusalem.

I 2. Mos. 34, 10 leser vi: «Se, jeg vil gjøre en pakt: For hele ditt folks øyne vil jeg gjøre underfulle ting, slikt som det ikke har vært maken til på hele jorden eller hos noe folkeslag. Og hele det folket som du lever iblant, skal se Herrens gjerning, hvor forferdelig den er, den som jeg vil gjøre for deg.»
Moses ber om at Gud må være nær folket, og det lover Han. Det er da Moses ber om å få se Guds herlighet. Nå blir også Moses invitert opp på Sinai berg igjen og fikk lovtavlene på nytt. Slik viste Herren at han stod bak sitt ord og var med sitt folk selv om de syndet.
På disse lovens tavler stod de ti bud. Innholdet er delt i to: Vårt forhold til Gud og vårt forhold til andre mennesker. Slik har de betydning for alle folk om de ville ta hensyn til dem. Ingen blir frelst ved å prøve å holde loven – den kan intet menneske overholde, men de kan gjøre forholdet mellom mennesker bedre.
I forkant av dette var det Moses ba om å få se Guds herlighet. Da svarte Gud: Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn ... Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve. Da sier Herren: Se, her, tett ved meg er et sted, still deg der på klippen.... og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi... Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se. 2. Mos. 33, 18-23.
Det er en flott bibeltekst. Herren har lagt i stand et sted for oss, på klippen. Der skal vi se og oppleve Guds godhet mot oss. Og i ettertid – bakfra – kan vi forstå at det var Gud som ledet oss gjennom livet, selv om det var vanskelig mange ganger.

Gog og Magog
«Men på den samme dagen Gog kommer over Israels land, sier Herren Herren, da skal min harme stige opp i mitt åsyn.» (Esekiel 38,18)
Avsnittet fra profeten Esekiel er om Gog og Magog, og det handler åpenbart om de siste tider. Tolkingen har vært ulik, men det vil skje i endens tid. Gud skal ennå en gang vise sin makt for verden, og han skal seire. Det er i alle fall klart.
Vi kan spørre hvorfor dette avsnittet blir lest nettopp i Løvhyttefesten? Etter rabbinsk tradisjon vil krigen komme i den måned Løvhyttefesten feires. Og på første dag av Løvhyttefesten blir Sakarja 14 lest, og det mener man handler om den samme krigen.
Også Salme 27 har sammenheng med Sukkot og at Gud skal bevare Israel, v. 5: For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. Det hebraiske ordet for telt (sukkah) blir oversatt med tabernakel (telt).

En løvhytte på en balkong i Herzlia, Israel.

(Etter 'Messianic Bible'.)

Israels nyttår.!

2011-09-28T07:11:00.000-07:00

Shalom

Shanah Tovah – Godt nytt år - 5772!

Rosh ha-shanah! I kveld begynner nyttår i Israel og blant jødene. Da hilser de hverandre med Tovah shanah! og Shalom. (Trykk på siste stavelse.) Det nye året er 5772 for dem. Den nye dagen og det nye året begynner i kveld ved solnedgang. Vi vil hilse dette spesielle gudsfolket et godt nytt år - med fred i landet og Guds fred i hjertet. Det behøver vi alle.

Det begynner altså i kveld dette året. Som kjent for mange er det jødiske nyttåret om høsten. I år er det 28. sept. Og deres tidsregning begynner ved bibelens skapelse etter bibelsk tidsregning. - Nyttår er en av de store og helligste dagene for jødefolket. Over hele verden samles de i synagogene, og de blåser i hornet (shofar, som er et bukkehorn) omkring 100 ganger. Uttrykket Rosh ha-shanah betyr forresten «årets hode», dvs. Begynnelsen, der «ha-» er bestemt artikkel.

Nyttåret er begynnelsen på en ti dager lang periode som ender med Den store Forsoningsdagen, kalt Yom kippur på hebraisk. Det er tid for ransakelse og innsyn i seg selv: Hvordan har jeg vært i det siste året?

Den første kvelden samles vanligvis familien til et måltid med mye tradisjon og betydningsfulle handlinger. Her håper de og ønsker at det skal bli en nytt år uten sorger og vansker. Bl. a. blir Mika 7, 18-19 lest: «Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.»

Symbolsk betyr dette at de skal kaste av seg sine synder og derved begynne et nytt liv.
Den andre kvelden eter de granateple – etter jødisk tradisjon har det 613 frø, like mange som det er bud i Loven (torah) mens de siterer og ber: «Velsignet være deu, Herre vår Gud, universets herre, som har holdt oss i live, holdt oss oppe og ført oss hit. Amen.»

Bukkehornet (shofar) blir brukt for å vekke Guds folk av åndelig søvn slik at de ser tegn i tiden og minne dem om deres åndelige tilstand. Det blir også brukt for å slå alarm (Joel 2. 1f) og å kalle sammen folket (Joel 2, 15).

Shofar blir også brukt i krig som når de inntok Jeriko, Josva 6, 20: De blåste i hornene og folket satte i et stort rop – og bymuren falt.
---
Også messianske jøder bruker shofaren som uttrykk for åndelig krig. I NT finner vi den igjen i Åp. 8, 7: Den første engel blåste i basunen (hebr.: ba-sjofar) .... Da er det den siste tid og ikke bare et nytt år skal komme, men en helt ny tid når Kristus selv er her på jord.

Slik står det i 1. Tes. 4, 16: «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun (hebr.: uveshofar ælohim), og de døde i Kristus skal først oppstå.» Jfr. Også 1. Kor. 15, 51-52.

Vi skal avslutte denne nyttårsdag ved nettopp å minne om framtiden som ligger foran. Den er ukjent og vi vet ikke tid eller dag for hans komme. Det gjelder å være rede til enhver tid. Og det kan vi bare være ved troen på Jesus og hans frelsesverk. Og det må vi arbeide for at også andre må bli. NDH.
Delvis kilde: Bibles for Israel.

Synkretisme.

2011-08-19T06:28:00.000-07:00

Synkretisme.

Av Nils Dybdal-Holthe.

I 1960 ga dr. Philos. Sverre Norborg ut boken «Moderne religionsblanding». Det var egentlig to forelesninger ved Menighetsfakultetet i Oslo. Første del var om sekter og samfunn utenfor de evangeliske kristne. Her trekker han faktisk inn likestillingstanken som da var kommet fra FN.

I andre del taler han om kjetteri innen kirken. Det skal vi si noe om her. Men Norborg er klar og framsynt og er redd sammenblandingen som allerede da var begynt.

Synkretisme betyr nettopp å blande sammen ulike trosformer. Det kan en se på både som et ideal og som en fare. Den evangeliske kirke har vanligvis sett på det som en fare, selv om det ofte er noen som bryter ut.

Samarbeid.

Sammenblandingen kan skje i flere og ulike stadier og former. Noen vil rett og slett slå sammen alle kirker og slik få en enhetlig kristen menighet på jord. Den romersk-katolske kirke har alltid hatt dette som et ideal og mål. Vi har også sett at Kirkenes Verdensråd har arbeidet for det. Ikke minst kjempet Carl Fr. Wisløff mot dette i utallige artikler.

Andre vil samarbeide med alle, og særlig i noen etiske og politiske saker. «Vi må kunne stå sammen akkurat her,» sier de gjerne. Vi har særlig sett slike tanker i forbindelse med sosiale tiltak, nødhjelp m.m. Men det er også framme når kirker og organisasjoner blir små og mister givere. Da er det lett å tenke at man blir mer slagkraftig om man slår seg sammen med andre. I noen tilfelle er det sikkert rett, og vi har sett eksempler på det som trolig er vellykket. Da er det nødvendig at samarbeidet blir mellom parter som er nær hverandre ikke minst teologisk. Atter andre vil slå sammen noen kirker, de som ligner hverandre mest. Det ser vi nå eksempel på i Sverige.

Og atter andre vil hente det beste fra alle og lage noe nytt som alle kan enes om. Det har vi eksempler på i andre religioner. Baha'i-bevegelsen har slike tendenser der alle religioner er like, men guddommen har ulike navn. Der er også grupper innen islam som tenker på samme vis. Allah og vår Gud er egentlig den samme, sier de. En kristen kan ikke være enig i det.

Historiske eksempler

Det høres fint ut. Ved å lese litt mer historie f. eks. om den tiden da den katolske kirke var enerådende i Europa, var det i alle fall ikke en tid til etterfølgelse. Så snart noen grupper eller personer opponerte, ble de effektivt «tatt vare på».

Og det samme så vi også i vårt land da lutherdommen var enerådende. Da var det f. eks. ikke plass til Hans Nielsen Hauge. Frikirker som ville etablere seg i landet, fikk det heller ikke lett. Enkeltpersoner som hadde vært i utlandet og blitt grepet av nye retninger, fikk ofte hard medfart både av myndigheter og av folket. Eksemplene på dette er mange da f. eks. Frelsesarmeen kom til landet i 1888. Slikt vitner ikke om et kristens sinn eller kjærlighet. Som kristne må vi skamme oss over at det har skjedd i vårt land.

Det kan lett gå slik også i framtida. Makt har som kjent en berusende effekt, både politisk og religiøst. Enhetstanken i Joh. 17 sier ikke noe om ytre enhet. Den er åndelig.

Faren

Den største faren ved religionsblanding er likevel ikke slike ytre reaksjoner. De fleste har taklet det. Faren ligger etter mitt skjønn i at man slår av på sannheter, slik at de ikke lenger er livsnødvendige. «Vi kan være kristne uten å være enig med alle.» Løsningen har blitt at det går an å ha to syn på en sak og likevel være kristen. Det skjedde med kvinneprester, og nå skjer det ved homofili. Er det mulig?

Det verste er at alt dette kommer snikende og umerkelig. Trinn for trinn blir vi ført inn i en ny tankegang. Folk begynner å tenke slik: Det er kanskje ikke så farlig, vi får tolerere det. Men Gud gråter i himmelen. Det var ikke derfor han sendte Sønnen til jord. La oss finne tilbake til kilden – det Bibelen sier.

Sv. Norborg skriv i boka: "Det moderne menneske i alle land er intolerant. Det kan ikke tåle et kristent budskap om en uforanderlig og åpenbart sannhet." Der traffa han blink som ennå er gyldig.

Taushet om Gud.

2011-08-05T23:57:00.000-07:00

Taushet om Gud.

Mange fine ord er sagt om det norske folk, og om dei unge på Utøya og medarbeidarane i Høgblokka i Oslo.

Og det er vakkert og fint og rett at folk kjem med blomar og hyller dei døde på den måten. Det norske folk har synt seg frå ei god side denne veka. Men Norge sine høgste leiarar seier ikkje eit ord om Gud. Dei seier berre at døden er det siste og syrgjer over det. Gud er totalt fråverande hjå talsmenn for landet vårt.

Då kan me dra den slutning at Han ikkje er viktig for dei. Ja, at dei fleste som talar kanskje ikkje trur på Han. - Det er slik med trua på Gud at me kan ikkje gøyma den bort – like lite som ein by på berget kan vera skjult. Det sa Jesus.

Men det er også slik at me alle har med Gud å gjera, anten me trur på han eller ikkje. Ingen kan røma unna han. Det må òg vera klårt i desse tider.

Då har alle – særleg leiarar – eit veldig ansvar. Ved å gøyma Gud bort frå det offentlege liv, fører dei folk vill. Det gjorde ikkje bonden som sa til ein tillitsvald på veg til Eidsvoll i 1814: «Hugs at Gud er attåt.» La oss gjera det.

Nils Dybdal-Holthe.

(Dagen 5/8-2011.)

Terror i Norge.

2011-07-30T00:06:00.000-07:00

Det ingen skulle tru, har skjedd. Ein vaksen mann tek livet mange unge og nokre vaksne - med overlegg og av eigen vilje. Han hadde som mål å drepa menneske avdi han hadde ei politisk overtydning. Dette har ikkje noko å gjera med religion eller kristendom. Det var ei politisk handling. Han ville rydda ut sosialdemokratiet og Islam. Og han prøvde å gjera det med vald.

Nordahl Grieg skreiv eit vakkert dikt til ungdommen - og det handlar om krig og vald. Der seier han m.a.: "Stilt går granatenes glidende bånd. Stans deres drift mot død, stans dem med ånd!" Han meinte me må kjempa for fred - med ånd og ikkje med våpen.

Det meinte ikkje A. B. Breivik. Han ville bruka terror, drepa mange, styrta eit regjeringsbygg i grus for å skapa ei betre verd. Me kan vera usamd i politiske vedtak og partier og andre religionar. Men me vinn ingen ting med vald og vondskap. Det er er både ei kristeleg og ei human sanning. Vald avlar vald.

Ei anna side som sjeldan kjem fram i slike tider, er den åndelege dimensjonen. Det er vondt når menneske må døy, særleg på ein så brutal måte. Heile nasjonen syrgjer over det og står saman med dei etterlatne i sorga.

Men me som kristne må ikkje gløyma at alle skal møta Gud. Eit frelsesmøte må skje før døden kjem. Det er for seint i etterkant. Det er ubehageleg å høyra det, men sanninga er ofte slik. Det har vore min tanke og mi bøn nå at denne hendinga må få vekkja nokon og føra nokon til omvending og tru på Jesus. Han er alltid vegen, sanninga og livet. For alle. Gud kan bruka mange ting i si teneste. Me kan be for dei som lever att og ikkje døma dei. Lat oss gjera det. NDH.

Kva er synd?

2011-06-24T02:11:00.000-07:00

Kva er synd?

Jon Kvalbein har ein god artikkel i Dagen i dag, 21. juni. Den bør alle merka seg. Og han skriv mykje om at homopraksis er synd. Eg har nå ei kjensle av at somme (mange?) ikkje ser kva synd er. Dei som praktiserar homo-samliv, vil nekta at det er synd mot Gud. Ser me synda i det, vil eit slikt liv bli meiningslaust og umogleg.

Folk må sjå at synda er synd, både mot menneske og mest mot Gud. Og synda må bli så alvorleg at den plagar oss, at me vemmest av den og må kome bort frå den. Det er berre ein farbar veg her: Oppgjer og erkjenning for Gud og bøn om nåde og tilgjeving. Det er først når synda er bekjent, at Gud tilgjev.

Eg synest det er meir enn underleg at biskopar og prestar ikkje ser ut til å skjøna det. Korleis kan dei elles "velsigna" slike folk? Då blir jo velsigninga til forbanning. Og det bør ikkje ein prest eller andre medverka til. Må Gud velsigna land og folk med syndserkjenning. Det er mangelvare nå for tida. Det er då den rette velsigninga kjem.

Nils Dybdal-Holthe.

Dagen 24. juni 2011.

King James-bibelen

2011-05-25T01:45:00.000-07:00

Kong Jakobs Bibel.

I år er det 400 år siden England fikk sin berømte bibeloversettelse. Den kalles vanligvis ”King James”, siden den engelske kongen James I (Jakob) stod bak arbeidet. Men det var over 50 av Englands lærdeste teologer og språkfolk som utførte arbeidet, og de holdt på i ca. 7 år. Det er sagt at denne bibelen er den mest innflytelsesrike boka som påvirket det engelske språket, slik Luthers tyske bibel gjorde i hans land. Offisielt kalles denne bibelen for ”den autoriserte oversettelsen”.

Felles for disse biblene var at de ikke var de første i sitt slag. Det hadde vært forsøk på bibeloversettelse både i Tyskland og i England. Men de var ikke skrevet på folkets språk slik Luthers og Jakobs bibler var. Det er i alle fall en av likhetene. I tillegg fikk de begge stor innflytelse på kristendommen i sine land. For begge bøkene ble folkelesning. Og når folk leser Bibelen får det følger og betydning for deres kristne tro.

Språket var enkelt, men klart og leserne fikk tak i innholdet. Innholdet var det vesentlige, men den skulle også være lojal mot grunnteksten. Og dette var lenge før man fikk flere ”grunntekster”, slik som Tischendorfs utgave og Westcott og Hort og dermed den reviderte engelske bibelen. NT kom i 1881, og mange ble veldig begeistret for den og godtok revisjonen. I realiteten brukte de en annen grunntekst noen steder i Bibelen. Den svenske prest og leder P. Waldenstrøm (som en tid var sammen med Rosenius og førte hans verk videre før han sluttet der) skrev f. eks. en tobinds utgave av NT som studiebibel i 1886 med mange noter og forklaringer. Her bruker han mange av endringene i den reviderte engelske bibelen. Han viser sågar til de nevnte menn. Dermed bryter han på noen steder med King James.

På engelsk må man særlig merke seg William Tyndales NT i 1526 og den såkalte ”Matthews Bible” (og Coverdale) fra 1537, som noen mener la grunnen for den autoriserte bibelen. Før disse var John Wycliffes arbeide i 1380 kjent.

Det var i januar 1604 det begynte. Etter sju års arbeid skulle den ut på markedet. Det hadde vært en turbulent og urolig tid, både politisk og religiøst. I England var det flere grupper kristne protestanter ved siden av den katolske, bl. a. puritanerne, kalvinister og lutheranere. Tanken var kanskje at alle skulle få den samme bibel som kunne forene eller i det minste skape ro og fred.

Selve utgivelsen av King James er et kapittel for seg. De manglet penger til trykking. Manuskriptet ser ut til å ha vært i flere deler, og feil oppstår underveis. Og litt om senn ble de gamle bibelutgaver i kirkene byttet ut med den nye. Den ble så enerådende, og det var den også ment som. På tittelbladet står trykt: Bestemt til å leses i kirkene. Det er noe an betydningen av at den var autorisert. Alle skulle bruke den.

Det er klart at språket i en bok fra 1611 kan være fremmed for folk i dag. Det har man ordnet litt med ved å gi ut en revisjon av den gamle, Den kalles ”Den nye King James”. Her er språket modernisert og oppdatert uten at innholdet er endret.

På norsk er det kommet en oversettelse av den gamle King James til nyere norsk. Den kom ikke i allmenn bruk. Også bibelutgaven ”Bibelen Guds ord” på Hermon forlag ble presentert som ”Den norske King James-oversettelsen av 1997” på tittelbladet.

Mange bibeltroende kristne i engelsktalende land verdsetter og bruker King James framfor nyere bibler. Tanken er at den er den mest troverdige og nøyaktige oversettelse.

NDH.

Kvinneprestsaka

2011-03-21T03:21:00.000-07:00

Det er 50 år sidan den første kvinneprest vart ordinert og etter kvart fekk kall. Det var Ingrid Bjerkås. Etter fem år i prestegjerning i Troms, døydde mannen og ho reiste sørover att. Då skreiv ho ei bok om seg sjølv: Mitt liv. Nå feirar dei altså dette med store bokstavar, særleg i Hamar bispedøme der ho vart vigsla.

Ser me saka i litt historielys, ser me noko merkeleg. I 1961 sa alle biskopane i ei fellesuttaling: "Vi finner det umulig å forene kvinner i prestetjeneste med Det nye testamentet." Eg vil tru at ein biskop ikkje var samd i det, Schjelderup i Hamar.

Nå er det ikkje ein lyd frå den kanten.

Dette kan me sjå i samanheng med den nye overbispen som skal vera i Trondheim. Det vart ei kvinne. Og det ser ut til at alle biskopane er med og er samd i det. Kollegiet har i alle fall heia på henne. Kor er det blitt av Det nye testamentet? Eller har dei skrive eit NYnytt testamente? (Utan at me skal fleipa om det.)

50 år har altså endra heile teologien på dette område, og dei set mange vers i NT til side. På den måten hevar dei seg over Guds ord og meiner dei har funne den nye tolkinga. Kvinneprestsaka er ikkje lenger ei "sak". Det er historie - og ferdig med den.

Dinest ser me at det første den nye overbispen (i mangel av eit anna ord nå) gjer, er å gå inn for ei velsigning av homofile par. Her må dei laga eit rituale, seier ho nå. Ennå nokre vers i Bibelen er strokne ut.

Her er mykje å sørga over og be Gud om nåde for. Fråfallet er fall frå Guds ord. Og i vår tid går det fort. Men det er litt underleg at det er den kristne kyrkja sine leiarar som går i front. Skulle ikkje dei heller gått i front for få folk til å halda Bibelen heilag? Nå vanhelgar dei ordet frå Gud.

Eg meiner ikkje å vera ufin med nokon. Me har alle vårt å slita med, og ingen av oss er fullkomne. Men kan me ikkje heller bøya oss for det himmelske Ordet og erkjenna at me skjønar så lite av Guds tankar. Men me kan bøya oss for det.
.

Vanskelige tider.

2011-02-26T04:31:00.000-08:00

Om de siste dager skriver Paulus at det skal bli vanskelige tider (2. Tim. 3, 1ff). Og han knytter disse tidene til menneskene på jorden på den tid. Da skal de være slik at det blir lite hyggelig å leve.

Dette uttrykket "vanskelige tider" (NO-30) er oversatt litt forskjellig. Ordet vanskelig kan bety flere ting. I NB er det oversatt med "farlige tider". Det legger et ekstra alvor over folket på denne tida. For det er menneskene som er slik at det blir farlig for andre mennesker å leve. Vi påvirker andre ved måten vi lever på.Det følger alltid et ansvar med å leve. Vi lever ikke isolert fra andre mennesker.

Dette er i tråd med Bibelen Guds ord som oversetter "harde tider". I den engelske King James er det oversatt med ordet "perilous" som betyr farlige og risikable tider. En interessant oversettelse er den syriske Peshitta-utgaven som bl. a. er oversatt til engelsk av G. M. Lamsa. Der står I de siste dager skal det komme katastrofale tider.

Menneskene
Som nevnt ovenfor er de vanskelige og farlige tidene menneskeskapte. Det er vi selv som gjør det farlig og skaper disse katastrofene. Gud ville det ikke slik. La oss lese gjennom denne lista Paulus har fått nåde fra Gud til å skrive til Timoteus: "For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudfryktighet, men fornekter dens kraft."

Som overskrift eller uttrykk for hovedinnholdet kan vi gjerne bruke ordet "egoisme". Det dekker det moderne menneskes natur og oppførsel. Alt dette menneske gjør har som mål å få noe selv, hevde seg selv og å være sentrum. Det blir få tanker igjen til andres behov og trang.

Mot slutten av denne tids husholdning skal det bli slik. Når vi ser oss omkring, legger vi merke til mennesker som har noen eller alle av disse kjennemerker. Det skulle vise at vi er nær endens tid.

Hedenskap
Her må vi tenke på en annen side ved denne sannheten. Slår vi opp i Rom. 1, 29ff, finner vi at hedenskapet har noen av de samme kjennetegn. Den siste tid kan slik minne om hedenskapets mørke. De gamle ugudelige tider kommer igjen. Og vi vet fra historien at hedenskapet er en mørk og vond tid for menneskene. Det gjelder særlig de svake og små.

I det gamle viking-Norge ble uønska spebarn satt ut i skogen som mat til de ville dyr. Husfaren kunne avgjøre det med et nikk med hodet eller å nekte å ta det i fang. I dag har vi det enklere. Abortklinikken ordner det med godkjenning av den norske lov.

Hedenskapet er preget av grove ord og skjemt. De kan så å si tale om alt. Skammen er borte bare vi selv får stige fram med vårt. I dag er det godt norsk å banne grovt, i TV, radio og blant folk flest. Barna er "ulydige mot foreldre," sier Paulus. Noen steder har jeg hørt folk si: I det huset er det barna som styrer. Du merker kanskje likheten?

Esekiel ble sendt bl. a. til "barna med de frekke ansikter" (Esek. 2, 4). En ny generasjon steg fram som hadde liten eller ingen respekt for det som hadde vært. De ville gjøre sin vilje og gå sin vei, og dermed forkastet de både fedrene og Gud. Romerbrevet taler om at de ikke "brydde seg om å eie Gud i kunnskap". Da går det galt. Er det slik nå også?

Paulus skrev til Timoteus at han skulle vende seg fra dem. 2. Tim. 3, 5. Det kommer tider i historien da det er viktigere enn ellers å følge det rådet. Vi skal ikke være ukjærlige, men klare på vårt ståsted og tro. Vi må tenke gjennom denne problemstillingen nå.

Prester - og Allah.

2011-02-17T02:54:00.000-08:00

Så har det skjedd igjen. En norsk prest står frimodig fram og sier at vår Gud og muslimenes gud Allah, er den samme. Der er bare en gud, sier han - i denne konteksten. Det vil han gjøre tydelig, melder DM i dag torsdag.

Det er bra at han er tydelig. Så vet vi hvor vi har han. Han vil be sammen med muslimer, for de ber ikke til forskjellige guder. Og han står for sitt syn.

