Forkynning.

Ludvig Hope skreiv i boka "I liv og i død" (s. 121 i mi utgåve):
"Den forkynnar som berre tek sikte på å tala til vekkjing, vil arma kristenfolket ut om det ikkje står ein annan med læregåve ved sida av han.
Og den som berre har læregåve, vil med tida føra Guds folk inn i svevn, om han står åleine."

Det er noko å tenkja på også i vår tid.

Etter 21. mai.

Kristendom etter 21. mai.

Mange røyster har tala sterkt om det som hende 21. mai då Grunnlova vart endra så radikalt: Luthersk kristendom er ikkje lenger  ein hovudpillar i Noreg. Kva har det å seia for folket? O.H. Kydland har ei god gjennomgåing av Bj. Hareide si bok om dette temaet frå 1956 (Dagen 7/6-12).

Eit hovudspørsmål nå er: Korleis går det med den kristne lære og tru og liv i landet? Er alt tapt? Noko er tapt, det er klårt. Det låg ein tryggleik i at landet skulle vera eit kristent rike. Me har skræmande døme på korleis det går når religion og tru vert radert bort (Sovjet, Kina m.fl.).

Det kristenfolket ikkje skal gløyma i vår