Ja. Men da tenker jeg: Hva har han lært - han har gått flere år og lest teologi. Også dette må vi tenke: Har han personlig møtt den ene sanne Gud? Har han forstått med hjerte hvem Gud er. For en troende er det nesten umulig å tenke seg inn i hans tanker. Har vi møtt den treenige Gud ved troen på den korsfestede Jesus Kristus, da må vi vel se at Allah er noe helt annet. Muslimene fornekter ikke bare at Gud har en sønn, men også at denne sønn døde for våre synder og oppstod den tredje dag som seierstegnet for oss.

Og jeg tenker videre: Kan et slikt menneske egentlig være prest i kirken? Hva vil han si til en muslim som kommer i sjelenød? I vår nåværende norske kirke kan jo nesten alle bli prester om de bare har en eksamen for det. Det er grunn til å bli skremt menneskelig talt av slike utspill. Vi må bare legge det i Guds hender og be om at han griper inn på sin måte. Kirkestyrelsen gjør det ikke. Og så må vi be for slike prester at de må få det rett. Jfr. Sørnett.no.

Min kommentar på Sørnett.no:

18. februar, 2011 klokken 11:32

Nei – Gud og Allah er ikke den samme og ikke i slekt engang. Det ser vi av deres gjerninger og tale og vesen. Vår Gud er den treenige Gud med Sønnen som sin representant på jord. Han døde og oppstod for at menneskene skulle kunne bli frelst. Uten ham er vi fortapt. Det trodde jeg en prest visste.

Guds menighet i dag – og Dawn.

2011-02-15T06:51:00.000-08:00

Guds menighet i dag – og Dawn.

Noen avisoppslag denne etterjulsvinteren har pekt på en mulig tendens. De kristne frimenigheter og organisasjoner dør ut, i alle fall de små. De viser til Dawn-rapporten om dette. Nå er det vanskelig å vite hvor mye som er sant og hvordan det stemmer. Det spørs litt hvor vi bor og hva de har brukt som grunnlag.

Vårt land hadde både en lederartikkel og et oppslag om saken 20. jan. Lederen begynner med å si at ”fremtiden er dyster for et stort antall frikirkemenigheter”. Og ”mange menigheter er døende”.

Hvis det er sant, er det dyster dom. I alle tilfelle må vi ta det alvorlig. For det gjelder også i høyeste grad bedehusarbeidet. Vi kjenner en rekke bedehus som nå står tomme i vårt distrikt, og flere er solgt til andre formål. Vi kan vel spå litt og si at det er en tendens som vil fortsette en tid framover.

La oss først si at den åndelige og virkelige Guds menighet på jord skal aldri dø. Den vil vare ved til den siste dag på denne jord. Men med den ytre, synlige menighet er det nok annerledes. Geografisk kan det se ut som om den er borte noen steder. Der er ingen møter lenger, få kommer til den offentlige gudstjeneste, og der er ingen frimenigheter som vi kjenner til der.

En annen side ved dette er at folk flest er mye mer mobile i vår tid i forhold til noen få tiår tilbake. Nå kan folk kjøre lange strekninger på kort tid for å gå på møte. Og det er nok tilfelle noen steder. Faren ved det er at det er bare de mest interesserte og brennende som gjør det. Og de som ingen bil har, gruer seg for å be om plass i bilen for ofte.

Det er også et faktum at det fins mange møter – både skriftlig og muntlig – på nettet. Mange har vært flinke til å samle sammen eldre forkynnelse og lagt ut på nettet. De som vil høre en ”god” tale og kjente forkynnere, har bedre anledning til nå enn noen gang før. Og det synes vi er bra. Det er nok ikke alltid den moderne forkynnelsen er så grundig og dyp som ønskelig. En fare ved det er at det legges ut en del useriøs forkynnelse også. Det må man være oppmerksom på.

Likevel kan ikke slike ”møter” erstatte det hellige samfunn av troende. Der er noen bånd som knyttes mellom Guds folk som også er til styrke og gir nytt mot.

Jeg skal ikke gå dypere inn i mulige årsaker til dette her. Men jeg vil gjerne peke på at vi har et ansvar for den synlige menighet. Derfor må vi be og håpe og tro at den yngre garden av kristne ser det klart nok og er villige til å prioritere Guds rike. Det er rike løfte som følger med det.

Vi skal ikke svartmale. Men vi skal heller ikke være naive. Om det er bra noen steder og i ”vår” by, er ikke det hele bildet. Vi må faktisk se hele landet under ett og tenke menigheten i forhold til folketallet. Antall mennesker har jo økt ganske mye de siste tiår. Har Guds rike også hatt denne ”veksten”?

Det er ikke vi som skal få det til å vokse, ved organisering og ekstrainnsats. Slik sett er alt Guds gjerning. Men han har bedt oss om noe mens vi lever. Vi skulle be for alle mennesker, sier Ordet. Og vi skal forkynne Guds ord – ikke våre tanker og meninger, men Ordet. Det har kraften i seg til å skape nye tider. Og vårt liv er lys og salt – begge deler er nødvendig for at Guds rike skal vokse. Gud bruker mennesker som sine redskap. Er vi villige til det?

-

Ny general i FA.

2011-02-01T05:06:00.000-08:00

Linda Bond ny general

Kommandør Linda Bond er valgt til ny verdensleder for Frelsesarmeen, skriver Geir Smith-Solevåg og Jarle Stokland på Frelsesarmeen.no. Vi sakser noe fra dette innlegget:

General Linda Bond.

Linda Bond blir dermed den 19. generalen i Frelsesarmeen, og den 3. kvinnelige verdenslederen i Frelsesarmeens historie.

64 år gamle Linda Bond er i dag territorialleder i Australias øst-territorium.
Kanadieren har tidligere tjenestegjort i Storbritannia,og vært nestleder i hjemlandet, territorialleder i USA vest samt tjenestegjort ved det internasjonale hovedkvarteret.
I en kort tale uttalte den nyvalgte generalen at det er relasjonen til Jesus som er det avgjørende, både for henne personlig og for Frelsesarmeen.
- Det er relasjonen til Jesus som gjør oss effektive, sa hun.

Linda Bond vil overta som verdensleder 1. april, da går general Shaw Clifton av med pensjon.

Nyttårsbønner.

2011-01-01T02:12:00.000-08:00

Ja, så er det nye året kommet - og jeg vil ønske kjente og ukjente alt vel i dette året også: Godt nytt år! Og jeg har et stort ønske og bønn til Gud: At mange må bli frelst i dette året. Mange nye troende er løsningen for landet vårt. Det er en ulykke at så mange - ser det ut til - sløvner og slokner og lever i og for verden. Nyttårsropet må være: Våkn opp!

Og det må lede oss til bønn. Mange bønner fra mange mennesker. Gud er på tronen ennu og han kommer sine i hu. Hans løfte er å lytte til våre bønner og høre og svare i sin tid og på sin måte. Kan vi ikke bruke litt mer tid på å tale med Gud dette året? Og kanskje mindre tale med mennesker om unyttige ting.

Hva skal og kan vi be om? La oss tenke litt over det nå:

1. Fred.
Det er mye uro og krig og ufred i verden nå. En følge av det er at mange mennesker har det vondt, de lider, har lite mat og lever i stadig usikkerhet. Gud ville ikke det skulle være slik.

Vi vet nok at det ikke blir varig fred verken i Midt-Østen eller i verden ellers før Jesus kommer igjen. Det er rett. Men vi vet også fra historien at det har vært landefred mange steder i lang tid. Alle som kjenner litt til krig, vet noe om hvilke lidelser det medfører. Ingen av oss troende ønsker slikt over noen. Og vi har mulighet for å be til vår gode Gud. La oss gjøre mer av det i dette året og be om fred i vårt eget land - og ute i verden.

Det står et underlig ord i Bibelen om dette. Abraham ba for Sodoma, 1. Mos. 18. Herren skulle ødelegge byen på grunn av all synd som var der. Menneskene var ugudelige. Hvis det var femti rettferdige der, ville Gud rive dem bort sammen med de gudløse? Nei, sa Herren. Og han gikk nedover helt til ti rettferdige. Da sa Herren: "For de tis skyld vil jeg ikke ødelegge den." v. 32.

De troende i et land er altså med på å berge landet fra undergang. Slik ser jeg dette. Om det er få troende, vil Gud ikke ødelegge byen og landet. Kan vi stille oss sammen med Abraham nå og be for Norge og for andre land om noe av det samme?

Jesus talte også om dette. Om de siste dager sa han at det skal bli mye vondt. Bl. a. sier han da: be om at det ikke må skje om vinteren, Mark. 13, 18. Han gav oss altså lov til å be om at trengselen må mildnes i noen grad. Og i et par vers nedenfor dette sier han: For de utvalgtes skyld, dem som han har utvalgt, har han forkortet de dagene. v. 20.

La oss bruke denne anledning til å be for land og folk.

2. Frelse.
Dernest kan og vil vi be om frelse for mange mennesker. Det sikter ikke på bare evigheten, men også på dette livet. Det er godt å leve som en kristen, ja, det beste livet vi har og kan få. Og det ønsker vi at mange skal få del i. Det gir oss en bedre trygghet enn noe annet i verden. Vi får leve hver dag i syndenes forlatelse - ja, som sangeren synger: I syndsforlatelsens verden.

Og når livet er slutt, går vi inn i den evige trygghet og salighet i Guds himmel. Ønsker vi ikke at mange skal komme dit? Skal vi ikke bruke den arbeidsmåten som alle troende kan være med på: Å sende bønner opp til Gud om frelse for våre egne og for alle i hele verden. Det står at vi skal be for alle mennesker. 1. Tim. 2, 4.

Jeg vil peke på en viktig side ved dette. I en vekkelse ber vi om at folk må bli frelst. Det betyr at de får det rett med Gud og slik blir "skikket" til å være i himmelen. Det er ikke nok med en ny moral og et bedre liv som menneske. Det er heller ikke nok å slutte seg til en forsamling eller en gruppe kristne. Det går godt an å tilhøre en kristen menighet og likevel være utenfor Guds rike.

Vi må komme tilbake til den gamle forkynnelsen om synd og nåde. Det er veien. Jeg er redd for at det ikke alltid er tilfelle. Her er det ikke snakk om å kunne tale fint og godt slik at en "treffer folk", som det heter. Spørsmålet er om folk ser sin sanne stilling uten Gud: at de er fortapt og står skyldig innfor den hellige og levende Gud. Skal de bli frelst, må det skje av nåde og ikke noe av oss selv. Og vi hører det lett på vitnesbyrdet om de har fått tak i det. Vi skal ikke være for mye kritisk til det ytre, men om de har fått tak i kjernen av budskapet.

3. Forkynnere.
Det har alltid vært slik at det er få arbeidere i Guds rike. Noen ganger er det mange tilsatte og folk som "jobber" i kirke og misjon. Men er de arbeidere? Det er spørsmålet. For en arbeider sliter og strever og gjør nettopp det hans Herre sier. Han vil gjerne gjøre arbeidet slik at hans Herre er fornøyd - så langt det går an. Han gjør ikke det han selv mener er best, men bare det han har fått beskjed om.

I Guds rike skal arbeiderne arbeide for én ting: at mennesker må vinnes for Jesus. Han har selv sagt at høsten er stor og arbeiderne er få - be derfor høstens Herre om å drive arbeidere ut. Mat. 9, 37-38.

Det er viktig å se hva Jesus sier: Gud må drive dem ut, sende dem og plassere dem. Det betyr at det ikke er nok med bibelskole eller teologieksamen. Det kan være nyttig nok, vi skal ikke si noe om det. Men en arbeider for Gud blir du bare ved at han kaller og sender, som med Jesaja og Jeremias og andre opplevde det.

Da spør en arbeider ikke etter lønn og fritid og gode arbeidsvilkår. Blir det for mye fokus på dette, har det en tendens til mindre fokus på det ene nødvendige. Luk. 10, 42.Og det er nødvendig nå mer enn noen gang før: Folk må bli frelst.
.

Utvikling.

2010-12-11T03:01:00.001-08:00

Religiøs utvikling.

Vi må ha i tanke den utvikling som er skjedd i kristenfolket etter krigen. Vi som har gjennomlevd denne tida, ser at mye er annerledes nå enn før. Noe positivt er det selvsagt. All utvikling er ikke galt.

Men noe negativt ser vi. En slik tendens er at skillet mellom ulike grupper viskes ut. Nå kan det se ut som om alt er like godt, særlig om det samler mye folk. Store folkemengder er blitt et kjennetegn på sann kristendom. Når så mange samles om en sak, må det jo være rett! Det er en vanlig tankegang. Men er det rett?

Den religiøse utvikling henger da sammen med stevne- og festivalmentaliteten. Konsert er blitt et moteord og en nokså vanlig erstatning for oppbyggelsesmøter. Folk reiser villig vekk lange strekninger for å komme på konsert. Men gjør de det til en vanlig bibeltime?

Konsert har vært et vanlig trekk blant verdslig ungdom i en del år nå. Og det får oftest store oppslag i avisene. Det har smittet over på de kristne. Både sommeren og adventstid er full av konserter.

Hva får vi egentlig på en konsert? Ser vi vår synd og vårt ofte dårlige kristenliv og blodet og tilgivelsen? Eller er det selve opplevelsen og stemningen ved musikken og alt folket som griper oss?

Vi frykter nok for at det er følelsen som berøres mer enn samvittigheten og hjertet. Og da må vi spørre: Er det rett i denne sammenheng? Å gå på en god konsert er selvsagt ikke synd, men blir det erstatning er faren nær.

Det skal vi bare minne hverandre om i denne ”søde juletid”, som sangeren sier.

NDH.

Dagens redaktør

2010-12-11T02:55:00.000-08:00

Dagens redaktør og vår kristentid

Av Nils Dybdal-Holthe.

DagenMagazinet har nylig tilsatt Selbekk som fast redaktør. Slik utviklingen har vært, var det ikke overrasket, men ventet. Likevel er det en skuffelse for mange av oss som ønsket en annen utvikling. Som overskrift her har vi satt Dagen, ettersom Selbekk selv har foreslått at det blir navnet.

Her må vi først si at det har ingen ting eller lite med redaktørens faglige dyktighet eller personlighet og tro å gjøre. Det gjelder også de andre medarbeiderne i DagenMagazinet. Årsaken til våre tanker ligger dypere. Her må vi tenke prinsipielt, langsiktig og ikke minst åndelig. Jeg tror det er flere grunner til at det ble slik og at vi engster oss for utviklingen videre.

1. Karismatikk.

Flere har pekt på at karismatikken overtar mer enn før. Selbekk kom fra Magazinet som var en utpreget karismatisk avis der hovedtyngden av leserne og støttegruppene var karismatiske grupper i kristenfolket. Dette ble flyttet over i den nye DagenMagazinet (DM). Det så vi ikke minst i alle de nye annonsene som kom. Da var det noen ganger ca. tre sider med møteannonser for pinsegrupper og frie, karismatiske menigheter av ulik slag.

Vi sier ikke noe vondt om disse menighetene som kristne betraktet, men de var et fremmedelement i Dagen. Den var grunnlagt på en helt annen kristen tradisjon, nemlig luthersk, roseniansk (og haugiansk) læresyn. De organisasjonene som hadde en stor del av aksjene tilhørte denne retningen. Og det var andre aviser og blader med utpreget pinseteologi som hovedretning. Det gjelder både Korsets seier (som nå opptrer som avis) og Norge i dag som har et sterkt innslag av det samme. Hvorfor gikk ikke Magazinet til slike blader? Det hadde vært naturlig om de ville inngå ekteskap med noen.

På bakgrunn av dette er det nå ganske merkelig, uryddig og utrolig at både generalsekretæren i Indremisjonsforbundet, Erik Furnes, og medieansvarlig i Misjonssambandet, Espen Ottosen, går inn for Selbekk. De kan ha grunner som vi ikke kjenner til, men av det som kommer offentlig fram nå, er det overraskende. – Men karismatikken er trolig ikke den eneste grunnen til redaktørvalget.

2. Redaksjonell linje.

En annen viktig faktor her er måten DM skal redigeres på. Det har noen medarbeidere i avisen lagt vekt på. Og til en viss grad har vi sett at det er skjedd. Avisen skal legge mer vekt på kjappe, tidsaktuelle innlegg. De mener nok ikke å lage en kristen ”VG-avis”, men tendensen kan likevel gå i den retning. I vår tid gjelder det jo om å selge, komme ut på markedet og bli sitert i f. eks. riksmedia for å bety noe. Dette er ingen insinuasjon om at slike tanker har vært betydningsfulle i prosessen og valget. Men det er en naturlig del av mediabildet i vår tid.

I en slik avis blir det mindre eller ingen plass for dypere, prinsipielle artikler som danner grunnlag for tenkningen blant folk. Hvis fremtidens DM blir en avis med korte, aktuelle oppslag om det som skjer just nå, vil det bli en fattig avis på sikt og føre til at folk får fattige tanker. Tankelivet vårt blir sterkt påvirket av det vi leser og hører.

Arthur Berg skrev flere ganger at folk må lære å tenke bibelsk. Vi gjør ikke det av natur. Og skal det skje, må ikke bare Bibelen siteres – det vil nok fremdeles skje. Men det syn som preger avisen må være gjennomsyret av det bibelske syn på skapelse, syndefall og forløsning og frelse. Og selv om ikke det lutherske syn var nedfelt i grunnregler, var det likevel bakteppet som styrte tanken. Det ser vi av de som startet avisen og den første redaktør.

Vi ønsker selvsagt en oppgående avis. Det ligger ikke der.

Nå er det opp til redaktør og staben hans og vise at de vil følge de gamle stier i lære og syn.

Se også Ove Sandviks blogg: http://blogg-ove.blogspot.com/2010/12/er-dagenmagazinet-tapt.html

Luthers Romerbrev.

2010-11-30T07:21:00.000-08:00

Jakten på Luthers Romerbrev.

Av Nils Dybdal-Holthe

Vatikan-biblioteket i Roma har en av verdens største boksamlinger med 1, 1 mill. bøker og ca. 75.000 manuskripter. Det er nå blitt digitalisert og åpnere enn før. Hva har det å gjøre med luthersk kristenliv og Romerbrevet?

Martin Luther hevder at Romerbrevet i Bibelen ”er det rette hovedstykke i det nye Testamente og det aller klareste evangelium”. Det leser vi i hans ”fortale” til brevet. Men inntil 1908 hadde vi ikke mer fra hans hånd om det brevet, skriver professor Olav Moe.

Vi skulle gjerne hatt mer av det reformatoren skrev om dette ”hovedstykke”. Jeg tipper at flere tenker som meg her. I vår lutherske kirke er jo han en viktig ”lærefader” om de viktigste artiklene i vår tro. Og i vår lærefattige tid med vekt på opplevelser, er det ekstra nødvendig med solide fedre som kan vise rett vei for nye slekter. Det gjelder troen og nåden, rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen – og selve fundamentet for troen: Jesu død for våre synder.

Så finnes det en kommentar til Romerbrevet av Luther trykt i 1878! Den fantes både på tysk og norsk. Hvordan henger det sammen med prof. Moes ord fra 1948?

Denne historien er interessant. En dansk cand. theol, Finn B. Andersen, vet mye om Luther. Han hjelper oss å trekke opp noen linjer i denne historien, som også er engasjerende for vanlige kristne. For å forstå dette bedre, må vi ta en runde i kirkehistorien.

Luther holdt en forelesningsrekke over Romerbrevet i 1515-16 i Wittenberg. Deretter overtok Melanchton undervisningen i dette brevet, og Luther fortsatte med bl. a. Galaterbrevet, Hebreerbrevet og Salmene. Men hvor ble det av manuskriptet til Luther fra 1515? Det ville mange ha interesse av, siden Romerbrevet er et hovedbrev i NT. Han skrev nemlig sine forelesninger som han leste opp, og studentene skrev av nærmest ord for ord.

Johannes Ficker

Johannes Ficker i Tyskland er sentral her. Han var født i 1861 i Leipzig og døde 1944 i Halle. Ficker var evangelisk teolog, kirkehistoriker og arkeolog og var bl. a. professor i kirkehistorie. I 1886 fikk han et reisestipend som skulle få stor betydning. Han kom bl. a. til Italia og oppholdt seg i Rom.

Der var han en tid i det Vatikanske bibliotek, men på den tid var det forbudt å bruke bibliotekets katalog fritt. En av hans venner, dr. H. Vogel, kom flere år senere til Rom i samme ærend. Og da kunne han bruke Katalogen ubegrensa. Det åpnet en ny verden for dem. På dette tidspunkt var disse to vennene først og fremst interessert i Melanchton og arbeidet med reformasjonens begynnelse. Ficker ba Vogel gjennomgå Katalogen i det romerske bibliotek, og Ficker ble overrasket da han så mapper med manus av Luther. Her var nok en gullgrube.

Ved omveier både i Rom og i Tyskland fant de først en studentavskrift av Luthers forelesninger, og senere hans originalmanus. Og de brukte 8-9 år på å lese og skrive av de håndskrevne notatene. Det var et møysommelig arbeid. I september 1908 kunne Ficker legge fram en foreløpig utgave av kommentaren i to bind. Alt er skrevet på latin, det vanlige undervisningsspråket den gang. Det er i forordet til denne første utgaven at Ficker har redegjort for forarbeidet. Men det åpnet altså opp for en ny verden. Vi er enig med O. Moe som skriver at det kastet nytt lys over Luther som reformator og ekseget. Her har vi en grunn til at Luther-manuset er viktig.

Vi skal være oppmerksom på når vi leser denne første forelesningen om brevet. Luther var ennå katolikk, og det finner vi spor etter i denne boken. Han ble ikke frigjort som evangelisk kristen før omkring 1518-19. Han har selv fortalt det. Luther sier også at vi skal være forsiktige med det man leser i hans første skrifter. Hans forhold til katolisismen er et slikt eksempel. Men det kan også gjelde synet på troen og gjerningene og hans bruk av allegorisk tolking, f. eks i tolkingen av 2. Mos 12.

Eberle

Hva så med utgaven av 1878? Ja, første utgave kom i 1866. Noen år før – i 1857 - hadde presten Eberle gitt ut en Evangelie-utleggelse der han hadde samlet prekener og stykker med tekster fra evangeliene. I 1866 kom en lignende utgave med tekster fra Apostlenes gjerninger til og med Åpenbaringen. Brevene er altså med her. Og senere i 1873 gjorde han det samme med salmene og andre poetiske skrifter i GT.

Eberle har nok lest mer av Luther og funnet nye tekster. Slik utvidet han Kommentaren til Romerbrevet betydelig. Hvis vi så sammenlikner den med Fickers utgave, ser vi en betydelig forskjell. Fickers bok er mer en fortolking, mens Eberles er mer oppbyggelig, for å si det kort og enkelt.

Et par innvendinger mot Eberles utgave er først at han ikke angir kilder. Vi kan ikke vite hvor han har sitert Luther uten å være meget godt kjent med Luther. Vi vet noe om kilder, for han bruker Luthers prekener over tekster i de forskjellige bøkene. I tillegg bruker han Luthers mange ”Randglosse” (bemerkninger i margen) i sin bibeloversettelse, utgave 1545 og hans fortaler til de bibelske bøker. Noe annet er at han tar stoffet ut fra sin sammenheng.

Et interessant sidesprang her er en norsk oversettelse av Eberles kommentar til Romerbrevet, trykt i Kristiania i 1874, oversatt av presten O. Kildal. Den er på bare 188 sider, og følger i hovedsak Eberles første utgave.

Ellwein

Eduard Ellwein har oversatt Fickers latinske utgave til tysk. Dermed ble den tilgjengelig for folk flest. Og han angir nøyaktige kilder til alt, så vidt jeg kan se. Han bruker både Luthers prekener, fortaler og Bordtalene. Han viser til tekstene i Weimar-utgaven slik at det er lett å finne dem for interesserte.

Kommentaren til Romerbrevet finnes også på engelsk. Dermed ble boken kjent for enda flere. Et interessant tillegg her er at J. Th. Mueller har oversatt og forkortet kommentaren og skrevet en sammenhengende fortolking. Luther delte den nemlig opp i to deler etter skikken på hans tid. Først kom de såkalte ”Glosses” som bl. a. var ordforklaringer skrevet mellom linjene og i margen på selve NT. Studentene fikk utdelt ark med den latinske bibeloversettelse med dobbel linjeavstand til å notere i. Deretter kom eksegesen eller ”Scholia”. Mueller har arbeidet disse sammen til én kommentar. Når en har lest alle disse kommentarene, er det tydelig at Muellers bok er den letteste, som anbefales for nybegynnere. Det er ingen tvil om at Romerbrevet er viktig innholdsmessig, og Luther har en god innføring i stoffet. Vår tid behøver den. Ikke minst er det viktig for å bevare vår protestantiske frihet i troen. Funnet i Vatikanet er et av hjelpemidlene.

(DagenMagazinet 30. nov. 2010.)

Kva er kyrkja?

2010-11-25T01:55:00.000-08:00

Kyrkja

Spørsmål om kyrkja kjem stadig opp på dagsorden. Og igjen er det Gelius. Ein politikar sa på TV at han ynskjer seg ei kyrkje – for han var medlem av kyrkja. Eg har undrast på om mange av dei som skriv om dette, veit kva kyrkja eigentleg er.

Jesus sa til læresveinane ein gong: Eg vil byggja mi kyrkje, Mat. 16, 18. Det er hovudsaka. Me må attende til det han vil og gjorde. Heile den bibelske bodskapen og vår vedkjenning seier at kyrkja er samlinga av dei truande. Det er ikkje nok med eit formelt medlemsskap i ei kyrkje. Det handlar om mi eiga stilling til kyrkja sin Herre. Det ser ikkje ut til at ein del ser det eller vil bøya seg for det.

Martin Luther er sentral i vår kyrkje. Han gjorde det klårt at det er berre ved tru og nåde og Skrifta me er Guds born. Tanken vår må dreia seg om det i kyrkjespørsmålet, ikkje berre om dei praktiske sakene.

DagenMagazinet 25. nov. 2010.

Nils Dybdal-Holthe.

Krf.

2010-10-18T07:43:00.000-07:00

Det har roa seg noko ned i saka om Krf og Høybråten i media. Høybråten hadde avklara sin avgang som formann lenge før den siste striden. Men hovudsaka i partiet er ikkje avklara. Kva retning skal partiet gå i framover? Det er mange spente på. Spørsmålet er om det framleis blir eit kristent parti slik det byrja eller om ei ny leiing også stakar ut ein ny kurs og blir eit allmennpolitisk parti. Det er for tidleg å spå om det nå, men me vonar og ber om at Guds rike må sigra på den måten også.

Himmelriket.

2010-10-04T06:02:00.001-07:00

H i m m e l r i k e t.

Av Ludwig Harms

Oversatt av Nils Dybdal Holthe.

Tekst: Mat. 25, 1-13.

Dette evangeliet handler om himmelriket på jorden, og det er den kristne kirke. I kap. 24 har han talt om dommen og de tegn som skulle gå forut for den ytterste dag. Da kan dette avsnittet bare tale om tilstanden for den kristne kirke kort før den siste dag.

Her står det altså ingen ting om jødene eller hedningene, for de hører ikke til den kristne kirke. Heller ikke gjelder det de frafalne som har overgitt seg til djevelens tjeneste, for de tilhører heller ikke den kristne kirke.

Herren taler meget mer om deres tilstand som tilhører kirken, som tror på Jesus Kristus, Guds Sønn, som er kirkens brudgom. Denne lignelsen lærer oss altså hvorledes det skal se ut med disse kristne kort før han kommer. Og dette er meget viktig for oss, da vi åpenbart lever i de siste tider. Den hellige evangelist Johannes sa allerede i sitt første brev: Barn, det er den siste time. Og siden er 1800 (snart 2000) år gått. Derfor kan det godt være at vi lever i det siste minutt. Og vi ser for våre øyne at urettferdighetens hemmelighet blir mer og mer åpenbar, og det antikristne sinn vinner mer og mer rom på jorden, selv om Antikrist selv ikke er kommet ennå.

Lever vi nå i den siste tid kort før den siste dag, så må vi jo være så meget mer oppmerksom på Herrens undervisning og spørre oss alvorlig: Hvorledes står det til med deg? Hvor befinner du deg i disse skildringene? La oss omhyggelig prøve oss selv. Og vi vet at det dessverre er meget vanlig hos mennesker at de bedrar seg selv. Derfor vil vi høre dette evangelium under Guds velsignelse om

Den Herre Jesu undervisning om den kristne kirkes tilstand før den ytterste dag.

La oss be om det.

1. Hvem er de kloke og hvem er de dårlige (ukloke) jomfruer?

Her tales om ti jomfruer som tar sine lamper og gikk for å møte brudgommen. Fem var kloke og fem var dårlige. Hvorfor det tales om ti, vet vi ikke. Noen sier at tallet ti er et hellig tall fordi det er sammensatt av to andre hellige tall, tre og sju. Andre sier at det var skikk og bruk ved jødiske brylluper at bruden hadde ti brudejomfruer. Dette er temmelig likegyldig, synes jeg. Bibelen sier ikke noe om det, og i gamle troverdige bøker har jeg ikke lest noe om det. Derfor lar jeg de lærde strides om det, de strides ofte helst om pavens skjegg.

Men jeg vet at de ti jomfruer betyr de kristne. For kirken er Herrens brud, og de enkelte medlemmer kalles kirkens jomfruer. Slik er det både i det gamle og det nye testamentet. Dere kan bare lese Salme 45 og Åp. 14, 4.

Det er merkelig at tallet på de kloke og de dårlige jomfruer er likt. Halvdelen var kloke og halvdelen dårlige. Dette synes ved første øyekast å ikke være rett. For ellers blir tallet angitt som meget lite for de som blir salige. Tallet på de som blir fordømt, angis derimot som ganske stort. Og her skal begge grupper være like! Men tenk nå på at her slett ikke tales om fromme og ugudelige, eller troende og vantro. De egentlig ugudelige er her slett ikke medregnet, for de tilhører slett ikke den kristne kirke.

Etter fradrag for alle vantro og ugudelige skal vi her med de ti jomfruer bare forstå kirkens virkelige medlemmer, som alle tror på Jesus Kristus, Guds sønn og kirkens brudgom. Alle disse bruker flittig nådemidlene, og derfor ser de også ut som sanne kristne, og de har en kristen livsstil. Og blant disse få som antas å være kirkens virkelige medlemmer, der må tallet på de kloke og de dårlige vel være likt slik Herren sier.

Men at alle ti virkelig skal betraktes som kirkens medlemmer, det ser vi av at alle tok sine lamper og gikk for å møte brudgommen. Lampen forstår vi som kristendommens ytre kår, altså nådemidlene, Guds ord dåpen og nattverden. De som tok sine lamper var altså ikke bare døpte, men de brukte Guds ord, hørte preken og leste Bibelen og gikk til nattverd.

De mente også at Jesus var deres brudgom, for de gikk for å møte ham. Det var altså ingen blant dem som ikke ville bli salig og som ikke ventet saligheten fra Jesus. I alt dette var de like.

Men den store forskjell mellom dem bestod i dette: De dårlige hadde ingen olje, mens de kloke hadde olje. Hva betyr da oljen? Skriften viser at det er Den hellige Ånd. Derfor måtte f. eks. konger og prester salves med olje som tegn på Den hellige Ånd, og i profetien om Kristi dåp heter det i salmen: Din Gud har salvet deg med gledens olje framfor dine brødre. Salm. 45, 8.

De kloke hadde altså Ånden, mens de dårlige hadde den ikke. Det var forskjellen. Hos de dårlige jomfruer var en død kristendom uten Ånden, hos de kloke var en levende kristendom ved Ånden. Saken forholder seg slik. Alle ti hadde mottatt Den hellige Ånd i dåpen, og de hadde også erfart Åndens kraft og virkning og erkjent at frelsen bare er i Jesus. De trodde at han var kommet for å frelse syndere og hadde tatt imot ham som sin frelser og vist det ved å forsake det grove syndevesen. Alle ti hadde også erkjent ved Ånden at alle Guds nådevirkninger kommer ved nådemidlene. Derfor har de holdt seg til forkynnelsen og nattverden. Også deres hus hadde den kristelige skikk og orden med andakt og bordbønn og i tillegg et rett og ærbart liv.

Men her kan man ikke være nok på sin post, slik at ikke Ånden med tiden viker bort og bare den døde ytre form blir igjen. Det skjer f. eks. hos noen når de gifter seg, hos andre ved jordbruk, handel og håndverk. Det kan også skje ved overdrevne praktfulle klær, innbo, kjærlighet til nye moter og å delta i såkalte uskyldige fornøyelser. Hjerte kan henge seg ved familien som blir en avgud, ved åker og eng m.m.

Man ser kanskje at man har framgang og vil gjerne ha det mer og mer. I tillegg går man regelmessig til kirke og nattverd, holder andakter og ber bordbønn, tar seg i vare for grove synder. Man mener at alt er godt og vel, men hjertet er blitt jordisk sinnet og man spør: Hva feiler det meg ennå? Ja, når hjertet og samvittigheten noen ganger sier fra, eller en preken straffer og advarer og Ånden banker på og sier: Er hjertet ditt også nå slik som det var før? Elsker du også nå din Frelser så inderlig som før? Har du ennå et så hjertelig og inderlig trossamfunn med brødrene som før?

Du kan kanskje ikke svare med sannhet Ja, men du påberoper deg at du ennå går til kirke og til alters osv. Se, da er Ånden veket bort, og bare den døde, ytre form er tilbake. Du har ennå lampen, men oljen mangler. Slik går det ofte når vakte og omvendte kristne er blitt vise og begynner i åndelig hovmod å blåse seg opp, roser seg av kirkegang og nattverd m.m. Dette blir ikke lenger et middel der nåden blir til frelse, men en gjerninger der de fortjener Guds nåde. Da er også hjertet blitt et annet, Den hellige Ånd veket bort og bare den døde form er igjen. Og med alt dette er slike folk blinde.

De kan stå, som Jesus sier i Bergprekenen, like innfor dommerens ansikt og si: Har vi ikke profetert i ditt navn, og drevet ut vonde ånder i ditt navn og gjort store gjerninger?

De kloke har kanskje vært mer trofaste i bruk av preken og nattverd og tjent Herren i sitt hus og vist trofasthet og flid i sitt kall. Men de har også ved Ånden vært stadig, inderlig bønnesamfunn med Herren og har alltid hatt sin beste trøst i preken, Guds ord og nattverd og i samfunnet med brødrene. De har verken det jordiske sinn eller hovmod. De har lampen, men oljen mangler heller ikke.

Prøv dere nå, mine kjære, om dere tilhører de kloke eller de dårlige jomfruer. Du må ikke tro at det er nok om du ennå har lampen. Se til at du ikke mangler olje. For jeg sier dere i sannhet, at kristendommens ytre form uten Ånden er til ingen nytte til frelse. Heller ikke fornuften og vantroen vil gagne verden til frelse. På dommens dag vil dere fare til djevelen sammen med verden, for Herren ser til hjertet. Og det er det samme som hos verdens barn og hos de døde fromme kristne.

Slik ser det altså ut i kristenheten kort før den siste dag. I det hele er det få kristne som ennå holder seg trofast til kirken og nådemidlene, og blant dem har bare halvparten den levende tro. Den andre halvpart lever i selvbedrag ved en død tro og utvortes formkristendom.

II. Brudgommen gav seg tid, og menigheten sovnet.

Alle slumret inn og sov. Vi legger merke til at disse ord ikke bare sies om de dårlige jomfruer, men også om de kloke. Alle slumret de inn og sov. Det antyder en alminnelig sikkerhetstilstand før den siste dag. Også andre steder i Skriften tales det om dette, som i Mat. 24, 37-39 og Luk 17, 26-27. Alle levde i sikkerhet. De åt og drakk, kjøpte handlet, solgte, tok til ekte og gav til ekte. Ingen tenkte på Syndfloden før den plutselig brøt fram.

Og for at dere ikke skal mene at dette betyr bare de syndige verdens barn, sier han et annet sted at Herrens dag skal komme som en tyv om natten eller som lynet som går fra den ene ende av himmelen til den andre. Dett kommer altså helt plutselig. 1. Tes. 5, 2; 2. pet. 2, 10; Mat. 24, 27.

Slik står det også her: De slumret alle inn og sov. Dette ligger også i sakens natur. Når man lenge og ivrig og lengselsfullt venter på noe og det ikke kommer, så blir man til slutt trett av den lange, forgjeves ventingen. Og om man ikke gitt opp håpet, så blir da håpet ganske matt og sløvt. Og fra å bli søvnig kan man lett sovne inn.

Jo mer den ytterste dag nærmer seg, desto utåleligere blir det på jorden. Urettferdigheten vil ta overhånd, troen vil slokne hos mange, kjærligheten blir kald hos mange, de vantros ondskap og fiendskap vil bli stadig sterkere og mer skamløse. Og det synes som om all kristendom må gå til grunne.

I tillegg vil de troende bli forfulgt og bli jaget som rovdyr. Ingen vil jo lenger kjøpe og selge om de ikke har Antikrists segl på seg. Kort sagt, djevelens rike synes å triumfere og Kristi rike ligge under. Da retter de kristnes lengsel seg mot Herrens gjenkomst, for bare hos ham er det hjelp å få. Og han jo også på det sterkeste lovet sin gjenkomst. Og jo mer Herrens gjenkomst er den eneste redning, desto mer spent, mer engstelig, ja desto mer feberaktig blir forventningen til hans gjenkomst og lengselen etter den.

Og dette er nettopp feilen. Dermed taper de kristne edrueligheten og kommer inn i en lidenskapelig stemning, går inn på Herren i sin nød med stadig mer inntrengende bønner, om at han dog snart, ganske snart. Han må heller komme i dag enn i morgen og befri dem fra det svære og utålelige åket.

Og når Herren ennå ikke er kommet, slår den feberaktige, lidenskapelige tilstand av forventning og lengsel meget lett over i en dødelig tretthet. Man blir likegyldige og sløve som om det ikke lenger er noe håp. Det er det som sies her: Da brudgommen gav seg tid, slumret de alle inn og sov. Og dette kan bli en høyst farlig tilstand da mange lir skipbrudd på sin tro og vil endog falle fra.

Jeg husker meget godt at i året 1838 ventet mange troende at herrens gjenkomst sikkert ville skje i det året. En gammel, ellers meget bra teolog, ved navn Albrecht Bengel, hadde nemlig forutsagt at Herrens gjenkomst skulle skje det året, fordi han ment at han hadde funnet det i Johannes Åpenbaring. Den gang så mange troende dette året i møte med en slik feberaktig spenning og mente at de var ganske sikre på at Herren ville komme.

Da nå han ikke kom at alt var som det hadde vært før, da fikk manges tro en knekk som de aldri kom over, andre falt fra og atter andre forble vel i troen, men endog lang tid etter kunne man se på dem at de var motløse og forsakte. Derfor kan jeg ikke nok advare dere mot en slik lidenskapelig forventning etter den ytterste dag. Jeg er overbevist om at jo nærmere den ytterste dag kommer, desto mer vil det regne med bøker som viser tidens for Herrens gjenkomst, og alle vil pårope seg en åpenbaring.

Jeg advarer på det alvorligste mot slike bøker. Får dere slike bøker, kast dem på ilden selv om det blir gjort aldri så mye vesen av dem. For herren har sagt at menneskene kan ikke vite og skal ikke vite tid og time for hans gjenkomst. Derfor er det alltid formastelig når mennesker mot dette Herrens ord vil beregne og forutsi når den ytterste dag kommer. Dere må ikke bli delaktig i slikt.

Det er en hovedsak for en kristen å være edru og alltid være opptatt av det ene nødvendige og rolig overlate det andre til Herren. Å bli fast i troen, å stride troens gode strid og bli trofast i kjærlighet og lydighet og alltid være rede til å fare herfra, og om så skal være, bekjenne Jesus i martyrdøden, er det en kristen skal øve seg i. Ja, ikke ønske noe mer enn å leve faste i troen og dø salig i troen og overlate tiden for herrens komme til ham selv.

Da blir man stille, rolig, edru og bli ved i hele troen og ikke bare i en læresetning, og trenger ikke frykte et tilbakefall, men vil intet annet enn å leve fromt i troen og dø salig i troen. Da har vi alt og kan vinne seier. Og jeg ber dere: Vokt dere for slik lidenskapelig spenning, vær edrue og da vil dere lettere holde dere våkne og mindre frykte søvnen.

Det kom nylig et menneske til meg og holdt med skjelvende hånd fram en bok og sa: Kjenner du dette skriftet? Det handlet om Herrens gjenkomst og bestemte hva tid det skulle skje. Jeg tok rolig boken fra ham, så på den og stakk den rolig i ovnen. Deretter advarte jeg ham og sa at hvis han hadde sin tro og frelse kjær, skulle han fortsette å lære og øve seg i den lille katekisme og ikke befatte seg med slik dumt prat.

Slik vil det altså etter en slik lengselsfull, feberaktig, lidenskapelig venting på den ytterste dag, inntre en alminnelig tilstand av sikkerhet. Alle vil slumre inn og sove. Her må man være på sin post og holde seg edru.

III. Midnattsropet.

Midt på natten kom anskriket: Se, brudgommen kommer, gå ham i møte.

Dere kan lett forstå at det må være en sann hjertesorg for herren når han ser de kristnes alminnelige søvn og treghet, for intet ligger han så på hjerte som de kristnes frelse. Det er jo lett å innse at alle må gå fortapt, hvis Herren ved sin gjenkomst skulle møte de kristne i denne tilstand. Derfor forbarmer Herren seg over de arme kristne, særlig fordi deres åndelige sikkerhet er kommet på grunn av deres svakhet, men ikke av ondskap og forherdelse.

Og derfor gjør Herren av nåde det han kan for å vekke de sovende kristne. Hvorledes gjør han det? Jo, ved Ordets veldige forkynnelse. Det står: Midt på natten lød det er rop. Dette ropet er den mektige røst i hans kraftige forkynnelse som skjer i Den hellige Ånd. Herren vil kort før sin gjenkomst sende en særdeles kraftig, veldig, gjennomtrengende forkynnelse, i likhet med Noahs forkynnelse før syndfloden. Det samme skjedde ved profetene Jesajas og Jeremias forkynnelse før Jerusalems ødeleggelse ved kaldeerne. Og apostlene forkynte på samme måte før Jerusalems ødeleggelse ved romerne.

Denne forkynnelse vil særlig være en veldig botspreken, i likhet med Elias’ og døperen Johannes’ preken for å vende barnas hjerte til fedrene og fedrenes hjerte til barna. Og ved denne veldige preken er det Herrens hensikt å vekke de sovende opp av deres søvn, for at Herren ved sin gjenkomst kan finne dem våkne.

Se, brudgommen kommer. Det er prekenens innhold. Jesus vil altså forkynnes som brudgommen. I all sin kjærlighet, barmhjertighet og nåde og trofasthet, som den eneste frelser som kjøpt menneskene med sitt blod, skal han forkynnes. Men til denne forkynnelse hører ordet om Jesu kjærlighet, trofasthet og barmhjertighet, om Jesu nåde og hans lengselsfulle bønn: La dere forlike med Gud. Men også denne forkynnelse hører med: han kommer som dommer for å herliggjøre sine hellige og æres av dem som tror (1. Tes. 1, 10). Men han kommer også med ildsluer for å bringe hevn over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot Kristi evangelium. De skal lide straff, en evig forbannelse fra Herren (2. Tes. 1, 8-9).

Og denne veldige forkynnelse som Herren skal sende før den siste dag, vil ikke være uten frukt. ”Gå ham i møte!” Slik vender denne forkynnelse seg til de kristne. Stå altså opp fra deres søvn. Hvorledes kan dere sove og hvile når Herren er så nært?

Satan er listigere og mektigere enn noensinne. Verden er mer rasende og falsk enn noen gang før. Det blir verre for hver dag, man forfører og blir forført – og så kan dere sove? Mener dere at han slett ikke kommer fordi dere har ventet med lengsel og han ikke er kommet snart nok? Vet dere ikke og har dere ikke hørt at han selv bestemmer tid og time? Stå nå opp, gå ham i møte.

Og Gud være takk. De kristne lar seg vekke ved dette ropet: Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. Her ser dere at søvnen ikke kom av forherdelse, men bare av svakhet. Ganske kort før den ytterste dag kommer det altså en stor vekkelsestid som framkalles ved en kraftig forkynnelse av Guds ord. Herren vil finne sine utvalgte redskaper til det. Botens og troens forkynnelse vil lyde like kraftig, og den sovende kristenhet vil våkne og gjøre seg rede til å gå Herren i møte.

Hvilken trøst under vår svakhet, utroskap og treghet er ikke dette! Vi må sannelig akte på Herrens langmodighet til frelse, med all vår virksomhet og gjerning er i snart fortapt. Men han har tegnet oss i sine hender. Han vil nødig at vi skal komme løs derfra, derfor arbeider han trofast på våre sjeler. Selv fra vår svakhets søvn vekker han oss opp når vi bare vil la oss vekke av ham.

Og ser vi ikke dette daglig? Vi må erkjenne at vi ikke har elsket ham, men han har elsket oss. Vi har ikke arbeidet så trofast på vår frelse, men han har gjort det. Og i dette er vår frelse. Derfor, i dag om dere hører hans røst, når han kommer nær til dere med sin nådes fylde, da forherd ikke deres hjerte slik det skjedde i ørkenen (Hebr. 3, 7-8; 2. Mos. 17, 2-7).

Jeg vet ikke når Herren kommer, men jeg vet at han kommer som en tyv om natten, og jeg vet at hvis han finner dere sovende, kan dere ikke gå med ham inn til hvilen.

IV. Uten olje.

Den som ikke har olje, kommer for sent. Vi har allerede sett at alle jomfruene gjorde sine lamper i stand. Alle hadde jo lamper. Men de må være brennende, for hva hjelper en utslukket lampe? Og lampen brenner jo ikke når der ikke er olje. Her skal vi lære at den døde tro ikke hjelper, troen må være levende. Selv om djevlene heter det: De tror også, men de skjelver (Jak. 2, 19). Også Judas trodde jo at Jesus er Guds Sønn, og at han forrådte uskyldig blod. Men hva hjalp hans tro på Jesu guddom og Jesu uskyld?

Også kong Agrippa trodde. Paulus sa til ham: Tror du, kong Agrippa, det profetene forkynner? (Apg. 26). Ja, jeg vet at du tror. Men hva hjalp hans tro. Se, det var en død tro, som man også kan ha uten Den hellige Ånd. Likeså lite gagner det deg, om du er døpt, går til nattverd, leser i Bibelen, holder gudstjeneste i huset ditt, når du ikke gjør dette i den levende tro og ved Ånden. Du gjør det ikke av brennende kjærlighet til Herren og til menneskene, slik at troen er lyset som må ha næring av Den hellige Ånds olje.

Kjærligheten må være det klare skinn som stråler fram av en brennende tro, og de gode gjerninger den varme som går ut fra det skinnende og brennende lys. Tror dere kanskje at jeg forakter dåpen, forkynnelsen og nattverden når jeg taler slik? Nei, Gud bevare meg fra det. Uten disse nådemidler ville intet menneske bli frelst, uten at de ble brukt ville det ikke finnes noen kristendom eller noen kristen.

Den kristne fødes først ved den hellige dåp, og den kristne får ikke næring av noe annet enn forkynnelse, absolusjon og nattverd. Men det sier jeg, at om en bare har en utvortes bruk av disse nådemidler uten den levende tro, vil det ikke gagne noen til frelse. Slik heter det jo f. eks. uttrykkelig om dåpen: Den som tror og blir døpt, han skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.

Også om forkynnelsen heter det: Den hjelper ingen om de ikke tror på det de hører. Og like klart og bestemt heter det om nattverden i Luthers katekisme: Dette ordet krevet et hjerte som tror Gud. Men den sanne, levende tro som Ånden virker, er nettopp det som Gud gir ved nådemidlene, nemlig syndenes forlatelse, liv og salighet. Slik er han i ydmykhet og takknemlig viss på sin frelse og elsker den trofaste Gud og frelser, fordi han har kjøpt oss med sitt blod, elsker brødrene på det inderligste. For ved Guds Sønns blod er alle like dyrekjøpt og frelst.

I denne sanne og levende tro går de ut og tjener Gud og brødrene i barnlig lydighet og vokter seg for alle synder for å gjengjelde den kjærlighet som Herren elsket oss med.

Se, dette er den brennende lampe full av olje. Denne olje hadde ikke de dårlige. Da de så at deres lamper sloknet, sa de til de kloke jomfruer: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner. Men de fikk dette svaret: Det blir ikke nok til oss og til dere, men gå heller bort og kjøp til dere selv.

Glem ikke, mine kjære, det Herren vil lære oss i disse ordene. Den som har Ånden og den sanne, levende tro, han har det nettopp til seg selv og kan ikke gi noen andre av den. Og har du ikke Ånden og den sanne tro, så kan du verken låne den eller få noe av andre mennesker. Det er Guds gjerning at dere tror på meg, sier Herren. Joh. 6, 29; Ef. 2, 8f. Og Ånden går ut fra Faderen og Sønnen og ikke fra mennesker. Og Gud gir alle mennesker Den hellige Ånd når de søker ham i nådemidlene og ber alvorlig om det.

Men vi må gjøre det i nådetiden, ellers blir det for sent. Det hjelper ikke å gå til de som ”selger”, dvs. prestene, hvis man har forsømt nådetiden.

Å, dette forferdelige ordet: for sent! Brudgommen kom, De kloke var rede med brennende lamper, og de sluttet seg med glede til brudgommen og gikk med ham til bryllupet. Men så blir døren lukket. Da de dårlige jomfruer kom, banket de på og ropte: Lukk opp for oss! Da var det for sent, og de fikk høre: Jeg kjenner dere ikke.

Hva hjelp var det nå i lampene? Hva gagn hadde de av sin kristendom? Det var for sent. De hadde bedratt seg selv når det gjaldt frelsen. De hadde ikke brennende lamper, det var ikke olje i dem. Deres kristendom var det ikke hjelp i. De hadde ikke Ånden og troen.

Mine kjære: Jeg var i en by og stod ved et sykeleie. Han hadde ikke vært i kirken på ti år og ikke gått til alters på tjue år. Han lå og skalv på sitt leie. På alt det jeg sa til ham, svarte han alltid med dette ordet: Det er for sent. Jeg knelte ned ved sengen hans og ba for hans arme sjel. Da jeg hadde sagt amen og reiste meg opp, vendte han seg mot veggen og sa: Det er for sent. Og en halv time etter var han et lik.

Dette ordet: For sent, har lenge tonet i mine ører, og jeg ønsker å rope dette til alle kirke-og nattverdforaktere. En annen gang så jeg en mann som regelmessig kom til kirken og til nattverden og gråt heftig under gudstjenesten. En tid etter sa han til meg at han allerede i lang tid hadde innsett at det ikke kunne bli slik med ham, men at han måtte omvende seg. Det var ikke nok bare med kirke-og nattverdgang. Han hadde ofte ville begynt på det, men det hadde ikke blitt noe av.

Ved den siste preken han hørte var det igjen blitt så levende for hans sjel, Nå ville han for alvor begynne, og det var to ting han måtte få orden på. Han hadde en klage og han måtte foreta en reise. Jeg advarte ham og minte han om dette ordet: I dag når du hører hans røst. Men han mente at denne gangen var det alvor. To dager etter fikk mannen nervefeber. Da jeg kom til ham, kunne han ikke beherske seg mer, men var rasende. Han forstod ikke mine ord og hørte ikke bønnen min. Han bare raste videre og sa: Nå er det for sent.

Dette ordet gikk gjennom marg og ben på meg, og jeg ønsker å rope det til alle: Du må ikke utsette omvendelsen.

Jeg har kjent en annen som man mente var en from kristen og som selv også mente han var det. Men han hadde ikke lenger samfunn med en annen kristen som han mente hadde krenket ham. På alle oppfordringer svarte han bare: Jeg er ikke vred på ham. Mannen hørte en gang en preken over den femte bønn. Den gikk slik inn på ham at han virkelig måtte forsone seg med mannen. Hans ord om at han ikke var vred, var bare hykleri og selvbedrag.

Han kjempet i to dager, i tre dager med sin stolthet og kunne ikke få bukt med stoltheten. En dag sa han at han skulle gå neste dag. Da spurte jeg: Hvorfor ikke i dag? Nei, i morgen, var svaret, da vil det bli tid til det.

Om natten ble hans motstander rammet av slag og tapte taleevnen og kom heller ikke til seg selv. Da mannen neste dag stod ved den sykes seng og gråt og talte til ham, fikk han intet svar. Han trykket hånden, men fikk ikke et håndtrykk igjen. Da sukket han og brøt ut: Det er for sent! Dette harjeg aldri kunnet glemme og ønsker å si til alle som er uvenner.

Og nå, mine kjære, vil jeg slutte. Det er i dag den siste søndag i kirkeåret. Jeg i hele dette året talt omvendelse til gud til dere og om å tro på Herren Jesus. Ennå er nådens tid. Hvem vet hvor snart den er slutt. Skal kanskje dere også slutte deres nådetid med dette ordet: Det er for sent! Da vitner jeg i dag for Gud og deres øre, at jeg er uskyldig i deres blod. Jeg vil fortsette å forkynne og be for dere. Gud forbarme seg bare at ingen forsømmer nådetiden slik at det blir for sent.

- La oss be.

Høybråten og KRF.

2010-10-03T03:29:00.000-07:00

- Falt på grunn av KrF-paragrafen

Vebjørn Selbekk tror ikke Høybråten når han sier han tok avgjørelsen for to år siden.

Redaktør Vebjørn Selbekk i den kristne avisa Dagen Magazinet tror Høybråtens støtte til å droppe KrFs bekjennelsesparagraf førte til hans fall.

Selbekk tror ikke på at Dagfinn Høybråten bestemte seg for å gå av som partileder for to år siden.
- Han sa i sommer at han utelukket at han skulle gå av før neste stortingsvalg. Han har også sagt at han kommer til å lede Kristelig Folkeparti lenge. Men det har raknet for ham de siste ukene og månedene, sier Selbekk.

I går kveld sa Høybråten at han kommer til å gi seg som partileder til våren.

Garantist for paragrafen

Hans støtte til å fjerne bekjennelsesparagrafen var en skuffelse for mange i KrFs konservative fløy, mener han.
- Mange på den fløyen så nok Høybråten som en garantist for at den paragrafen skulle bestå, i hvert fall så lenge han var KrF-leder, tror Selbekk.
- Nå er det nødvendig å få en leder som kan samle de ulike partifløyene, mener han.

- KrF har jo tradisjonelt vært på sitt beste når partiet har klart å stå samlet foran et valg. Det er jo ingen hemmelighet at KrF er et parti som spenner veldig vidt.
Selbekk sier til NRKs Søndagsavisa at det ikke er en enkel sak å samle KrF.
- Men det er helt nødvendig i den situasjonen partiet er i nå, mener han.
(Utdrag av NRK-nett).

Utleie i NLM.

2010-10-03T03:16:00.000-07:00

Prisverdig avklaring fra Misjonssambandet

I siste nummer av Utsyn melder hovedstyret i Norsk Luthersk Misjonssamband om en prisverdig avklaring knyttet til rammene for utleievirksomhet av organisasjonens møtesaler, bedehus og andre lokaler som benyttes av eksterne aktører. Det er en nyttig presisering. Et viktig punkt handler om at hovedstyret fraråder utleie til religiøse arrangementer som «ikke er å betrakte som kristne». Dermed ville prinsesse Märtha Louises engleskole ikke kunnet finne sted i NLM-eide lokaler, selv om hun hevder at det de driver med ikke handler om religion. For det gjør det.
Vi er glade for at Misjonssambandet her gjør det tydelig hva slags praksis de mener er hensiktsmessig i lokaler som er bygget for å tjene evangeliets utbredelse. Fra DM.

Den liberale teologi lever.

2010-08-19T03:18:00.001-07:00

Prof. Carl Fr. Wisløff sa ein gong: Folk trur at den liberale teologi er død. Då sa professoren: Nei! Eit døme på det har me nå i boka ”Om Jesus” av Jonas Gardell. Han har før skrive bok om Gud. Seth Erlandsson har analysert Jesus-boka. Han er kjend som bibelomsetjar og bibeltru teolog.

Gardell er m.a. forfattar, men står fram som ein superliberal teolog. Han tar utgangspunkt i spekulasjonar og teoriar som liberale teologar har bore fram for lenge sidan. Hans Jesus er det han sjølv tenkjer om han og tar ikkje omsyn til det Bibelen seier.

Det er ikkje evangelistane som har skrive evangelia, men folk frå langt seinare tid. Jesus er ikkje død for synda vår. Han sa aldri at han var Guds son. Han var ikkje fødd av ei møy og var ikkje syndfri. Og han kjem ikkje att som Messias.

Alt dette er kjent frå liberale bøker. Men det viser at liberale tankar ikkje er døde. Og det er ikkje tvil om at slik tale øydelegg for Guds rike. Det vil alltid vera nokon som bit på, særleg om dei har lite kunnskap om bibelteologi. For liberal teologi er reine mennesketankar.

Nils Dybdal-Holthe

SALMESANGEN TILBAKE

2010-08-17T04:50:00.000-07:00

Avisen Vårt Land melder i dag at NRK P1 skal fortsette å spille fedrelandssangen søndag morgen, slik de har gjort i mange år. Det er kommet 300 melding direkte til NRK om å få beholde fedrelandssalmen. Og i tillegg en rekke andre medieoppslag. NRK lover nå at "Gud signe vårt dyre fedreland" er tilbake kommende søndag. Det gleder vi oss over.

Sjefen for denne hovedkanalen i NRK sier han er ganske overrasket over folkets reaksjon-. Betyr det at de ikke helt vet hva grasrota i dette tilfelle mener. Tradisjonen er 70 år gammel. Og dermed er det en solid norsk tradisjon vi har her. Røster i NRK mente at tradisjonen nå var død, og der traff de altså langt fra målet. Vår tid er preget av at det stadig må komme noe nytt, med en ny vri hele veien. Hvordan kan det bli tradisjon av slikt?

Nå blir ikke et folk kristent i egentlig forstand av å høre noen salmevers søndag morgen. Det skjønner alle som er noe bevandret i teologien. Men en slik tradisjon er likevel med på å minne folket om Gud og at penger og moro ikke er alt. I det gamle Rom ropte folket på to ting - da hadde de nok. Og det var "Brød og sirkus". Vi er i noen grad i det gamle Rom nå.

Denne hendelsen viser også at det ennå nytter å protestere. Det skal minne oss om at vi ikke skal slå oss til ro med tingenes tilstand og tro at det ikke nytter lenger. Det er fatalisme og dødstanker åndelig sett. Vi skal ikke protestere mot alt og alle. Det kan lett bli å rope "ulv" i utide. Men vi skal finne de viktige sakene og kjempe for dem.
NDH.

Benny Hinn

2010-07-29T01:47:00.001-07:00

Denne predikanten er igjen i fokus i Skandinavia. Og han får kraftig kritikk både i Vårt Land og Dagen. Til og med vennen Ulf Ekman i Livets Ord kritiserer ham og kaller han vranglærer. Men Visjon Norge har heiet på ham og løfter ham fram for folk flest som ser på denne kanalen.

Men det ser ut til at mange kristne ikke har oppdaget vrangbildet av evangeliet her. Derfor er det fint av Ekman har pekt på noe vesentlig ved Hinns forkynnelse. Det er egentlig ikke noe nytt ved ham, men kanskje en større aksentuering av enkelte punkt. Det som vakte mest oppsikt nå, var tanken om menneskets treenighet (selv om det samme kommer fram f. eks. i hans bok: God morgen, Hellige Ånd).

Nå vekker det oppsikt at han skiller så sterkt mellom mennesket som ånd som har et legeme og en sjel. Legemet er bare et ytre skall. Det var denne tanken som førte til et negativt syn på vårt legeme. I eldre tid ble dette knyttet sammen med hedenske tanker og retninger som gnostisisme og doketisme som Markion var en talsmann for. I sin konsekvens kom dermed tanken om at Jesus ikke hadde et virkelig menneskelig legeme og dermed døde han ikke en fysisk død. Det berører selvsagt forsoningen. Hvor mye Hinn tenker i den retning, skal være usagt. Men slike hedenske tanker skal vi holde oss langt borte fra.

Nå er det viktigere enn noen gang at vi kristne har et fast tak i sann og sunn bibelsk teologi og kjenner godt de såkalte ”dogmer”. I uklare tider blir de ofte satt til side og til og med latterliggjort. Luthersk teologi er en god og stødig dogmatikk i disse hovedspørsmålene.

Troende mennesker bør ta fram igjen Luthers lille katekisme og stanse for hver setning og uttrykk i f. eks. forklaringen til trosartiklene. Dernest bør vi igjen begynne å lese mer i Luthers store forklaring til katekismen. Den var opprinnelig tenkt for foreldre, lærere og prester.

Det er ofte slik med forkynnere som selv har et svakt dogmatisk grunnlag, at de før eller siden uttaler seg uklart. Det er lett å bli begeistret og opptatt av spesielle spørsmål og læresetninger, som også kan føre til at hovedlinjene i frelsesverket og teologien blir svak. Hvorfor skal vi lytte til uklar forkynnelse når vi har så mye klar tale. Her er det igjen de gamle stier som fører til målet, og ikke de mange moderne sideveiene ut i jungelen.

. NDH.

Kyrkja

2010-07-16T06:14:00.000-07:00

Boe Johannes Hermansen har vore prest i Den norske kyrkja, men har meldt seg ut, VL 15/7-10. Han er kjend som ein bibeltru teolog og har også vore med i misjonsarbeid. Han summerer opp årsaka til det steg han har gjort slik: "I en sum: Det som det dreier seg om er hvordan klassisk kristen tro skal overleve, og hvordan folk skal bli bevart for evigheten i denne forvirrede tid. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at den vei som Dnk ved sine foresatte har valgt, innebærer at utvannet og/eller vrang forkynnelse og lære truer med å utslokke levende kristen tro og å legge kristens liv øde."

Sjølv om me ikkje tek same konsekvens som han, er det klårt at Hermansen ser rett på kristenlivet i Noreg i dag. Han nemner fleire ting, som homofili, læremessig pluralisme og med det uklår forkynning, bispekollegiet som er splitta og har dermed ikkje ein klår tale til folket, og sjølve statssystemet der staten brukar makt. Det siste ser vel ut til å bli avløyst av ei fri kyrkje på sikt. Om den vert betre bibelsk sett, er eit heilt annan spørsmål. Skal dei same personane som nå sitja ved høgsetet då, blir endringane minimale.

Det kyrkja vår treng er ikkje ytre reformer og stadige forsøk på nye gudstenesteformer. Skal det gå vel med Noreg som ein kristen nasjon og folket vera eit kristent folk i bibelsk meining, må vekkjinga og reformasjonen byrja nedanfrå. Det nyttar ikkje med ny skipper om skuta er råtten. Nå treng me ei himmelsk vekkjing over den jamne mann og kvinne i landet. Soga har lært oss at toppane har vanskeleg for å snu og endra seg. Då er det - som det heiter i arbeidslivet - at folket "på gølvet" stig fram. Nokre gonger har dei eit uvanleg skarpt syn for saka.

Lat oss nytta sumar og haust og så langt med lever til å be vår Gud gripa inn. Då ber han ofte eit menneske om å vera reiskap. Difor skal me vera vakne for det som hender. Me skal ikkje fylgja ein kvar flink predikant. Me skal høyra nøye etter om dei talar "som Guds ord" (1. Pet), om dei er audmjuke og set Gud først, og at deira eine og store mål er å vinna sjeler for Gud. Nå er det "tid for Herren å gripa inn" (Salme 119, 126).

Nils Dybdal-Holthe.
.

Nedgangstider.

2010-07-02T07:36:00.001-07:00

Nedgangstider før og nå.

De økonomiske nedgangstider nå minner oss om åndelige bølgedaler. For begge to ligger det årsaker bak, ofte knytt til mennesker. Vi gjør vel i å granske dem nøye – og ta det på alvor. Et kritisk blikk på vår egen tid er nyttig. Ser vi samtidig på deler av fortiden, kan vi oppdage om vår tid er noe av et speilbilde av fortiden.

Spurgeon

Her skal vi se tre slike åndelige tider i sammenheng. For snart 20 år siden skrev den amerikanske baptistpresten John MacArthur boken: ”Ashamed of the Gospel” (Å skamme seg ved evangeliet). Da dro han paralleller til slutten av Charles H. Spurgeon sin tid over 100 år før. Nå i 2010 har MacArthur gitt ut denne boken på nytt – med fire tillegg om vår tid. Hva handler denne historievandringen om?

Poenget hans er at det samme skjer gang etter gang. For noen tiår siden var Spurgeon godt kjent blant kristenfolket her i landet. Flere forlag har gitt ut bøker av ham. Han er kalt ”Predikantenes fyrste” og mye folk hørte ham i London gjennom mange år.

Men mot slutten av livet ble det en nedgangstid åndelig talt i England. Og Spurgeon kastet seg inn i den striden og viste med stor kraft at prester og kirker lærte feil og slo av på bibelordet og etterlignet denne verden. Dette finner vi igjen i de siste årgangene av hans prekener og i hans eget blad.

Som ventet fikk han motgang. De kirkene han kritiserte gikk til motangrep. Det teologiske han sa var feil, ble ikke rettet, men forsvart. Og da er det lite fremgang. Storpredikanten slet seg ut i den striden, meldte seg ut av baptistkirken og døde i 1892.

Spurgeon selv kalte frafallstiden i England for ”Down-grade”, som bokstavelig betyr ”Nedover”. Men kontroversen begynte med en artikkel i bladet hans ”The Sword and the Trowel” i mars 1887 av Robert Shindler, en venn av Spurgeon. Og han trekker faktisk linjene helt tilbake til nedgangstiden etter puritanismen i 1662.

Felles for alle slike nedgangstider er det første steg nedover. Og det er alltid at en ikke tror at Skriften er inspirert av Gud! Det er ikke overraskende for oss som har arbeidd med slike spørsmål en tid. Bibelen er fundamentet for alt i kristentroen. Det står alltid om Skriftens autoritet.

Tiden omkring 1990

Det er denne tendensen vi også ser i vår tid. Det er synet på Skriften som går ”nedover”-bakke. Og da følger flere andre ting med.

MacArthur ser på sin tid. Og han finner flere paralleller til Spurgeons tid – en person han også ser opp til. I 1980-90-årene kom for alvor kritiske røster mot tradisjonell kristen tro og liv. Det har bare eskalert i tiden etter.

Et kjennemerke på denne tiden er at flere og flere kirker begynner å eksperimentere med andre former for gudstjenester og møter. En må skape noe nytt for å få fornyelse, sa mange. De gamle formene er utslitt og folk vil ikke lytte til dem lenger. Det gjaldt både forkynnelsen, møteformene og ikke minst musikk og sang.

Det er her ordet pragmatisme kommer inn. ”Pragmatisme” er en filosofi som sier at det som er nyttig, er sant. Og det betyr igjen at det som gagner vårt liv, er sant og viktig. Slike tanker er tiltalende for menneskene. Og isolert sett behøver det ikke være galt.

Problemene blir likevel store om vi bruker denne tanken i religiøse spørsmål. Da blir det snart kollisjon med Den Hellige Skrift. Dette gjelder både i spørsmål om Gud og frelse, om moral og etikk og om arbeidet i Guds rike. Alt dette henger nøye sammen. Det vi f. eks. lærer i dogmatikken, kan lett få følger for hvorledes vi må arbeide i Guds rike.

Vår tid

Liberal teologi er kjent her i landet fra før 1900, men tok seg kraftig opp fram mot 1920 da det berømte Calmeyergate-møtet ble holdt i Oslo. Det var en stor presentasjon av kristen-Norges nei til de liberale. Tradisjonell liberal teologi fornekter vesentlige deler av kristen domatikk, som Jesu under, forsoningsdøden på korset og hans oppstandelse fra graven.

Men vi kan ikke si at bare disse dogmene kjennetegner liberal teologi senere. Men de er nok en grunnkilde for senere avvik fra kristentroen. Blir predikanter og prester litt påvirket av denne lære, får det følger for hva de forkynner. For en hovedsak ved liberal teologi er at en ikke benytter Skriften som eneste kilde til teologien. Den er liberal, dvs. fri fra gamle dogmer som ligger som en mur omkring kristentroen. Her sprengte de seg ut og skapte sine egne dogmer, dvs. en lære motsatt Bibelen på flere punkt. At Jesus ikke gjorde noe under, er også et dogme. Å fornekte at Jesus sonet vår synd, er et dogme . Det gjeld også oppstandelsen fra de døde. De lager hele tiden nye dogmer som de venter at folk skal tro på.

En annen verdslig bevegelse som kommer inn her er utviklingslæren og Darwin. Den ser helt bort fra Gud både i skapelse og styring senere. Det er ødeleggende for kristentroen og arbeidet i Guds rike. Konsekvensene av denne lære er at vi ikke er skapt av Gud fordi det ikke er noen Gud. Da står vi heller ikke ansvarlige for Gud. Hva skal vi da med kristendommen?

Det mest alvorlige for vår tid er synet på Guds ord. Frafallet begynner med svik mot noe av Guds ord. Og det fortsetter slik gjennom hele frafallstiden. Når Bibelen ikke er forpliktende, åpner det vei for mennesketanker. Og vi vet av erfaring at de spriker til alle kanter. Våre egne tanker har også en tendens til å skyve bort Guds ord. Da er det særleg de vanskelige tema som blir satt til side.

Alt står og faller med vårt forhold til Bibelen. Der man diskuterer hva som er sant i Bibelen og hva som det er tvil om, vil man snart misse kraft og frimodighet i selve arbeidet for Gud. Da blir det gjerne erstattet med sosialt arbeid og mer underholdning. En skal vinne verden ved å bli lik verden. Det har aldri lykkes. Det er de mest bibeltro kirkene og organisasjonene som går fram og vinner nye mennesker for Gud. Frafallskirkene slutter med vekkingstaler og holder foredrag i stedet.

Konklusjon

Frafall og nedgangstider har vanligvis sin rot i mangel på bibeltroskap. Og det får følger for arbeidet i Guds rike: Hva legger vi mest vekt på? Er det forkynnelsen av Guds ord til vekkelse og frelse i Jesus alene? Eller kommer det sosiale aspektet i forgrunnen? Da er vi på gli.

- Begge disse to baptistene er gode talere så langt vi kan bedømme, og de har en sterkt bibeltro. Vi skulle ønske alle predikanter hadde det. Som lutheraner må jeg peke på at vi ikke kan følge dem i alt det de lærer. Men om bibeltroen kan vi stå sammen. Det burde alle kristne gjøre. Skriften peker på veien for oss, og den gir oss kraft til å gå der.

Nils Dybdal-Holthe

Israel-teologi.

2010-06-22T03:52:00.000-07:00

I Dagen 21. juni '10 er det ein artikkel av Roy Throndsen om: Teologisk gufs fra Midtøsten. Eg har ikkje nok kunnskap om det han skriv om, men det verkar bra. Fliere arbeider med dette spørsmålet, nemlig om ein ny teologi blant arabarar, slik framståande folk i Sabeel-gruppa lærer. Såkalla palestinsk teologi går nå ut på at det ikkje er jødane som er Guds utvalde folk og som lovnadane i Bibelen gjeld. Det er palestina-arabarane. Prestar og biskopar i Midt-Austen hyllar tanken.

Dokumentet som tek opp saka ligg på nettet. Det er underleg at kristne teologar i det heile kan tenkja slik når dei kjenner Skriftene. Går det verkeleg an å bli så blinde. Eg skal ikkje gå nærare inn på dette her. Forfattar av artikkelen er Gershon Nerel, og ein søkja på namnet hans.

Behov for bønn.

2010-06-19T02:29:00.000-07:00

En kristens liv er et liv i bønn. Han kan ikke leve som kristen uten bønnestunder. Det er vel ikke slik at Gud er avhengig av våre bønner, men vi er det. Ser vi på kirkehistorien, har det nok alltid vært behov for ekstra bønn. Vi taler gjerne om bønnevekkelser. Det er tider da noen kristne ser at noe går galt - både i Guds menighet generelt og i verden.

Jeg tror vi er inne i en slik tid nå. Det er mye sløvhet og verdslighet blant mange kristne. De synes å være så fornøyd med alt. Vi har det så godt, sier de, og det må vel være et tegn på Guds velsignelse og at vi derfor står i et rett forhold til ham.

Er det egentlig slik? Er materiell velstand et tegn på velsignelse?

Vi har eksempler i Bibelen på at det ikke var slik. De kristne i Laodikea hadde det meget godt materielt sett. De hadde alt det de behøvde og mye mer. De hadde ingen nød - og likevel sier Jesus til og om denne menigheten: Du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Åp. 3, 17. Og det verste her var at de ikke skjønte det selv.

Levde de da under Guds velsignelse?

Da Israels folk kom inn i Kanaans land etter ørkenvandringen og Josva tok hele landet i eie, bodde de i et land som fløt med melk og honning. Det var Guds løfte. Så døde Josva, Guds hellige tjener. Da står det i Dom. 2, 10: "Etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerningene han hadde gjort for Israel." Kristendommen blir heller ikke automatisk bevart i neste slektsledd. Hver generasjon må så å si kristnes på nytt. Landet vårt er en misjonsmark - ikke bare på grunn av alle hedningene og innflytterne som er kommet hit. Der er en misjonsmark blant det norske folk som vi må ta på alvor. Derfor trenger vi en kraftig indremisjon her i landet.

I verset etter står det så: "Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og dyrket Ba'alene." Det betyr bl. a. at etterslekten til de kristne ikke er religiøst nøytrale. I og med at de svikter fedrenes tro, synder de. Ingen er nøytrale. Selv om du er snill og grei og god som menneske, er du en stor synder uten troen på Jesus. Og du skal i dette dømmes like sterkt som de mest umoralske mennesker.

Lever et slikt folk og enkeltpersoner under Guds velsignelse?

Ut fra bibelsk tanke må vi svare nei.

Og da er det behov for bønn. Bønn for oss kristne at vi ikke skal sovne og bli sløve og likegyldige både for vår egen sak hos Gud og for de andre som er på fortapelsens vei.

Det er behov for privat bønn. Det må ikke bli støv i lønnkammeret. La det bli en lønnkammervekkelse i våre liv. Det betyr at du setter av mye tid der du er alene med Jesus og Bibelen.

Og det er behov for bønnemøter. Men nå mener jeg ikke at vi bare skal "avholde et møte". Nå er vi begynt med bønnemøter! Nei, det kan godt være uttrykk for lovgjerninger eller ønske om å vise fram hva vi gjør. Da er det til fånyttes. Bønnemøter er nød og gråt og rop til Gud om at han må gripe inn. Det kan bli en mektig bønnevekkelse i land og folk.

Vi er alle syndere og behøver frelse. Det må vi ikke rokke ved. Men det finnes noen "store" syndere som har stor innflytelse i landet og påvirker folket vårt. Disse må stå på bønnelistene våre. Noen vekkelser har begynt i det små med noen alminnelige folk som gav seg over til Gud. Men det var også store vekkelser som begynte med at ledere i bygd og samfunn ble omvendt. Og det førte med seg at mange våknet og tenkte og sa: Kan han bli frelst, må vi også søke Gud. Vekkelse er at noen våkner og ser sin sanne stilling og forstår at det går galt uten Gud. Det må folket se.

Det er behov for bønn - også på mange andre områder. Men tenk litt på dette, og gå inn til deg selv. Du skal ikke står fram på møte eller forkynne de hvor mye du ber. Det er ikke behagelig for Gud. Det skal være en dør til lønnkammeret, og i den døren skal det være lås.

Lås døren, la ingen få vite det. tal alene med din Frelser og Herre. Og han har sagt at han skal svare. Gud er alltid tro mot sitt ord. Amen.
Nils Dybdal.Holthe.

Hognestad.

2010-06-12T01:27:00.000-07:00

I dag 12. juni har Helge Hognestad en artikkel i Vårt Land. Den handler vesentlig om ham selv og hans kristne syn. Jeg klipper noe fra den her - uten at det skader sammenhengen, tror jeg:

"Men for meg er historien om Jesus fra Nasaret den sentrale livserfaring som kan gi mening til livet. Det er en fortelling om nestekjærlighet som det dypeste i et menneske. Det er om veien til et helere og sannere liv. Og det er om å overgi seg til en høyere visdom og vilje.
Guddommelig indre. Menneskene i 2010 har andre innsikter og erfaringer enn de som levde for 50 eller 100 eller 2000 år siden. Vi tar alle del i en utvikling, en evolusjon. Stadig nye sider i menneskets indre utfolder seg. Det betyr at vi forstår verden og oss selv på en dypere måte i dag enn tidligere. Og noen synes allerede å være kommet dit hvor jeg tror at alle mennesker etter hvert skal, at en kjenner det guddommelige i sitt indre og kan øse av uante visdomskilder. Men mange mennesker leter fortsatt etter svar og vei i sitt liv. Og menneskeheten som helhet er stilt overfor enorme utfordringer, noe som avisenes redegjørelse fra FNs miljøprogram nylig minnet oss om, at 'jorden forfaller i høyt tempo', og at 'klodens naturresurser i en fart som ryster FN' (Aftenposten 4. juni). Vi trenger sårt guddommelig visdom for å finne veien videre, både som enkeltpersoner og som kollektiv.
Verdens religiøse tradisjoner sier at visdommen finnes. Kirken kan på sin side bidra til at visdommen kommer frem, men da må den lære å være åpen for det nye som bryter på. Det betyr å legge mindre vekt på fasiter og læresetninger som sier hva som er 'rett lære', og i stedet med nysgjerrighet lytte til folks opplevelser av det guddommelige. Med biskop Schjelderups ord: Kirkelig orden og tradisjon må ikke stå hindrende i veien for det som med livets egen rett bryter på." Sitat slutt.

- Det siste avsnittet avslører Hognestad - ja, det gjør mye av det han skriver. Men her bytter han faktisk ut Bibelen med det jeg tenker og opplever i mitt indre. Hva skal vi da med Bibelen? Og hva slags kirke blir det? Da får det nettopp de følger som Hognestad taler om: Hva kan vi gjøre med dette livet, med miljøet og naturresursene?
Men HVOR ER GUD OG JESUS? Og SYNDEN og behovet for SONING?
ndh.

Allah, Antikrist og NLM.

2010-06-11T22:45:00.001-07:00

Alle leirstedene til Norsk Luthersk Misjonssamband er åpne for utleie til Allahs etterfølgere.

Dette er konklusjonen til NLMs informasjonsleder Espen Ottosen på spørsmål fra Vårt Land 21.5.2010. Bakgrunnen er at en islamsk menighet i Oslo har spurt KFUM om å få leie deres leirsted. Leder i KFUM sier det er greit, og mener at Islams Allah og den kristne Gud jo er den samme. Ottesen ”finner det er umulig å forene det kristne og muslimske gudsbildet”, men hans pragmatiske og ”profesjonelle” holdning er at dette er utleie og butikk, og da er det ok.

Er dette riktig ut ifra en bibelsk tanke og vurdering? Kan kristne leirsteder, skoler og møtelokaler leies ut til hva som helst? Også til organisasjoner som tilber andre guder?

Satt på spissen: Om Antikrist selv kommer, ikke til tempelet i Jerusalem, men til NLMs leirsteder for å ha konferanse, får han da rom og opphold såfremt leien betales og ordensreglene følges?

Islams og Koranens Allah er ikke Bibelens Gud. Bibelens Gud er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud – Israels Gud. Når vi vet at islams Allah ikke er Bibelens Gud, hva er det da? Da er det djevelen, satan, løgneren, Antikrist. Koranen taler om en Jesus (Isa) som er profet, men fornekter Jesus som Messias, Guds Sønn. (Jf 1. Joh 2,22-23).

La oss håpe og be om at NLM og andre kristne sammenhenger ikke blir fornøyd bare det klinger i misjonskassen av utleiekroner fra muslimske menigheter, men stopper dette og setter tydelige grenser for sin utleievirksomhet.

Misjons-ja til Allah-penger. VL.

”Et kjærkomment friskt pust i kristenmetallenes verden.” (NLMung iTro.)

.ven

Bibelen lærer at Antikrist ikke bare fremstår som en åpenbar motsetning til Bibelens Jesus Kristus, Guds Sønn. Han gir seg også ut for å være/ligne/representere Jesus. En slik Antikrist vil snart vise seg personlig, men antikristens ånd er allerede virksom i verden og får dessverre stadig mer rom og plass i kristenheten.

Dette er særlig tydelig på musikkens område. I de fleste kristne sammenhenger tenker og lærer man ikke lenger at musikk er bærer av eller representerer ånd, men at musikk er nøytralt. Derfor er det ikke Bibelen, men de kristnes ulike syn, smak og behag som skal bestemme sang og musikkformer.

NLMs nettsted for ungdom anbefaler ”kristen” pop og rock, ja til og med ”kristen” dødsmetall, jf bildet over fra iTros nettarkiv. Et eksempel på en anmeldelse 23.03.2010 av en ”kristen” pop-gruppe som (utdrag)

” har levert i toppklasse med sin særegne blend av hip hop, urban pop og rock gang på gang… et bunnsolid album med plettfri produksjon, fengende rytmer og hooks i fleng… er hipt, kult og hadde gjort seg strålende på et eller annet neonopplyst dansegulv en sen natt… Men kort sagt: Det er den heftige beaten som er verdt pengene, ikke nødvendigvis innholdet.”

Eksemplet over illustrerer tragisk og alvorlig hvor verdslig og kjødelig kristenheten er blitt, hvordan antikristens ånd får inngang i ører, preger tanker og tale og gis rom i hjertets tempel hos bekjennende kristne.

Bibellærer i NLM, Øivind Andersen (1905-1994) refererer til Amos kap 5 om Israelfolkets innføring av støyende, rytmisk sang og musikk – som en lærdom for oss i dag. (Jf boken ”Hva med Israel?” Sambåndet forlag 2009).

Dessuten må vi ta til oss Bibelens ord i 2. Mos.32,17-19 og følgende som Herren sier til sitt folk:

”Gi ikke djevelen rom” (Efes.4,27)

”Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg” (Efes.4,30).

”Utslokk ikke Ånden!” (1. Tess.5,19).

Bibelen advarer de troende mot å tillate, bli dåret, fordervet og forført av en forkynnelse, formidling og tilstedeværelse av en annen Jesus, en annen ånd og et annet evangelium. (2. Kor.11,1-4)

I vår tid samles mange bekjennende kristne i forsamlinger og mørke konsertlokaler i larmende lovprising og tilbedelse med løftede hender og gjentagende lovsangs-mantraer, new-age inspirert soft soakingmusikk, fengende rytmisk og swingende gospelpop, støyende worship-rock med trøkk og rå, heavy dødsmetall mens røyk og neonfarget lysflimmer fyller showscenen der artistene opptrer, vitner og underholder til fansens og publikums jubel og applaus.

Er det noen som hører hva Ånden sier til menighetene, røsten av Bibelens Jesus og hans banking på døren fra utsiden? (Joh.åp.3,14-22).

Arve M. Abelsen.

Se:http://www.bbif.no/aktuelt/apologetikk/

En underlig tid.

2010-06-11T08:54:00.000-07:00

Vi lever i en tid som ikke lar seg forklare rett. Vi får åndelige sjokk stadig vekk - nei det er kanskje ikke sjokk, vi burde visst at det kommer til å skje. For tida er som en bratt bakke: Har en først kommet på gli, går det gjerne raskere og raske nedover. Et par slike "nye" ting kan vi nevne nå:

1. Helge Hognestad.
Han er prest og dr. teol. og har gjort seg bemerket på flere måter i årevis. For noen år siden sa han fra seg presteembetet - og bra var det. For hans teologi er om mulig verre enn den liberale. Så var han taus noen tid. Da fikk han en slags "åpenbarelse" der han ble bedt om å bli prest igjen. Slik oppfattet han det selv.

Biskopen i Hamar er blant de frigjorte og liberale. Hun tok imot ham, og han ble kapellan i dette stiftet. Men det viste seg snart at han slett ikke var blitt mer troende eller bibeltro. Han kjører fremdeles sitt eget løp og har sin egen teologi.

Det ble nye samtaler med biskopen i Hamar. Og resultatet? Jo, han kan brukes som prest. Men nå er han 70 år snart og en fri mann. Og da frykter noen for at flere bispedømmer vil bruke han, han er ikke lenger i Hamar.

Biskop Olav Skjevesland i Kristiansand er preses for biskopene nå, og han peker på at lærenemnda burde vurdere Hognestad. Men det skjer antagelig ikke lenger ettersom han blir pensjonert. Men det var på tale i 1999.

Nå er det slett ikke sikkert at det hadde vært til noen hjelp. Spørsmålet er om denne nemnda ville lagt Bibelen til grunn for sine vurderinger? Eller ville de vurdert saken ut fra dagens teologi slik de fleste oppfatter den? Da er faren stor for at ingen ting ville skjedd.

Vi skal ikke gå nærmere inn på Hognestads lære her nå.

2. Frafalne prester.
Nå er det også avdekket at flere prester "mister troen", som det heter. da er de frafalne. Humanetikerne griper nå sjansen og vil ha tak i slike mennesker. Antagelig vil de bruke dem sine korstog mot kristendommen. De har blitt mer og mer aggressive med årene. Vårt land omtaler det på lederplass 9. juni og sier at "det bare rent unntaksvis vil være mulig å finne norske prester som har mistet troen og som likevel og uanfektet fortsetter i sitt yrke".

Ja, er det så sikkert? Å miste troen kan være flere ting. Noen mister nok troen på enkelte deler av bekjennelsen - og de forsetter uanfektet videre å preke. De som slutter og går over i annet yrke kan ha flere grunner: De kan være utbrent, møte veggen, blir syk og kanskje trett av å omgås mennesker til stadighet. Vi må ha forståelse for en del av det. Det samme skjer med lekpredikanter.

Virkelig alvorlig blir det om man taper troen på frelsen, at det egentlig er nødvendig å bli frelst om det skal gå oss godt i død og dom. Da blir prestetjenesten et gigantisk hykleri, der den vantro "må" lese bekjennelsen og Fadervår og bibeltekster uten å mene noe med det.

Av forkynnelsen deres kan vi nok lure på om ikke mer enn en har tapt noe på veien - hvis de i det hele tatt hatt noe. Da blir forkynnelsen alminnelig prat om hverdagslige ting, om å være snill og grei med hverandre og ikke tape motet i alt strevet i livet. Men korset og blodet og omvendelsen nevner de nesten ikke.

3. Politisk forfølgelse.
SV går nå ut med nye mål for sitt arbeid. Får de holde på stort lenger, vil de kanskje lykkes enda mer. De bruker integrering som et slagord og en døråpner for nye mål. Alt det religiøse skal vekk. Små barn skal ikke få lov å bruke små kors som smykker! Det er diskriminerende, og settes nå faktisk på linje med hijab. Religionen skal bli mer og mer privat og dermed usynlig. Vi må altså være våkne rent politisk i dag. Et typisk trekk er at radikale politiske krefter bruker barna som fortropper. Svært mange foreldre blir da enige. Barna vil jo alle beskytte.

I tillegg ser vi nå at ledere i Europa vil fjerne korset fra flagget. Det er et for sterkt symbol på den kristne tro - og de har rett i det. Korset er kristendom.

Men skal korset fjernes, må alt religiøst fjernes fra andre flagg også. Noen muslimske land bruker f. eks. halvmånen og den grønne farge som sine islamske symbol. Legg merke til muslimske land der flagget som oftest har grønnfarge og noen ganger en halvmåne. Det er for å tilkjennegi at Islam er hovedsaken der. Noen unntak finnes.

- Alt dette er trekk i frafallet som vi møter hver dag i vår tid. Nå må kristenfolket våkne og se hvor veien går i folket vårt. Det er ikke nok å sukke og klage. Vi må be og arbeide for Guds rikssak på jord. Herre, reis opp nye redskap som våger å stå fram og hevde sannheten slik at den blir hørt av folk flest.
Amen i Jesu navn.
NDH.

Pilegrimsvandringen.

2010-06-09T00:27:00.000-07:00

Kristen het han, og drog ut på en lang reis. Han skulle til den himmelske byen. Men han bærer på en tung bør i en sekk på ryggen. Og der ligger alt det gale han har gjort. Det var syndene. Og de tynget ham dypt. Han er så bedrøvet over dem, men kan ikke bli kvitt dem.

Så kommer han til ei myr. Den er dyp og farlig, og han hadde nær druknet i den. Men Kristen vil videre. Derfor sliter han strever og har mye ondt.

Etter en stund kommer han til Korset, det stod rett ved pilegrimsveien, men høyere opp. Han kommer også opp dit og faller på kne ved korset. Da skjer det underlige: Hele byrden faller av ham. Han gjorde ingen ting selv, det bare skjedde så snart han var ved korset.

Da kunne han dra videre, og nå gjorde han det med glede.

På sin videre vandring kom han mange steder også etter korset. Og han møtte mennesker, noen til glede og hjelp, og andre til besvær og nye fristelser. Huset til Tolkeren er ett av dem. Der var det mange rom og han fikk se mye nytt. På veien videre gikk det noen ganger oppover og noen ganger nedover. Han kom også til byen Tomhet og Tomhetens marked, Forfengelighetens marked. På vandringen måtte han dra tvers gjennom Dødsskyggedalen og kom til grenselandet.

På veien gjennom livet var det en Evangelist som viste ham veien til Byen, og han hadde møtt Trofast og Modig og Ærlig og mange andre.

Til slutt så han ei stor elv, og den måtte han over når kongen sendte bud på ham. Kongen er Gud selv, og det var bare en liten bakke opp til Den himmelske byen. Da han kom dit, ringte klokkene og det lød vakker musikk. Noen engler kom og ledet ham fram til Gud og den evige lykke i hans rike.

[Boka En pilegrims vandring er skrevet på 1600-tallet av den puritanske pastor John Bunyan. Den har vært til stor hjelp for utallige kristne og er vel verd å lese i sin helhet. Her er bare tatt med og lett bearbeidet et sammendrag fra forfatteren Amy le Feuvres bok: Vesla.]

NDH.

Svar frå NLM.

2010-06-05T06:25:00.000-07:00

Gen. sekr. O. Tulluan og E. Ottosen svarer i Vårt Land i dag 4. juni på kritikken som var reist etter Ottosen sitt svar i VL 21. mai om utleige av leirstader til muslimar. Fleire har reagert på det, m. a. Øystein Løining 31. mai.
Etter ei innleiing om saka kjem dei fram til eit svar, og det vi eg sitera her:

- "Samtidig er det ingen hemmelighet at de fleste leirstader i NLM, og også en del forsamlingshus, blir leid ut til annet enn kristne arrangement. Misjonssalen i Oslo har i en årrekke blitt leidd ut til juridisk fakultet. Salem i Bergen leies ut via en hotellkjede til en stor bredde av arrangement. Leirstedene våre blir brukt som sommerhotell, til bryllupsfeiringer, 60-årsfeiringer og politiske møter. Slik utleie kan foregå på ulike måter, og enkelte leirsteder vil nok skille mellom selve forsamlingssalen og andre deler av institusjonen.

I møte med VLs spørsmål om det vil være mulig å leie ut et leirsted til muslimer, syntes vi det var vanskelig å avvise dette prinsipielt. En utleievirksomhet må drives på en ryddig og profesjonell måte. Vi synes det er vanskelig å stille som krav at de som leier står for klassisk kristendom. I det øyeblikk et leirsted drives som sommerhotell, vil vi faktisk åpne dørene for mennesker som ikke tilber den sanne Gud - om de så tilber Allah, er nyreligiøse eller avviser at det finnes noen gud.

Det er ikke slik at Misjonssambandet synes det er "verre" at mennesker drikker alkohol enn at mennesker tilber fremmede guder, slik Løining anklager oss for. Eksemplet om bruk av alkohol ble nevnt overfor VL for å illustrere noen krav i møte med de som leier våre lokaliteter. Så vil vi vurdere fremover om det er nødvendig å klargjøre hvordan vi vil møte eventuelle henvendelser om leie fra for eksempel muslimer."

- Eg skal ikkje kommentera dette. Men det er eit lyspunkt at de vil vurdera saka nærare.

Allah på leir ?

2010-05-21T11:53:00.000-07:00

Allah på leir - i strid med vedtektene for leirplassane ?

Ja , så enkelt bør det vera å finna "svaret" på dette spørsmålet.
Ved å gå inn i dei to-tre fyrste paragrafane i vedtektene for leirplassane , vil ein finna føremålsparagrafen for kvar einskild leirplass. Dei kristne organisasjonane har bygd leirplassane for å fremja Guds rike mellom menneske i alle generasjonar - og i særleg grad mellom born og unge.
Desse leirplassane er i stor grad bygde og drivne ved stor og langvarig dugnad frå misjonsfolket. Dette har gjeve eit positivt eigarskap , der misjonsfolket kjenner ansvar for leirplassane , også økonomisk.
Likevel har stigande krav til standard og tryggleik gjort det naudsynt med utleige til eksterne leigetakarar. Her har ein tradisjonelt vore nøye med at bruken ikkje må stå i strid med dei verdiane som er sentrale for leirplassane. Under dette har ein teke klår avstand frå bruk av alkohol og andre rusmiddel. Dette må ein sjølvsagt halda fast på.
No er tida mogen for å sjå på kva ideologisk føremål leigetakarane arbeider ut frå.
Rett nok er leirplassane våre å rekna som arbeidsreiskap i misjonsarbeidet. Men kan det vera rett å leiga bort desse reiskapane til trussamfunn som arbeider for andre enn den treeinige Gud : Faderen , Sonen og Den Heilage Ande ?
Dei fleste leirplassane er innvigde til arbeid i Guds rike , og alle former for innsats frå misjonsfolket er gjort og gjeve med dette føremålet i tanken.
Utleige til eksterne leigetakarar kan difor ikkje gjerast til grupperingar som arbeider for eit anna livssyn.
Einskilde deltakarar i debatten har i kortare eller lengre form drøfta tilhøvet mellom Allah og den treeinige Gud – og om desse i ytste konsekvens er den same gud. Dersom misjonen framleis meinar at desse ikkje må blandast saman , så må også samkomer i Allah sitt namn haldast borte frå leirplassane våre. Elles kan ein leggja ned alt misjonsarbeid mellom muslimar. Så alvorleg ser eg på saka !
Svaret frå Espen Ottosen – eit arbeidsuhell ??
Denne mannen har gjennom mange debattar ført både sakleg og klår tale , og som oftast på trygg grunn. Sjølvsagt vil det vera tilfelle der ein ser ulikt på saker og nyansar – men DETTE var ei massiv avsporing ! Det vert sagt i artikkelen at han tok fem minutt tenkepause før han svara. På den eine sida burde han kanskje ha tenkt fem minutt til. På den andre sida burde svaret liggja så klårt i dagen at der ikkje var bruk for å tenkja !
Utleige av leirplassane til andre livssyn ( muslimar , HEF og andre ) er ingen aktuell tanke eller praksis. DET ville vore ”profesjonelt” av Ottosen å svara.

Av Børge Løype, på VL si side: Verdidebatt.
(Kopiert etter løyve.)

NLM og utleie til muslimer

2010-05-21T06:30:00.000-07:00

I går uttalte generalsekretæren i KFUK-KFUM til Vårt Land at det ikke var noe problem å leie ut et leirsted i Oslo (Lunde) til muslimer. Fem ganger om dagen skal de vende seg mot Mekka og be til Allah.

I dag kommer Vårt Land med et nytt oppslag med store typer over to sider: "Misjonssambandet sier ja til muslim-utleie." Avisen har spurt flere organisasjonesledere om deres syn på saken. For NLM svarer Espen Ottosen. Etter fem minutters tenkepause svarer han at han ønsker muslimer velkommen som leietakere på Misjonssambandets leirsteder. Så sier han: Utleie er utleie, og det må vi forholde oss profesjonelt til.

Det er ikke lov å bruke alkohol på NLMs leirsteder, og på dette punktet er det mindre problematisk med utleie til Muslimer enn til mange andre.

Hva slags svar er dette? Er det egentlig relevant? Hovedsaken er at muslimer er mennesker som tilber en helt annen gud enn vår, og de fører dermed med seg en annen ånd inn på leirstedet. Er ikke det problematisk? Leirstedene er bygt og "innviet" til den eneste levende Gud, og så skal andre guder innta et slikt sted! Det kan ikke være rett. Hvordan kan noen være så uklare i skillet mellom kristendom og andre religioner? -

Indremisjonsforbundet er klar på en eksemplarisk måte. E. Furnes sier: I utgangspunktet er mitt svar at det vil være unaturlig å leie ut leirsteder til en islamsk organisasjon. Gen.sekr. Firing-Hvambsahl i KFUK-KFUM sier derimot at det ikke er uproblematisk "at Allah, det vil si Gud, blir tilbedt på våre leirsteder". Hva slags teologi er det?

Har virkelig Hovedstyret i NLM og generalsekretær dette synet? Vi regner med at misjonen må gjøre et kontravedtak på saken. Dette må ikke bli et økonomisk spørsmål. Det er dypest sett et åndelig spørsmål: Hvilken ånd skal rå der. For vi har kamp mot ondskapens åndehær i himmelrommet, Ef. 6.

Nils Dybdal-Holthe.

Kristne arbeidsmetoder.

2010-05-11T07:00:00.001-07:00

Kristne arbeidsmetoder.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Alle kristne er kalt til å være arbeidere i Guds store bedrift på jord. Gud har en plan og et mål for alt han gjør. Vi skal bare følge hans instrukser. En slik sammenligning med jordiske arbeidsplasser kan være nyttig et steg på vei.

Vi skal likevel tenke at Guds arbeid er unikt og ligger på et annet nivå enn det jordiske. Denne delen må vi aldri glemme.

Da kan vi kanskje si det slik: Noen av arbeidsmetodene henter vi fra menneskelivet, mens andre er av åndelig karakter. De må vi hente fra Guds ord.

Jordiske arbeidsmetoder er alle praktiske ting. Det er trolig ingen uenighet om dette. Til større et arbeid er menneskelig sett, til mer forarbeid er nødvendig.

Farer

Likevel er det farer knyttet til menneskelige arbeidsmetoder. Ivrige ledere og tjenere kan tenke at dette er det viktigste. Alle krefter blir kanskje satt inn på å gjøre arbeidet så godt som mulig, med en bønn om at Gud må velsigne vårt arbeid.

Etter mitt skjønn vil dette skape en utvikling der det ytre arbeidet blir vesentlig. Bak slike tanker ligger trolig den moderne filosofi som heter modernitet. Den er nok ikke ny, men har fått et oppsving de siste tiår. En hovedtanke i moderniteten er verdien av menneskets fornuft. Man godtar det man forstår og kan forklare. Det som ligger utenfor vår fatteevne, blir snart ignorert.

Amerika er et godt eksempel på hvordan det fungerer i kristent arbeid. I de senere år er det kommet flere store evangelikale kirker ledet av sterke karismatiske personligheter. De preker og arbeider etter prinsippet om at kristendom er en vare som skal selges på markedet. I den anledning framstiller de kristendommen på en måte som tiltaler mennesker og noe som de ønsker.

Denne ”pragmatisme” fører lett til at de upopulære sidene ved troen blir fortiet, og man tegner et lykkebilde av kristendommen. For pragmatismen betyr resultatet mest. Måten det skjer på, er mer uvesentlig. En vesentlig side ved slike ”resultater” er kvantitet. Det gjelder om å få så mange som mulig med seg.

Noen kristne blir litt blendet av dette og mener at der det er mange mennesker, der må det være rett. Slike samlinger må være av Gud. Her må vi imidlertid tenke litt på selve innholdet både i forkynnelse og sanger og hva det fører med seg i troslivet.

Forkynnelsen

Hvis innholdet i forkynnelsen blir avslipt og tynn, vil det føre til en tynn kristendom. Det er forkynnelsen som skaper troen. Hvis forkynnelsen er ensidig og lett, blir de kristne også det. Det har vi sett i noen vekkelser.

Da Jesus sendte ut sine disipler etter oppstandelsen, gav han dem egentlig en hovedoppgave: Forkynne Guds ord. Noen sier vi bare skal forkynne evangeliet, og da blir ordet evangelium gjerne forstått som gode trøsteord i vårt jordiske liv. Man bruker ordet nåde og sier det skjer ved tro.

Det man gjerne glemmer i denne sammenheng er evangeliets og nådens forutsetning. Noen amerikanske ”mega-kirkers” program på TV og internett er åpne kanaler. Og der er ”forutsetningen” temmelig fraværende. Jeg mener her først en sann og grundig forkynnelse av syndefallet og dets følger. Uten den vil et menneske ikke skjønne nødvendigheten av frelse i bibelsk forstand.

Dernest er Jesu død en forutsetning. Men den blir nevnt som en vanlig død, at det var en stor gjerning av Jesus for å vise oss Guds kjærlighet til oss slik som vi er. Men det er en tynn og for enkel (og egentlig feil) forkynnelse av langfredag. Vi hører sjelden om at Guds vrede ble stilt da Jesus døde. Det gjelder også vårt land. Selv om man bruker ord som ”Jesu blod” og korset, er spørsmålet hva man mener med det, og det må komme fram i forkynnelsen.

Autoritet

En annen side ved moderniteten som hører med her, er spørsmålet om autoritet. Hvem skal ha det siste ord. Det er kjent at noen ledere er autoritære og vil styre mye i menighetene. Det kan henge sammen med en svekket tillit til og underordning under autoriteten ved Guds ord. Bibelen brukes flittig, men bøyer vi oss for det vi ikke liker der?

Når fornuften blir opphøyet til ledestjerne for menneskene, vil automatisk Bibelen bli nedgradert. Og det gjelder særlig i vanskelige spørsmål som vår tanke stusser ved og kanskje reagerer mot. Dette gjelder ofte saker som er populære i verden og som folk flest liker. Det stemmer med vår natur. Vi kan nevne skilsmisse og gjengifte, fast samliv uten ekteskap, tanken på en evig fortapelse i helvete for alle ufrelste, små tyverier som ingen oppdager, løgn og baktalelse, søndagsarbeid, respekt for foreldre og ledere, abort som er drap av uskyldige og mye mer.

Vi blir små og ydmyke når vi ser hva Guds ord sier om oss selv, og det som han bestemmer for oss. Vår falne natur har ikke lett for å bøye seg.

Arbeidsmetoder

Det som er skissert opp her i kortversjon, får følger for arbeidet i Guds rike. Når vi innser hva Gud har sagt om arbeidet og hvordan mennesket er av natur, må arbeidet legges opp med tanke på å avdekke folkets synd og frelsens nødvendighet.

Det er ikke nok at folk skal trives i kirken eller på bedehuset. Forkynnelsen er heller ikke god nok om den bare inneholder en vennlig innbydelse fra Gud til alle syndere. Som forkynnere må vi også komme bort fra den tanken at alle mennesker ønsker å bli kristne og lengter etter Guds frelse.

Sier Guds ord noe om dette?

Et grunnleggende og klart ord her er Rom. 8, 6ff. Der står bl. a.: ”Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det.” Både i NO-78 og oversettelsen ved Gunnes oversetter ”kjødet” med ”vår onde natur” eller ”den syndige natur”. Av natur er altså menneskene fiender av Gud og ønsker ikke å ha noe med ham å gjøre. Og til korinterne skriver den samme Paulus at ordet om Kristus korsfestet er til anstøt for jødene og en dårskap for hedningene. 1. Kor. 1, 22f. Det må menneskene se ved Ånden.

Litt senere sier han: ”Et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til”, 1. Kor. 2, 14. Det er mennesket slik det er av natur før det er gjenfødt. Det er naivt å tro at mennesket blir frelst fra sin synd og gjenfødt ved en ”snill” forkynnelse som spiller på at mennesket egentlig er godt. Det kan like godt føre til åndelig trelldom og fariseisme. Det bør alle forkynnere være redd for. Ludvig Hope skrev f. eks. i ”I liv og i død”: Den som ikke gjennom Guds hellige krav til mennesket ser sin synd … får aldri synet åpnet for verdens frelser.” Forkynnelsen skal føre mennesket dit, nå mer enn noen gang før.

(DagenMagazinet 10. mai 2010.)

Dagens nye redaktør

2010-04-29T00:01:00.000-07:00

I går kveld hadde styret i DagenMagazinet møte og bestemte at Selbekk skal være konstituert redaktør etter at Hove går av i morgen. Johannes Kleppa har varslet sin avgang, men blir i avisa ut oppsigelsestiden, dvs. ut august. Det innvarsler kanskje en ny tid i DM. Bare Espen Ottosen fra Misjonssambandet stemte mot Selbekks kandidatur.

Vi venter på fortsettelsen. Styret må arbeide videre med å ansette fast redaktør. Og kanskje er det nødvendig og viktig med en ny generalforsamling for å stake ut kursen.

Hvem styrer kirken?

2010-04-28T06:44:00.000-07:00

Kirken.

Flere aviser melder nå om kirkevalget i fjor. Institutt for samfunnsforskning (ISF) har undersøkt hvem som deltok i kirkevalget i fjor. Da viser det seg at halvparten av velgerne ikke anså seg selv som personlig kristne! Deltakelsen var tredoblet siden forrige valg, og seks av ti stemte for første gang. 55 % av førstegangsvelgerne hadde stemt AP eller Høyre, bare 11% Krf.

Det alvorligste er likevel at så mange mennesker som ikke er personlige kristne, vil være med å styre kirken. Vi kan tenke oss hvordan det vil gå i lengden. Når verdsligsinnede mennesker skal styre kirken ved å stemme inn "sine" kandidater, kan kirken ble mer og mer verdslig i sin virksomhet. Og vi har et inntrykk av at noen prester lar seg påvirke av "menigheten" her.

Det kan bli trangere for alvorlige kristne å tilhøre kirken. Her bør vi også være våkne og sammeneligne det som skjer i kirken med Guds ord. Det er den eneste rettesnor.

NDH.

Uklar situasjon.

2010-03-04T05:41:00.000-08:00

Det er snart tydelig for alle at situasjonen blant de kristne er nå uklar. Her tenker jeg ikke så mye på at nesten alle misjonsorganisasjoner har en dårlig økonomi og må stramme inn både på arbeidssteder og mannskap. Det er kanskje ikke det verste. En lutring og renselse er ofte nødvendig blant oss. Da kan det uekte skilles ut og det sanne bli igjen. Det er i alle fall ønskelig.

Nei, jeg tenker på en læremessige og moralske uklarhet vi opplever på mange plan. Trolig har det aldri vært så mye uryddig blant de kristne som nå. Og det gjelder ikke bare Norge eller Skandinavia. Det er nær sagt et globalt problem. Det innebærer at alle skal kunne gjøre som de vil. Det er en fryktelig filosofi. Den skader menneskene og Guds rike.

Jeg håper jeg skal kunne gå inn i dette mer detaljert senere, men vil nevne noen ingredienser her:
- Bibeltroskapen brister mange steder - både på lærsteder og ute i folket.
- Teologien og dermed forkynnelsen blir mer og mer selvsentrert med vekt på oss selv og egne opplevelser.
- Moralen bygger ikke på Guds lover og ordninger, men på det menneskene finner tjenlig i sin egen situasjon.
- Man overser mer og mer de faste ordninger Gud har satt i samfunnet, som ekteskapet, oppdragelse etter Guds ord og vilje, synet på liv og død.
- Menneskesynet er blitt mye forandret på en generasjon. Respekten for liv blir mer og mer borte, derfor ser flere og flere drap: av barn, ektefeller og enhver som kommer i veien for f. eks. et tyveri.
- Politikken løsrives også mer og mer fra Gud. Politikken skal selvsagt ikke være som en menighet i et vanlig verdslig samfunn. Her mener jeg at tankegangen i alle ting er blitt verdslig der Gud ikke blir regnet med. Derfor vedtar f. eks. Stortinget lover som bryter med Guds tanke og vilje.

Vi finner ikke en lettvindt løsning på dette som gjelder alle. Og det er ikke lett å være politiker i dag. Men vi kan tenke noen tanker om slike ting som jeg håper å komme tilbake med. Til så lenge ønsker jeg Guds fred og velsignelse over hver og en.

Nils Dybdal-Holthe.

KRF og Misjon.

2010-02-27T04:11:00.001-08:00

Fornying i KRF og Misjon.

I desse tider med iver etter fornying i alle slags organisasjonsliv, sa prof. Bernt Aardal noko vitugt i DM i dag 16. febr.: "Den største utfordringen for partiet fremover, er å ta vare på kjernevelgerne." Då tala han om Krf.

Mon ikkje det til ein viss grad gjeld for andre organisasjonar òg? Iveren etter å byggja nytt kan bli så stor at ein gløymer fundamentet og grunnlaget. Kjernen i misjonsarbeidet er vekkingsfolket. Der starta det, og der har det har det hatt hovudtyngda til vår tid. Kan me seia til kvarandre: Lat oss ikkje gløyma dei.

Nils Dybdal-Holthe.

(Dagen 26/2 2010.)

Job.

2010-02-03T07:32:00.000-08:00

Eg vil minna om preikene frå GT, der eg nå er komen til Jobs bok. Det er ei vanskeleg bok i Bibelen, tykkjer eg, men med lærdom og trøyst til menneske i naud og liding. Alle har me fått vår del av det, men somme menneske må lida meir enn andre. Job var ein av dei.
Det kjem meir der om han og frå bøkene før i Bibelen, men anna oppdrag gjer at det blir mindre nytt nå ei stund.
Adressa er denne: preken-gt.
eller hovudbloggen: tidenstegnndh.

Et nytt år!

2009-12-30T00:05:00.000-08:00

Ved årsskiftet.

Et årsskifte er alvorlig, selv om alle dager er like. Men vi tenker mange tanker en slik dag, og noen gir også løfter. Mange blir fort glemt, men la oss likevel tenke gjennom det gamle og det nye år.

1. Blikket bakover.

Først tenker vi og ser bakover. Da ser vi det som var – av gjerninger og forsømmelser og feilgrep vi gjorde. Nyttår er tid for ransakelse og regnskap. Da blir det lett anger og tårer og gråt over synder og mangler i vårt eget liv. La oss begynne der.

For en sann kristen fører det til bønner om nåde og tilgivelse. Vi har nok bedt om det før, men ved et årsoppgjør dukker det gjerne opp i minnet noe som var glemt. Et Guds barn må gå til sin Frelser med alle ting. Da har vi løftet om blodet som renser oss fra all synd! 1. Joh. 1, 7.9.

2. Framtida.

Ved denne tid retter vi gjerne blikket ekstra mye framover også. Mon tro hva som ligger der og hva vi har i vente i det nye året. Da formes en bønn i vårt hjerte om ledelse og vilje til å leve et bedre liv enn det som var dette året. Herren venter gjerne et større offer av oss og en mer trofast og ydmyk tjeneste.

Kanskje noen av oss også skal møte døden i det nye året. Vi vet ingen ting om det. Da er det godt å kunne si med den gamle speiderhilsen: Alltid beredt! Og det kan vi være i Jesu navn og for Jesu skyld.

3. Nåtiden.

Vi har bare nu’et, dagen i dag. Derfor må vi benytte den. Da vil vi takke – først og fremst vår Gud og Frelser for hans usigelige nåde og miskunnhet. Vi kan ikke gå et steg alene. Så vil vi takke hverandre for hjelp og støtte i dagliglivet og i det åndelige. La oss ikke glemme å takke være kjære for året som gikk.

Da blir det også glede og lovsang. For Jesus var med hver dag hele året. Mat. 28, 20. Og han er hos oss nå. Vi kan fryde og glede oss over frelsen full og fri.

4. Håp.

Nyttår er også en håpets tid. Vi har lov å håpe på bedre tider, selv om det ser mørkt ut mange ganger. Ordet sier at Guds rike skal seire til slutt. La oss ikke glemme det. Det finnes et sterkt lys midt i mørket. Jeg er verdens lys, sa Jesus. Og der vil vi vandre i året som kommer. Og da ser vi fram mot gjenkomsten og den evige dag hjemme hos Gud. Amen.

Nils Dybdal-Holthe.

Frafall - 4.

2009-11-21T08:10:00.000-08:00

5. Evig trygghet.

Vi kan ikke tale om frafall uten å komme inn på den læren som ofte kalles ”en gang frelst – alltid frelst”. Tilhengerne av denne lære bruker forresten ofte en annen betegnelse: ”Den evige trygghet”.

La oss først si at disse troende har mange gode sider ved sin forkynnelse. De har ofte dyp innsikt i Guds ord på flere områder og har mye å gi tilhørerne. Men på dette punkt vi taler om her, kan vi ikke følge dem. Hovedstrømmen i den lutherske kirke har heller ikke fulgt deres linje her.

Vanligvis forbinder vi læren om ”evig trygghet” med bevegelsen ”Plymouth-brødrene”, også kalt ”brødrene” og ”darbyister”. Det siste navnet har de fått etter sin mest kjente læremester, John Nelson Darby (1800-1882). Det er flere greiner av denne bevegelsen, noen er ”åpne” og andre ”lukket”. De siste er de strengeste på noen områder.

En læresetning i denne bevegelsen er blitt uttrykt slik: Hvis et menneske en gang er blitt omvendt, gjenfødt av Gud og slik virkelig er frelst, kan det menneske ikke falle fra og gå fortapt. Noen blir det uttalt og skrevet med andre ord og uttrykk. Men det sies så klart i mange bøker og skrifter, også på norsk, at det kan ikke misforstås. Det kommer også fram i mange prekener.

Bibelsitater som omtaler frafall, blir omtolket etter et bestemt mønster, som vi skal se på senere. Vi skal også ta fram noen skriftsteder som ofte blir brukt som ”bevis” for læren om ”den evige trygghet”.

Noen predikanter og skribenter kan stå som eksempler her:

H. A. Ironside.

Han døde i 1951 og var kanskje en av de mest berømte ”lærefedre” i første halvdel av 1900-tallet. Han talte f. eks. om dette emnet i Chicago 24. april 1934. Talen er utgitt som brosjyre under tittelen: ”Den troendes evige trygghet”. Når en tale blir utgitt i skriftlig form som her, er det uttrykk for at emnet er viktig og bør publiseres for et større publikum.

I talen sier Ironside bl. a.: ”Når vi taler om den troendes evige trygghet, mener vi at når en synder er blitt født på nytt ved Ordet og hans Ånd, i samme øyeblikk som han mottar et nytt liv og en ny natur, er blitt delaktig i guddommelig natur, når han er blitt rettferdiggjort fra enhver anklage innfor Gud, så er det absolutt umulig at det menneske noen gang igjen skulle bli en fortapt sjel”(uthevet her. Norsk utgave s. 5).

Ingen kan misforstå dette. Her sier han at en sann kristen ikke kan falle fra Gud og gå fortapt. Dette er et fremmedelement i norsk kristenliv og bør ikke få mer innpass.

R. E. Harlow.

Dette er en annen av deres lærere, og han ga ut et bibelstudiekurs i 1968, ved navn ”Basic Bible Doctrines”. I denne kortfattede troslære sier han under avsnittet om frelsen følgende: ”En av de mest beroligende læresetninger i NT, som dessverre ikke blir talt om endog av ærlige og oppriktige kristne, er læren om at når et menneske en gang er blitt frelst, kan han aldri mer gå fortapt (understreket her). Dette kalles ”de helliges utholdenhet” eller mer alminnelig ”evig sikkerhet”. Å vite at man er frelst nå er visshet; å vite at man er frelst for alltid, er sikkerhet” (s. 145).

Denne distinksjonen er ganske vanlig. Vissheten er et slags første trinn på veien. Et høyere og mer fullkomment stadium er sikkerheten. Den inntrer når man innser at Gud allerede nå har plassert oss i himmelen. ”Vi er allerede i himmelen,” som en forkynner sa.

Arthur W. Pink

Har i virkeligheten den samme lære. Blant hans mange gode bøker står ”Eternal Security” i en særklasse. Selv om han der forsikrer oss om at han ikke har noen ”sympati med den nakne og ukvalifiserte erklæring ”engang frelst alltid frelst” (s. 11), kommer han til det motsatte resultat senere. Han sier om den evige sikkerhets natur (s. 29): ”Hva Skriften lærer er at det har aldri vært og aldri vil bli noe slikt som et totalt og endelig frafall hos en som virkelig har omvendt seg og hatt tillit til Kristus.”

Med ”et totalt og endelig frafall” kan her ikke bety noe annet enn det å fall fra Kristus og gå fortapt når det dør. Men en slik lære kan ikke underbygges med Skriften.

John L. Bray

Er en annen som utvetydig forfekter denne lære i USA. Han sier frimodig: ”Jeg er fast overbevist om at Guds ord lærer at når et menneske en gang er blitt frelst, vil han forbli frelst for alltid – at han ikke behøver å ha noen frykt for å miste den evige frelse som Gud gir ham” (Once saved, always safe, s. 1.). Og det er nettopp den siste setning her som gjør at vi ikke kan la en slik lære gå upåtalt. Gud vil ikke at vi skal frykte. Evangeliet trøster oss tvert om med all god trøst. Men den frykt skal ligge i oss så lenge vårt hjerte slår her på jorden: Vi kan, ved Satans list, komme bort fra Gud og gå fortapt. Jfr. Jer. 32, 40.

Med disse sitatene kan vi slå fast at en del kristne fullt og helt og fast tror at frafall er umulig. Noen av oss tror at denne forkynnelse kan bli farlig for vekkelseskristendommen og misjonsarbeidet. Når troen ikke lenger er en kjempende tro, blir den lett selvtilfreds og egoistisk.

Og selv om vi ikke tenker på mulige følger av en slik forkynnelse, tror vi den er ubibelsk, slik vi har forsøkt å vise i det foregående. (Merk at jeg ikke her taler om disse predikantenes personlige gudstro. Det er ikke vårt ansvar å bedømme det. Det gjør Gud i sin tid.)

Hvilke grunner og bibelord anfører så tilhengerne av denne lære for sitt syn?

Bibelen blir flittig brukt til støtte. Et godt stykke på vei kan vi være enig i tolkingen av dem. Denne gruppe kristne har utvilsomt funnet et viktig poeng når det gjelder talen om de troende trygghet i Gud. Denne side ved troslivet er nok for lite kjent for mange kristne. Det vi reager er på er to ting: Først konklusjonene de drar av mange ”gode” bibelord, og det vi vil kalle omtolkinger av andre bibelord.

Først litt om konklusjonene.

Når Bibelen taler om visshet og trygghet for Guds barn, blir det av noen framstilt som ubetinget i den forstand at det vil skje automatisk. Begrepet (ordet) nåde brukes i denne forbindelse. På samme måte som vi blir frelst betingelsesløst av nåde for Jesu skyld, skal vi også bli bevart av nåde. Gud skal gjøre det uavhengig av oss. Gud har sluttet å regne med oss i alle ting, sier de.

Rett forstått kan dette være bibelsk, og en vidunderlig sannhet for sjelen. Vi skal ikke ta noe bort fra det. Men man overser en viktig sak. Selv den betingelsesløse nåde har en forutsetning. Vi ”må” bekjenne synden og ta imot nåde. Den bevarende nåde er også slik. Gud bevarer oss uforskyldt, men det forutsetter at vi følger ham og ikke med vilje forlater vår frelser.

Det andre vi skal nevne er det vi kaller omtolking av bibelvers. En gjennomgangstone er dette: Alle vers som taler om frafalne i Bibelen, blir tolket (forstått) slik: Disse menneskene har aldri vært frelst, men var bare navnkristne. Og Kristus har aldri lovet å bevare dem!

En annen måte å bruke enkelte bibelvers på er å fremheve forskjellen mellom vårt samfunn med Jesus og vår forening med ham. På engelsk brukes ordene: communion og union. Det forstår de slik: Når vi blir frelst (gjenfødt), blir vi forenet med Kristus, og det kan aldri brytes eller oppløses. Når de kristne synder (for det gjør de), blir ikke foreningen med Jesus brudt, bare vårt samfunn med ham blir forstyrret. Med samfunn forstår man her at vår kjærlighet til Gud kan bli kald og sløv. Men om den sløvner, brytes altså ikke forbindelsen med Kristus. Den blir der alltid – av nåde. Og der handler Gud suverent.

Her er det også på sin plass å nevne ordene ”stilling” og ”tilstand”. Rett forstått kan de klargjøre vårt forhold til Gud. Men blir de ikke nøye forklart, kan de lett tas til inntekt for den læren vi omtaler her.

Vår stilling er det vi er for Gud. Vår tilstand er det vi føler og opplever i troslivet. Nå er det slik at vårt følelsesliv ikke kan påvirke vår stilling hos Gud. Det står fast. Men det kan vår synd! Blir ikke den gjort opp, vil den bryte forbindelsen med Gud. Det er syndens natur. Og det må vi alltid få klart fram i forkynnelse og vitnesbyrd.

6. Argumenter for ”evig-frelst-læren”.

Vi skal nå forsøke å samle noen argumenter som blir brukt til støtte for læren om at når vi en gang er blitt frelst, kan vi ikke falle fra og gå fortapt.

a) Forsoningen.

Læren bygger på en spesiell tolking av forsoningen. Den er så fullkommen at ingen som tar imot den, kan miste den. Her henviser en ofte til Hebreerbrevet som setter Jesu offer i kontrast til jødenes mange ofringer i tabernaklet og senere templet. Jesu offer gjelder våre framtidige synder så vel som våre gamle. Jesus har for alltid gjort oss fullkomne. Hebr. 10, 14. Det betyr ingen ting om vi er trofaste eller ikke. ”Vi er evig frelst fordi Kristi offer forblir,” sier Ironside.

Her er noe rett. Forsoningen gjelder alle mennesker og alle synder. Det er også luthersk bibelforståelse. Men synden må bekjennes for Gud, eller blir den ikke tilgitt. Legg merke til at 1. Joh. 1, 7-9 er skrevet til frelste mennesker. Ingen kommer til himmelen med utilgitte synder.

En annen sak er at læren om den evige trygghet egentlig bygger på en reformert (kalvinsk) forsoningslære som for en del går tilbake til kirkefaderen Augustin. Da Jesus døde, sier de, ble han en soning for de utvalgte, de som kom til å ta imot frelsen, men ikke for verden. Og de som Jesus døde for, de vil bli frelst. Men Skriften lærer at Jesus døde for hele verden. Jeg tror ikke darbyistene lærer denne utvelgelseslæren som Calvin hadde. Men de bruker konklusjonen, nemlig at de som tar imot frelsen, er sikret evig frelse uten hensyn til hva de gjør senere. Og de som faller fra og går bort fra frelsen, har aldri vært rett frelst.

b) Barneforholdet.

Hvis vi nå spør hva som skjer når en troende synder, blir svaret at Gud da må refse og tukte oss for synden. Men barneforholdet blir ikke forandret. Gud er vår far selv om vi synder og sårer ham.

Det er rett at Gud tukter oss og at han er vår Far. Ingen som kommer til ham, vil bli støtt ut. Men vi må komme! Og det betyr å bekjenne våre synder. Da tilgir han. Dette er et så viktig punkt i gudslivet at vi gjenta det mange ganger i forkynnelsen.

Jesus støter ingen bort. Det kan vi være visse om. Det skal vi få hvile i. Men saken er den at hvis vi blir i vår synd, da går vi selv bort fra Frelseren. Da er vi lik den yngste sønnen som forlot farshuset, Luk. 15. I det fremmede land var han fortapt.

c) Åndens gjerning.

En tredje grunn for å tale om sikkerhet er Åndens gjerning. Han gir aldri opp. Han begynte – og han vil fortsette og fullføre sin gode gjerning. Fil. 1, 6. Han har makt nok til å bøye vår vilje som troende.

Her glemmer man at menneskene må la seg frelse og la seg bøye. Den hellige Ånd er nok allmektig slik Gud er det. Men han tvinger ingen inn i sitt rike. Ånden gjør sitt ytterste for å berge oss til himmelen. Han lokker, kaller og tukter oss for å få oss til sannhets erkjennelse. Det vil vi takke ham for. Men der en kristen fortsetter i sin synd uten å erkjenne og bekjenne, der kan Ånden ikke tvinge. Han fortsetter å kalle så lenge nådetiden varer. Men det er menneskets ansvar å stanse, høre og lyde Åndens kall. Og det har ingen ting med lovgjerninger å gjøre.

D) Andre uttrykk.

Vi står noen ganger i fare for å presse enkelte bibelvers eller uttrykk i et vers for langt. Som kjent kan da få en tekst til si mye. Derfor skal vi være forsiktige med det. To vers i Joh. 10 er slike ord. Der kommer uttrykkene: Ingen skal rive dem ut av min hånd, og: Ingen kan rive dem ut av min fars hånd, v. 28-29. Det er gode ord, som vi skal gi til mennesker i nød og som sliter med sitt Gudsforhold.

Her må vi spørre: Hvem er dette sagt til? Det sier v. 27 klart: Det er Jesu får, de som tilhører ham. Og de hører Jesu røst, og de følger Jesus. Disse menneskene har de største løfter. Vi kan godt si det slik: Så lenge de følger Jesus, eier de løftene. Men det er dessverre slik at ikke alle som begynte på himmelsveien, fortsetter å følge Jesus. De forlater ham. Da har de heller ikke disse løftene. Skal de få dem igjen, må de omvende seg og ta imot frelsen.

Det ser vi tydelig i Israels folk både under ørkenvandringen og senere i Kana’an. Gud var god mot sitt folk. Men de sviktet ofte. Hva gjorde Herren deres Gud da? To ting: Han slo noen ned slik at de døde. Det var ofte lederne og de verste. Dernest sendte han profeter, og de kalte folket frafalne. De fikk klare ord om å omvende seg hvis de fortsatt skulle være hans barn. Og det er skjedd som forbilde og til lærdom for oss i den nye pakt, f. eks. 1. Kor. 10. Gud fant ikke behag i de fleste, v. 5. Og den som Gud ikke har behag i, er ikke frelst. Slik er det også i den nye pakt, v. 6 og 11.

Så vil vi ta lærdom av dette. Det var godt om det norske kristenfolk husket H. A Brorsons salme: Stå fast, min sjel, stå fast i Herrens kriger. I ett vers står det slik:

Begynt er ikke endt,

det må du vite!

Du som har Jesu kjent,

bli ved å stride.

Alt hva ditt hjerte vil

fra himlen vende,

skal overvinnes til

din tid tar ende.

Frafall - 3.

2009-11-19T00:23:00.000-08:00

Frafall. Del 3.

Flere eksempler.

Ananias og Safira.

Beretningen om dette ekteparet (Apg. 5, 1-11) kan kanskje ikke brukes som eksempler på frafalne. Det står ikke tydelig at de var troende, men var gjerne med i flokken i det ytre. Synden var likevel stor og alvorlig. Jfr. Simon i kap. 8, 9-25.

---

Derimot er der andre personer i Paulus’ brev til Timoteus. De er spesielt interessante siden vi der ikke møter kristenheten i den aller første vekkelsestid. Forholdene nå har stabilisert seg noe. Menighetene har andre og tredje generasjons kristne hos seg. Noen er blitt gamle. Menighetslivet er kanskje blitt mer ”normalt”. Er alle nominelle kristne sanne troende på den tiden? Hvordan har voksteren vært?

Paulus nevner flere personer for Timoteus som det har gått galt for.. Og nevner flere av dem ved navn!

Hymeneus og Aleksander.

Vi møter dem i 1. Tim. 1, 19-20. Her sier apostelen at den unge Timoteus skal stride troens gode strid i det han har tro og en god samvittighet. Da vil det gå godt. Deretter kommer en trist bemerkning. Noen i menigheten har kastet fra seg den gode samvittighet. Ved det har de så lidd skipbrudd på sin tro. Dette kan ikke bety noe annet enn at de har mistet sin tro og fått sitt gudsliv ødelagt, slik det går med et skip som grunnstøter i storm og uvær. Alvoret i disse vers er: Hvis vi ikke tar hensyn til samvittigheten og er lydige mot den, får det følger for troen: den dør. Se derfor hvor nøye Paulus selv var med sitt eget liv her (Apg. 23, 1; 24, 16; 2. Tim. 1, 3).

”Verbet ’å kaste fra seg’ (gresk: apotheo) innbefatter en voldsom og overlagt forkasting”, sier D. Guthrie i Tyndale NTC. Både dette uttrykket og ”å lide skipbrudd” innebærer at de en gang hadde vært frelst og ”begynt på troens reise,” som bengel uttrykker det.

I kap. 1, 6f i samme brev nevner han noen andre som har faret vill fra ”kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro” (v. 5). Ordet ”å fare vill” brukes om ikke å nå sitt mål (kap. 6, 21; 2. Tim. 2, 18). Derfor kan oversettelsen av 1975 si her: ”Noen har forvillet seg bort fra dette mål”. En som har faret vill fra troen og samvittigheten, kan ikke være frelst. Men uttrykket viser også at de en gang har vært det. Den konklusjonen må vi dra selv om det ikke uttrykkelig sies her. Kanskje tenker Paulus på de samme som i v. 19f.

Dernest har Paulus et alvorlig ord om tilsynsmennene som vi må bruke her. De må ikke velges blant de nyfrelste. Hvorfor var det så farlig? Jo – for at de ikke skal bli oppblåst ”og falle i djevelens dom”. De må også være aktet av ufrelste for at de ikke skal ”bli hånet og falle i djevelens snare”. 1. Tim. 3, 6-7. Her skal vi merke oss at flere andre oversettelser oversetter slik i v. 6: ”og falle under samme dom som djevelen” (f. eks. Ungd.overs., NT 75 og Gunnes).

Da står det her at en nyomvendt (som her må bety frelst) kan få samme dom som djevelen, dvs. fortapelsen. Bak Paulus’ ord ligger kanskje den tanke at djevelen er en fallen engel som ble styrtet ned på grunn av sitt hovmod (Jud. 6; Jes 14, 12ff).

Den nyomvendte kan også komme til å falle i djevelens snare, v. 7. Hvis noen blir fanget i hans snare, innebærer det at han har vært fri, det vil her si: en borger av Guds rike. Og den djevelen fanger, slipper han ikke frivillig. Jfr. 2. Tim. 2, 26.

Å falle i djevelens dom kan ikke bety at djevelen skal (aktivt) dømme dem. Det er heller som Bengel bemerker her: ”Djevelen dømmer ikke, han blir dømt.” Derfor må det bety at de får samme dom som ham. Å bli oppblåst i tjenesten som kristen, er hovmod. Og det er erkesynden i forholdet til Gud. Det var satans synd. Den som følger hans synd, må også følge ham i hans dom.

Å falle i djevelens snare betyr å komme i hans makt. Den fuglen som henger fast i vår snare, er helt i vår makt. Djevelen viser aldri nåde mot dem han fanger ved sine listige angrep.

Alvoret ved dette avsnittet er først og fremst: Også en forkynner, prest, misjonær eller kristen leder kan falle fra og gå fortapt. Det har vi eksempler på i kirkehistorien.

Hymeneus og Filetus

Er nevnt i 2. Tim. 2, 17f som eksempler på de som er faret vill fra troen. Vi har ikke sikre bevis for at Hymeneus her er samme person som i 1. Tim. 1, 20.) De har falsk lære om oppstandelsen og nedbryter troen hos somme. Også dette taler klart for muligheten for direkte frafall. Disse to er faret vill fra sannheten, det er direkte uttrykk for frafall. Og de nedbryter troen hos de kristne. Det fører også bort fra Guds vei.

Demas.

Vi vet lite om denne mannen. Han er nevnt i 2. Tim. 4, 10; Kol. 4, 14; Fil. 24. Han forlot Paulus fordi han fikk kjærlighet til denne verden. Tradisjonen sier at han falt fra troen. Ordet for kjærlighet er her det sterke ordet agape. I 1. Joh. 2, 15 ser vi at kjærlighet til verden ikke kan forenes med livet i Gud. Det andre brevet til Timoteus er trolig det siste vi har fra hans hånd, og det taler om en trist slutt for en Herrens medarbeider. – Det er også lutherske fortolkere som mener dette ikke viser til åndelig frafall, men at Demas reiste fra Paulus av ”frygt for at dele Paulus’ Lidelser og tage Del i hans Forsagelse” (Fr. Torm). Men det sier teksten ingen ting om.

Muligheten.

Paulus sier ellers mange ord om muligheten for å falle fra troen og gå fortapt. Det ser vi f. eks. i 1. Tim. 5, 8; 11-12; 15; 6, 5.10. 21; 2. Tim. 2, 12f. Dette siste skal vis e litt nærmere på.

Mange mener at 2. Tim. 2, 11-13 er en gammel kristen hymne (sang) som Paulus fletter inn her, i likhet med Fil. 2, 6-11.

De to siste strofene skal vi se litt på her.

1. Fornekter vi, skal han fornekte oss. Det er klare ord, som helt stemmer med Jesu utsagn i Mat. 10, 33. Vi legger også merke til at Paulus sier ”vi”, slik at han tar seg selv med. Hvis han, apostelen Paulus, skulle fornekte Jesus, ville det si at Kristus kom til å fornekte ham for sin Far. Fortapelsen er da den eneste utgang.

2. Hvis vi er troløse, er han trofast. Jeg tror dette ordet er misforstått av noen. De mener at Gud skal la den troløse få plass i Guds rike, fordi han selv er trofast. Det kan ikke stemme. Kristus er trofast, selv om vi er troløse. Det står fast. Han er vesensforskjellig fra oss. Men han er ikke trofast mot oss i vår troløshet på annen måte enn at han kaller oss tilbake til seg. Mot den som fortsatt er troløs, er han trofast mot sitt ord og sin frelsesplan. Han er trofast både mot sine domsord og sine frelsesløfter. Dette er ikke trøstens ord til vantro, som den lutherske fortolkeren Dächsel påpeker: ”Når vi er utro av skrøpelighet, kunne vi berolige oss med den tanken at han ikke ville bryte sitt ord, men like fullt bevise sin troskap mot oss.” Det kaller han med rette en ”grov misforståelse”. Det er ikke et trøsteord til åndelig slurv, men en advarsel til troende om å holde ut og stå fast.

Han kan ikke fornekte seg selv, han ”kan ikke behandle den troløse som om han var trofast, og han kan ikke handle som om trofasthet og troløshet er en og samme ting” (Spence i Ellicotts Commentary). Ja, vi kan si det så sterkt at ”hans trofasthet gjør det umulig for ham å anerkjenne de som fornekter ham” (Horton i The Century Bible). Den danske Fr. Torm sier at de siste uttrykk inneholder ”Guds dom om dem, som falder fra”.

Konklusjonen

På dette må bli: Bibelen sier at det går an å falle fra troen på Kristus, og den gir oss eksempler på frafalne som advarsel til de troende. I en særstilling står kanskje framtidsprofetiene. Noen av dem taler om frafall i de kommende tider, mens andre taler om de siste tider. Da skal det bli et stort frafall. Mange skal føres vill (Mat. 24, 5. 11), og noen skal falle fra troen (1. Tim. 4, 1ff). Før Anti-Krist kommer, må frafallet komme (2. Tim. 2, 3), og Åpenbaringen slår fast at alle skal tilbe dyret og bli forført (Åp.13). Jesu formaning gjelder oss: ”… det sier jeg til alle: Våk!” Mark. 13, 37.

Man kan ikke komme bort fra ordet om frafall ved å si at slike mennesker aldri har vært sanne troende. De var skinnkristne og hyklere. Det skal vi se mer på i neste avsnitt.

Frafall - 2.

2009-11-10T06:25:00.000-08:00

Frafall. Del 2.

4. Frafall er mulig.

Alle troende kan komme bort fra Gud og deretter gå evig fortapt. Tanken om at det ikke er mulig er et av djevelens listigste angrep. Da kan Guds folk lett føres inn i en falsk trygghet der en roper til hverandre som på Nehemjas tid, som nettopp var en tid med frafall: ”Fred! Fred! Og der er dog ingen fred.” Jer. 6, 14.

Guds folk tar ikke skade av å leve i frykten for å kunne gå fortapt. Den ærlige sjel vil alltid drives nærmere Gud ved det. Men vi mener ikke at vi alltid skal gå med angst for det, det er noe annet.

Hvordan kan vi så vite at frafall er mulig, ut fra Guds ord? Flere ting er med og viser det:

a) Gud har lagt ned i oss en frykt for å gå bort fra ham. Igjen er det Jeremia som vitner: ”Frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte så de ikke skal gå bort fra meg,” Jer. 32, 40. Dette er en del av den evige og nye pakt med folket. Det lærer også erfaringen oss: Det bor i oss en visshet om at hvis vi svikter, synder og går bort fra Gud, vil det føre oss i en evig fortapelse – hvis vi ikke vender om til Gud igjen. En slik følelse er sorg over å gå fortapt, og den kan bare være virket av Gud selv.

b) Bibelens formaninger blir i noen grad betydningsløse og unødvendige hvis det ikke var fare for å miste kristenlivet. En vesentlig del av brevene i NT er oppfordringer og formaninger – ikke til verden. De er til de troende. Og Bibelen mener alltid de sanne kristne når den taler om Guds folk og de hellige. Det er selvsagt for oss alle at en hykler vil gå fortapt. Det behøver ikke Bibelen bruke mange ord på å forklare. Derimot advarer den gang på gang de troende og sier: Våk og be. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi dem livsens krone, Åp. 2, 8. Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst, Mat. 24, 13. Løp da således for at dere kan vinne prisen, 1. Kor. 9, 24. For vi har fått del med Kristus, så fremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden, Hebr. 3, 14. Strid troens gode strid, grip det evige liv .,… 1. Tim. 6, 12. Dette siste er sagt til: Du Guds menneske, v. 11.

c) Bibelens advarsler mot djevelen har samme funksjon: Vi kan dras bort fra livets vei så lenge vi er her på jorden. Det er virkelig alvor når Peter sier: Vær edrue, våk! Deres motstander djevelen går omkring … og søker hvem han kan oppsluke. 1. Pet. 5, 8. Hvem søker han? Bare Guds folk. Alle andre er hans eiendom. Det er ikke nødvendig å oppsluke dem. Derfor formaner han: Stå ham imot, faste i troen. Gjør vi ikke det, vil djevelen oppsluke oss.

Det samme alvor ligger over Paulus’ beskrivelse av rustningen i Ef. 6, 10ff. Hvorfor er det så nødvendig for oss å kle oss i den? Jo, på grunn av djevelens listige angrep og kampen mot ondskapens åndehær. Og dette er ikke bare en kamp på papiret. Her kjemper de kristne hver dag. Det er bare når vi ifører oss hele rustningen at vi kan seire og stå etter å ha overvunnet alt. V. 13. Hvis det fantes noen annen vei til endelig frelse, var rustningen unødvendig. Paulus hadde da ikke skrevet med slikt alvor om vårt forhold til Satans makt.

Før vi ser litt nærmere på rustningen, skal vi nevne den forskrekkelige list han bruker når han omskaper seg til en lysets engel. 2. Kor. 11, 14ff. Da ser han ut som en kristen og oppfører seg som troende for derved lettere å kunne lure inn sin falske lære som leder til fortapelsen. Her må vi nok være aller mest på vakt i våre dager. For når Satan kommer slik, framstiller han seg alltid som den oppriktige, ydmyke, sanne og uunnværlige tjener i Guds rike. Ved det skaper han også tillit hos mange troende.

La oss se litt på rustningen i Ef. 6.

Først ser vi på motstanderen og selve kampen – som altså kan føre til fall.

Vi må kjempe mot djevelens listige angrep. Da er han farligst. De gamle sa det gjerne slik: Djevelen er ikke så farlig når han kommer ramlende på treskoene, men det er han derimot når han kommer listende på sokkene. Dette er hans bakholdsangrep, da han nærmer seg umerkelig med allslags lureri. Han angriper gjerne vårt svakeste punkt – det er alltid der vi trodde vi var sterkest. Og vi er aldri sterkere enn vårt svakeste punkt.

Det er som med en kjetting. Har den ett slitt ledd, er alle de andre sterke ledd unyttige. Og vi har alle små, svake punkt. Det kan være en synd eller svakhet vi trodde vi hadde seiret over og var ferdig med. I vår kjødelige trygghet lurer han oss i sin snare – og vi faller. Det kan være motløshet, kjødelig begjær eller syndige lyster. Felles for djevelens taktikk er at han begynner i det små, det som ser ganske uskyldig ut. Så vet vi ikke av før fallet er et faktum. Blir vi liggende i det fallet, er vi frafalne.

Vi har kamp mot hele djevelens hær – ondskapens åndehær i himmelrommet, mot makter og myndigheter. Når han setter alt dette inn mot oss, har vi ikke noe å stille opp med i egen kraft. Fallet er sikkert da.

Det samme gjelder den onde dag. Slike dager får vi alle. Da mobiliserer Satan hele helvetet mot oss. Han går til stormangrep på vårt liv og faktisk ”tvinger” oss inn i synden.

Og fordi kampen er så absolutt og alvorlig, er det nødvendig med en hel rustning. To ganger sier apostelen: Ta på Guds fulle rustning. Hver enkelt del er nødvendig. På samme måte som djevelen har avdelinger og metoder for alle slags fristelser, skal vi ha forsvar mot alt. Vi må ikke glemme en eneste del av rustningen. Ta det på – så du er godt rustet til forsvar.

Merk så at dette er sagt til troende. Her er ikke tale om å bli omvendt og frelst. Her gjelder det de troendes fortsatte liv i Gud som en kamp. Kampen er på det indre plan: vi strir mot åndsmakter, ikke mot mennesker.

Situasjonen kan se håpløs ut. Overmakten er for stor. Det hele er over evne for en svak kristen.

Ja, den er det.

Likevel sier ordet: Seieren er mulig. Vi kan stå. Ingen av oss behøver å bli Satans bytte. Ja, vi skal kunne stå etter å ha overvunnet alt.

Skal det skje, må hele rustningen tas på. Det er vår del. Gud har skaffet den til veie og tilbyr oss alt gratis. Nå sier han: Ikle dere den. Disse våpen er gitt til Guds folk, og de fleste våpen er til forsvar. Eier vi den, har vi Guds ords ed på at vi skal seire. Paulus regner opp disse våpen i Ef. 6, 10ff (her fra v. 14): Sannhets belte om livet, rettferdighetens brynje, sko – som fredens evangelium, troens skjold, frelsens hjelm, Åndens sverd – Bibelen og bønnen.

Glemmer vi det, er fallet nær.

Det vet Satan, derfor gjør han sitt beste for at vi ikke skal bruke Guds hjelpemiddel. Alvoret bak denne talen om rustningen viser til fulle at fallet og frafallet er mulig.

d) Bibelen taler også direkte om mulighetene til å falle fra. Den gir til kjenne at en som har kjent Kristus og vært Guds barn kan komme bort fra ham og til sist gå evig fortapt. Vi har allerede nevnt flere vers i GT som omtaler frafallet. La oss nå nevne et sted hos Esekiel: ”Men når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, så skal han dø til straff: for den urett som han gjør, skal han dø.” Esek. 18, 26. Her skal vi også ta med Esek, 33, 12-13 og 18: ”Si til ditt folks barn: Den rettferdiges rettferdighet skal ikke frelsen ham på den dag han synder … den rettferdige skal ikke kunne leve ved sin rettferdighet på den dag han synder. Når jeg sier om den rettferdige: Han skal visselig leve, og han setter sin lit til sin rettferdighet og gjør urett, da skal ingen av hans rettferdige gjerninger tilregnes ham, men for den uretts skyld som han har gjort, for den skal han dø … Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, så skal han dø.”

Ordene betyr ganske enkelt at en troende må vende om fra sin synd, hvis han fortsatt skal stå i nåde hos Gud. Vi kan ikke leve på gamle velsignelser, og ikke stole på at vi en gang var frelst. ”Den evangeliske lære om visshet burde alltid oppveies (balanseres) med dette advarende ord: Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller. 1. Kor. 10, 12.” (J. B. Taylor i Tyndale O. T. Comm.).

Selv om Esekiel skrev dette i den gamle pakt, har ordene gyldighet i den nye pakt. Esekiel skrev på bakgrunn av jødenes synd og frafall som førte dem til Babel i fangenskap. Men Guds tanke er alltid den samme: Den som synder, han skal dø (Esek. 18, 4). Med uoppgjorte synder kan ingen være Guds barn og bli utestengt fra himmelen. Det er et veldig alvor. Herren gjør ikke forskjell på folk. Om noen synder, må synden få sin dom hvis folket ikke omvender seg. Og syndens lønn er den evige død og ikke den legemlige.

Dette ser vi noe av i 1. Kor. 10, 1ff. Det er et så interessant avsnitt at vi må ta noe med her. I kap. 9 har Paulus talt om seg selv og sin tjeneste for Gud. Han bever ved tanken på at han som preker for andre, skal selv bli funnet uverdig. Da fortsetter han med tanke på sine tilhørere i kap. 10. Der regner han opp 7 hendelser fra Israels historie (som var kjent for leserne) fra utgangen av Egypt og gjennom vandringen i ørkenen. Ved alle disse begivenhetene måtte Gud straffe sitt folk for synden.

Så sier han: ”Disse ting skjedde som forbilder for oss, for at ikke vi skal ha lyst til det onde, likesom de hadde lyst til det … Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.” 1. Kor. 10, 6 og 11. Her bruker Paulus noe fra Det gamle testamentet som grunnlag for formaning og sier: På samme måte som Gud måtte dømme sitt folk på grunn av synd i gammel tid, må han gjøre det i dag.

Det er altså klare paralleller mellom det gamle Israel og oss. Gud behandler oss på samme måte som dem når det gjelder synd. Hebr. 3 viser at det ikke bare dreier seg om legemlig død, men det å bli bortstøtt fra Gud. De ble forherdet, vantro og for vill i hjertet. Ja, de ville ikke tro.

Israels historie er ikke bare historie, men den ”illustrerer store prinsipper i den menneskelige natur og den guddommelige styremåte. Den viser menneskets svakhet og dets tilbøyelighet til å falle i synd og deres behov for guddommelig beskyttelse. Slik den brukes som påminning for kommende generasjoner. Den samme Gud som styrte dem, styrer oss. Hvis vi synder slik de gjorde, må vi også vente å bli straffet og utelukket fra Guds velbehag og nåde og fra himmelen” (Alb. Barnes).

Av dette avsnittet skal vi også lære at ”om vi enn har opplevet de herligste nådebevisninger, vil vi ikke nå fram til målet, dersom vi ikke vokter oss for i likhet med den tids Israel å la lysten til det gamle syndens vesen, som det for oss nå skulle være forbi med, få leve opp igjen hos oss” (S. Odland).

Slike sannheter må vi ta til oss og la alvoret senke seg over oss.

e) Bibelen gir eksempler på personer som falt fra Gud. Noen av dem er så tydelige at det ikke kan diskuteres om de virkelig var frafalne. Andre er verre å bedømme og kan kanskje være gjenstand for ulik forståelse.

I den gamle pakt møter vi noen frafalne. Israels folk blir flere ganger betegnet som frafalne – noe vi allerede har pekt på. Men det betyr ikke at alle enkeltpersoner var falt fra Gud i synd. Gud har alltid hatt en liten flokk som sine sanne barn, kalt en ”rest” el. l.

Kong Saul er et annet godt eksempel. Han ble utvalgt av Herren til å være konge over Israel. 1.Sam. 9, 3-10, 26. Gud gjorde ham til et annet menneske, 1. Sam. 10, 6. Og han gav ham et nytt hjerte, v. 9. Slik var han en Guds mann. Det er hevet over tvil at Gud ikke kunne velge ut en ugudelig til en slik stilling. Se også Apg. 13, 21. Saul var for øvrig Israels første konge. Men han endte sitt liv ved å styrte seg mot sverdet i krigen mot filisterne. 1. Sam. 31. Gud måtte avsette ham, Apg. 13, 22, på grunn av troløshet. 1. Krøn. 10, 13. Vi merker oss også at han ikke er oppregnet blant trosheltene i Hebr. 11, selv om ikke alle troende er med der. Men en frafallen har ingen plass der.

Hva hadde skjedd i mellomtiden som gjorde at det gikk slik? Jo, tre store fall i hans liv. Og de var alle ulydighet mot Gud. Først ofret han brennoffer, noe han ikke hadde anledning til. 1. Sam. 13, 8-14, 47. Senere sparte han amalekittenes konge Agag sammen med feet hans. Det var også mot Herrens ord. 1. Sam. 15. Til slutt – og da er frafallet fullbyrdet – søkte han råd hos de døde, noe som også var forbudt i Herrens lov. 1. Sam. 28; 3. Mos. 19, 31. Ulydighet fører til fall. Den som blir i sitt fall er en frafallen.

Vi må også nevne Samson. Han var en Guds nasireer (Dom. 13, 5-7). I 20 år var han en god dommer i Israel. Kvinen Dalila lokket ham til fall og fikk klippet håret hans. Dermed var nasireerløftet brutt. Det er klart at dette var et fall. Men Samson ropte til herren i sin nød. Dom. 16, 28. Da er det alltid oppreisning, derfor kan han være oppregnet blant trosheltene i Hebr. 11, 32. Dermed kan han heller ikke betegnes som frafallen. Han var en av dem som reiste seg fra sitt fall.

I den nype kat møter vi også frafallet. På samme måte som Samson er også Peter et eksempel på en som falt i grov synd, men som siden reiste seg fra fallet. Hvis han hadde blitt liggende i fallet, ville hans fornektelse av Jesus ført ham til fortapelsen. Ingen kan fornekte Jesus og være frelst. Det har vi Jesu klare ord for i Mat. 10, 32-33. Det var heller ingen selvfølgelighet eller lovmessighet at en synder omvender seg slik at Jesus får møte ham og ta imot ham. Det var bare nåde.

Judas

Et annet og vanskelig eksempel er Judas. Noen mener at han var en utsending fra helvete på samme måte som Jesus kom fra himmelen. Han var derfor forutbestemt til å gå fortapt. Da mener de at han heller ikke kan stå som eksempel på en frafallen.

De bygger dette på utrykk som ”fortapelsens sønn” (Joh. 17, 12; 13, 21-26) og på ordet ”en djevel” (Joh. 6, 70). Det sies også at Satan hadde inngitt ham i hans hjerte denne gjerning å forråde Jesus (Joh. 13, 2). Han kalles ellers forræder og tyv (Luk. 6, 16; Joh. 12, 6).

For min del kan jeg ikke se at slike uttrykk med nødvendighet må bety at han var en djevel av natur. Jesus kalte også Peter en ”satan”, Mark. 8, 33. Ordet betyr en motstander, og ordet djevel betyr baktaler. I en forstand er alle som ikke går på Guds veier en Jesu motstander.

Vi finner det samme igjen i påsken. Da sa Jesus til alle disiplene og særlig til Peter: ”Se, Satan krevde å få dere i sin makt” Luk. 22, 31. Djevel og Satan er vanligvis ensbetydende ord i bibelsk språk. Ordene til Juda behøver altså ikke bety ”mer” enn det samme ord til Peter, dvs han var kommet i motsetning til Guds plan og vilje. I og for seg er dette alvorlig nok. Men i denne sammenheng er det viktig å vise at det å være en djevel av natur er noe mye verre. Merk også at Jesus sier til noen jøder: Dere har djevelen til far (Joh. 8, 44). Han mente ikke at de var djevler av fødsel, men at de fulgte djevelens vei.

Uttrykket ”fortapelsens sønn” (Joh. 17, 12) er kanskje vanskeligere. La oss først se på hva et par kjente teologer har sagt om det. Prof. Olav Moe sier at uttrykket er en ”hebraiserende vending – den som hører til, dvs. er hjemfalt fortapelsen”. Og prof. S. Odland sier: ”Der ligger ikke i dette uttrykk at Judas var forutbestemt til fortapelse, men kun at han på grunn av sitt sedelige forhold nødvendigvis måtte gå fortapt”. Den tyske fortolkeren Th. Zahn nevner flere lignende uttrykk i Bibelen som ikke går på forutbestemmelse, men på syndens lønn som er fortapelse. Den engelske prest og fortolker Alb. Barnes sier at Judas kalles en fortapelsens sønn fordi ”han hadde en ødeleggers karakter. Han var en forræder og morder.” Nettopp derfor var han hjemfalt til fortapelse.

Felles for de fleste reformerte (kalvinske) fortolkere er tanken om at Judas ”ikke bare fortjente å gå fortapt, men var forutbestemt til det, derfor kalles han ’fortapelsens sønn’ ”, som Thomas Manton (engelsk puritaner og kalvinist, d. 1677) sier i sin forklaring til Joh. 17. De reformerte følger her Calvins linje.

Etter mitt syn må uttrykket ”fortapelsens sønn” bety: Judas var et menneske som vi med de samme muligheter som oss. Men han sviktet, først i det små ved å ta penger. Senere økte synden i hans liv, som den nesten alltid gjør når man ikke angrer den og tror. Da Jesus var kommet til sin siste påske, var bruddet uunngåelig. Derfor kan han i Joh. 17 (som er sagt få timer før Jesus ble forrådt) kalle Judas ”fortapelsens sønn”. Da var han allerede moden for fortapelsen.

Jesus sier at Judas gikk fortapt ”for at Skriften skulle oppfylles”. Heller ikke bak dette ligger tanken om forutbestemmelse. Gud visste om alt som skulle skje og kunne derfor la profetene skrive om det. Det hadde han latt profetene gjøre flere hundre år før det skjedde. Det gjelder mye av Jesus gjorde som Messias. Han bestemte ikke at det skulle skje slik, men han forutså at det ville bli slik og tillot det. Alt var ledd i hans frelsesplan for verden.

At dette er et mysterium for tanken, er sikkert nok. Men vi er ikke satt til å løse alle problemer ved hans frelsesplan. Jesu død og profetien om den, er like gåtefull for vår tanke. Av den grunn kan vi ikke tvile på f. eks. Jes. 53.

Et par andre ting kan også vise at Judas ikke var en djevel fra helvete. Jesus utvalgte ham på linje med de andre og gav ham del i samme tjeneste (Apg. 1, 17), men de gikk han bort fra (forlot) (v. 25). Det er meget vanskelig å tro at Jesus skulle velge en slik person til sin medarbeider og evangelieforkynner. Videre står det at Judas var ”inngitt” av djevelen for å gjøre denne gjerning å forråde ham (Joh. 13,2). Hvis han allerede var et djevelens barn, var det ikke nødvendig for den Onde å inngi ham disse mordtanker. En djevel ville av natur ønske å drepe Guds Sønn. At Satan ”hadde skote det i hugen på Judas” (Nyn 1938) innebærer at tankene ikke var der før.

Ordet ”inngi” (gr. ballo) betyr å kaste, enten med makt og hensikt, eller rett og slett la noe fare, bevege eller gi noe et puff. Judas var altså det medium som djevelen brukte mot kvinnens ætt (1. Mos. 3, 15). (Saml. Ef. 6, 16: djevelens brennende piler som kastes eller skytes mot oss.)

Satan fristet Judas til synd. Først gjaldt det småpenger og siden til å selge Mesteren for 30 sølvpenger. Det var prisen for en slave.

Enda en ting skal vi nevne. Da Judas skjønte hva han hadde gjort, angret han sin synd (Mat. 27, 3-5). Ordet for anger her (metamelomai) betyr mer enn å beklage synden og sørge over følgene for en selv. Sml. W. Henriksens kommentar. Det betyr virkelig å forandre kurs og sørge over det en har gjort. Judas angret da han så at Jesus ble dømt, ikke over følgene for seg selv, v. 1-3.

Grunnene for at Judas er et bilde på en frafallen er sterke. Dermed blir også beretningen om ham mer alvorlig for oss. En som har stått Herren Jesus nær, kan litt etter litt komme bort fra ham og bli en ”fortapelsens sønn” slik at han går fortapt. (Jeg har ikke sagt alt om Judas med dette, men her er ikke plassen for alt.)

Frafall 1.

2009-11-03T03:19:00.000-08:00

FRAFALL del 1.

Av Nils Dybdal-Holthe.

(1975).

1. Innledning.

Med frafall mener vi her det å falle eller gå bort fra Gud etter å ha vært frelst.

Det betyr at vi ikke kan tale om frafall der det aldri har vært tro og gudsliv. Ordbruk og språk viser det. Når vi sier at noen er ”frafalne”, er det ikke alltid rett. Om et menneske har ”bøyd seg” i en vekkelse eller ”kommet med” på en leir e.l., eller vært en flittig møte-og kirkegjenger en tid, er det ikke sikkert at vedkommende har vært gjenfødt. Da kan han heller ikke falle fra i vår betydning av ordet her.

I beste fall har et slikt menneske vært ”vakt” og begynt å søke Herren. Men har ikke gjenfødelsen skjedd, er et slikt kalt og vakt menneske like fortapt som en hedning.

Bare en troende kan falle fra i bibelsk forstand. Og vi har ikke noe skriftbevis som slår fast ast vi kan komme ”så langt” i kristenlivet at det ikke lenger er fare for å falle fra. Så lenge vi er her på jorden vil vi utsettes for djevelens listige angrep, og vi står i fare for å komme bort fra Gud.

Kjære troende venn! Vi skriver dette i frykt for at noen lesere kan komme bort fra Herren og den smale vei ved Satans snedige bedrag. Litt senere skal vi peke på veien tilbake og den rette trygghet og hvile i Gud. Men først må vi tale om et par viktige sider ved frafallet.

2. Historisk oversikt.

Det har alltid vært frafall – både i Den gamle og Den nye pakt.

a) Frafallet begynte faktisk da Adam og Eva syndet i Edens hage og førte slekten bort fra Gud. Siden den gang har mange – både individer og kirkesamfunn – falt bort fra den enkle lydigheten mot Gud. 1. Mos. 3; Rom. 5, 12-19.

b) Da Josias var konge i Israel, var Mose lovbok glemt og bortgjemt i Templet (2. Krøn. 34). Både prestene og folket gjorde som de syntes var rett. Guds ord var satt til side. Og slik er det i alle frafall: Vår egen tanke og vurdering blir norm. Guds ord glemmes. Vekkelsen begynte da boken ble opplest.

c) Jeremias’ tid var en spesiell frafallsperiode i Israel, som førte folket til fangenskapet i Babylon. Profeten anklaget folket for to ting: De hadde forlatt Gud, kilden med det levende vann. Og de hadde gravd seg sprukne, ubrukelige brønner (Jer. 2, 13). Den frafalne finner alltid erstatning for Gud – i denne verden. Men frafallet straffer seg med en bitter lønn (Jer. 2, 19). Av kjærlighet kaller Herren de bortkomne tilbake og sier: Vend tilbake, du frafalne barn … bare erkjenn din misgjerning (Jer. 3, 12f).

d) Hoseas ber også folket vende tilbake for Herren elsker dem og vil lege dem (Hos 14, 2-5). Synden var blitt stor – den er årsaken til frafallet. Derfor må folket vende om til Herren (Hos. 6, 1).

e) Da Kristus kom, møtte han også et gjenstridig og frafalle folk som ikke kjente ham som sin frelser og Messias. De tok ikke imot ham. Joh. 1, 11. Han gikk som en fremmed blant sitt folk. Så lite kontakt hadde de religiøse lederne med Gud at de korsfestet ”herlighetens herre” (1. Kor. 2, 8).

Men også i den kristne menighet har frafallet ofte kommet. Menigheten i Efesus fikk denne oppfordring, som samtidig var en dom fra Jesus selv: Kom i hu hva du er falt fra og omvend deg (Åp. 2, 5). Middelalderen var på mange måter en mørk frafallsperiode før reformatorene begynte sitt gudsverk. I Norge var tiden før Hans N. Hauge uten særlig mye levende kristenliv. Vår tid bærer også sterkt preg av frafall på mange områder, og Bibelen taler om et siste, stort frafall før avslutningen på denne tid. (Mat. 24, 4-5. 10-12; 2. Tes. 2, 3; 1. Tim. 4, 1ff; 2. Tim. 3, 1ff). Dette gjelder både hele kristenheten og den enkeltes gudsliv. Her taler vi mest om den siste betydningen: Det personlige frafall.

3. Hvordan frafallet skjer.

Fallet og veien bort fra Gud kan skje på flere måter. Det avhenger litt av ens egen natur og miljøet og omstendighetene. Vi skal ikke holde fast på noe bestemt skjema for alle. Det som kan føre til fall for en, behøver ikke å være så alvorlig for en annen. Derfor må vi være forsiktige med å dømme hverandre.

a) Frafallet skjer som regel gradvis. Litt etter litt skjer en utglidning ved små og kanskje hemmelige synder som får rom i ens liv. Kjennetegnet på frafallet er at en gjemmer, unnskylder og bagatelliserer synden. Og samtidig kan man gjerne tale om Guds nåde og frelse. Bare han selv og Gud kjenner til det sanne forholdet i hjertelivet. (Men ikke alltid kjenner den frafalne sin sanne stilling.) Senere vil frafallet slå ut og bli synlig for alle. Men det er grunn til å frykte at noen forblir falne til sin dødsdag. Enkelte ganger kan frafallet skje plutselig ved at en faller i en grov synd som en ikke reiser seg fra.

b) Frafallet begynner alltid med synd, i form av ulydighet mot Gud. Synden kan være overtredelse eller unnlatelse. Hvis en med forsett gjør noe mot Guds vilje på ett eller flere felt, er det synd. Det vil tære på sjelslivet og ta bort den følbare nåde, forstyrre samfunnet med Gud og til sist drepe gudslivet. På samme måte vil det virke hvis vi unnlater å gjøre Guds vilje (Jak. 4, 17). I tillegg til slike konkrete synder, er faren for frafall også stor ved søvn, likegyldighet, sløvhet, lunkenhet m.m.

c) De vanligste synder som fører til frafall er gjerne ikke grove og stygge umoralske fall, men dagliglivets små hendelser. ”Små” og tilsynelatende ubetydelige feiltrinn som ikke blir oppgjort med Gud, kan med tiden få de største konsekvenser. La oss se på noen:

(1) Bønnelivet er av avgjørende betydning for en kristen. Det kan bli hans velsignelse eller hans fall. Når Bibelen formaner oss så alvorlig til å våke (Mark. 13, 33), er det ikke minst med tanke på de stille stunder alene med Jesus. Bibelen har mange rike løfter om bønn. Alt er av nåde og godhet fra Gud. Men Bibelen har også en oppfordring til oss: Be uavlatelig (alltid). 1. Tes. 5, 17. En del av Guds fulle rustning er: Til en hver tid skal vi be i Ånden med all bønn og påkallelse og være årvåkne i det. Ef. 6, 18.

Gud er ikke vrang så han skulle unnlate å høre og hjelpe hvis vi ber lite. Men det er sagt for vår egen skyld. Vi må be for at gudslivet ikke skal sløvne og dø. Du har nok merket det, min venn, at sløvheten kom når bønnen avtok. Derfor heter det så sterkt: Våk, o sjel, og be! Svikt i bønnelivet ditt kan være det første signal på at du er på vei bort fra den smale sti.

(2) Verdslige venner og kamerater har ført mange bort fra Gud. Det er sant at vi skal prøve å vinne de verdslige for Gud. Det står fast. Likevel er Bibelen så klar på at det er en avstand mellom de troende og verden. De er ikke like. De lever i hver sin åndelige verden.

Verden er ett av djevelens listige angrep. Ef. 6, 11. Det begynner så smått og fromt noen ganger: Vi skal prøve å påvirke dem og vinne dem for Gud. Men skjer det? Ofte skjer nok det motsatte. Vi regner ikke med at djevelen er en sterk personlighet, og ofte tar man kampen opp mot ham i egen kraft. Da er vi dømt til å tape. Den som snakker høyt om at Gud er sterkere enn alt og at djevelen er beseiret og ganske ufarlig for vår sjels frelse, vil gjøre smertelige erfaringer. Hvis han ikke allerede er forblindet.

Bibelen anviser en bestemt vei i vårt forhold til verden: Vennskap med verden er fiendskap mot Gud. Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende. Jak. 4,4. Dette kalles vantro og utroskap. Det er med andre ord åndelig hor, som Israel ble anklaget for i GT. Dra ikke i fremmed åk med vantro. For hva samlag har rettferd med urett? 2. Kor. 6, 14. Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder. 1. Kor. 15, 33. På de ugudeliges sti må du ikke komme. Ordspr. 4, 14. Ingen kan bryte disse guddommelige regler uten å ta skade på sin sjel. Vi skal gå til verden, men ikke være sammen med den i selskap og fornøyelsesliv utenom det nødvendige i familie osv. La oss være litt mer nøye her.

(3) Vårt temperament kan føre oss på villspor. Det er en del av vår natur. Satan bruker alle anledninger til å forføre oss. Noen har et rolig temperament og gemytt som ikke volder ham særlig bry. Hos slike vil den Onde finne andre måter å føre dem vill enn hos andre. Ha må bare ikke tenke at han går fri. Andre har lettere for å bli sint, hissig, banne osv. Før han vet ordet av det, har djevelen fått ham til å begå slike synder. Hva kan da skje? Han kan angre sin synd, bekjenne og få det gjort opp, slik 1. Joh. 1, 9 viser oss.

Eller man forsøker å glemme det, unnskylde det og bortforklare det som uvesentlig og ”etter naturen”. Skjer det, har han slått inn på den vei som fører til frafall. Slike mennesker vil senere ha lettere for å begå den samme og andre synder. Samvittigheten sløves og er ikke lenger det alarmsignal som kan bli vår redning.

Paulus sier mye til efeserne som får en god attest (kap. 1, 15) og før høre dype og gode sannheter. Men de får også denne formaningen: ”La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap,” Ef. 4, 31. Det er sterke ord til kristne. – Hvorfor er dette så nødvendig? Fordi det kan bli en snare som leder til fall (ved siden av at det blir til skam for Guds rike). Vår stolte natur vil helst ikke reise seg etter et fall, fordi det betyr at en må ydmyke seg og erkjenne at våre svakheter er synd mot Gud. Det er smertefullt å erkjenne det, at vi ikke er fullkomne og gode nok. Dette hovmod er blitt manges skjebne.

Det første feiltrinn er det alvorligste. Da blir det letter å gjøre mer. Derfor står det: Våk og be for at dere ikke skal komme i fristelse.

(4) Tankelivet vårt er en innfallsport som satan benytter ofte. Og her er det han fører inn sine onde ånder. Åndsmaktene besetter tanke-og følelseslivet vårt. Våre forestillinger blir fylt av ureine og syndige begjær. Disse har alltid det med seg at de skygger for det reine og edle, og lar øyeblikkets tilfredsstillelse få større betydning enn himlen og det evige, slik Moses og Josef opplevde. Hebr. 11, 25; 1. Mos. 39, 7ff. Det kan gjelde mange ulike synder, som det seksuelle, penger, makt og herskesyke.

Synden har en besettende og bedøvende makt over mennesket, hvis man ikke går til korset fristelsen. Fallet vil alltid være nærmere den som leker og lefler med tankesynden enn hos den som straks går til Jesus med det. Der er kraft til motstand og seier.

Skriften taler noe om rikdommens makt. Penger har alltid hatt en mektig innflytelse over menneskene. De kristne er ikke fritatt for dette. Pengekjærheten har til alle tider vært roten til alt ondt. 1. Tim. 6, 10. Merk at Paulus i v. 9 sier: de som vil bli rike faller i fristelse. Hvis Satan får tent denne lysten i vårt indre, er det et steg bort fra den smile vei. Og dette sidesporte leder uvegerlig til fortapelse til slutt. En behøver altså ikke å ha blitt rik for å falle under denne dommen. Det er trangen etter rikdom (som også Paulus kaller havesyke) som er inspirert av Satan. Den kan fattige mennesker ha så vel som rike.

Også maktbegjæret er et veiskilt mot fortapelsen. Makt-og herskesyke har alltid hatt en hensynsløs virkning på menneskene. Deres egen fremgang er det viktigste, og for å nå det målet blir mange midler tatt i bruk. De kan trakke på andre mennesker og sette dem til side. Også kristne utsettes for denne angrepstaktikk. Troende mennesker har nok falt i denne grøften, i kirken, politikken og i arbeidslivet. (Men vi har selvsagt ikke med dette sagt at alle på toppen er skyldig her.)

- Vi har bare nevnt noen få sidesprang. De er alvorlige og skjebnesvangre. Listen kan gjøres enda lenger. La oss alle ta oss i vare for små og store synder, og våke over de første tendenser til fall.

d) Et fall i synd (stor eller liten) er ikke det samme som frafall. Alle troende kan falle og faller i synd. Frafall blir det hvis vi blir liggende i fallet og dermed fortsetter å synde. Frelse er å gå til Gud for å gjøre opp og få tilgivelse. Frafall og fortapelse er å holde seg borte fra Gud og hans tilgivende nåde. Det er ikke begått synd som i og for seg skiller oss fra Gud. Det er utilgitt synd.

Alle begått synd vil alltid berøve den troende fred, glede, frimodighet, kraft og samfunn med Gud. Det er som en sykdom som tærer på legemet og sjelen. Hvis vi holder ved med å synde uten oppgjør, inntrer det endelige skille med Gud. Det er ikke alltid lett for andre å vite hva tid et slikt frafall skjer. Det kjenner bare Gud. Noen ganger er synden så åpenbar at de troende forstår at bruddet er endelig og frelsen ser ut til å være forgjeves. 1. Joh. 5, 16.

Dette bør mane oss til forsiktighet i vårt åndelige liv. Det må vi behandle varsomt. Dessuten bør vi tenke på at jo mer synd vi tillater i livet vårt, jo lettere blir vi et bytte for djevelen. Et svakt, sykt legeme blir jo lettere et bytte for døden enn et friskt.

e) Helt frafallen blir et menneske som blir liggende i fallet, slutter å be om tilgivelse og dermed fortsetter å leve i synden. Denne tilstand begynner når vi slutter å angre synden. Vi hater ikke lenger synden, men begynner å like og nyte den. Frafallet inntrer også når vi sløvner slik overfor synden at vi ikke lenger plages av ond samvittighet og dermed tillater synd i vårt liv.

Vi skal huske at et åpent frafall i de fleste tilfeller er en frukt av et indre frafall i hjertet. Det første feilsteg er oftest en liten synd. Hvis den ikke ryddes bort ved anger og tilgivelse, har vi lettere for å begå en ny. Dermed blir hjertet sløvt og kaldt og mindre mottagelig for advarsel og Guds kall og nåde. Slik føres den bort fra Guds nærhet, og samtidig blir det lettere å synde. Det onde smerter oss ikke mer slik det gjorde i den første tid. En dag er bruddet endelig og fortapelsen venter.

f) Et frafall vil alltid føre skam over evangeliet og slik vanære Gud selv. Menigheten vil sørge over tapet, og det kan bli en nedgangstid for dens arbeid en stund. Noen ganger blir de frafalne menighetens verset fiender. Det siste blir verre enn det første. 2. Pet. 2, 20.

g) Gud arbeider med å føre de frafalne tilbake til seg så lenge det er håp om frelse. Men frafallsveien kan også bli en vei til forherdelse. For hvert trinn nedover vil Den Hellige Ånd få mindre kontaktmuligheter. Men Gud strever etter å vinne de frafalne tilbake. Jer. 3, 22, helt til de er falt fra med et evig og fullstendig frafall. Jer. 8, 5. De frafalnes eneste rette vei er å omvende seg og ikke holde fast ved sitt svik. Men de frafalne på Jeremias tid kjente verken tiden eller Herrens lov, v. 7. Det er trist når det blir som på Hoseas’ tid: ”Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg. Selv om de kaller på Den Høyeste, vil han ikke reise dem opp.” Hos. 11. 7. Du kan ikke både be til Herren og samtidig holde fast ved din synd. De utelukker hverandre. Men Herren har medynk med sitt folk til det siste, v. 8.

Skulle disse linjer bli lest av en frafallen, skal du få høre det igjen: Vend tilbake, du frafalne barn, for jeg er miskunnelig, sier Herren. Bare erkjenn din misgjerning… Jer. 3, 12-13. Kristus, Frelseren, elsker deg fremdeles. Nå leter han etter deg. Bøy dine kne og ta imot Jesus i ditt hjerte. Da gir han deg retten til å bli Guds barn og kraft til å leve det nye livet. Joh. 1, 12. Alle evangeliets løfter blir dine. Joh. 6, 37.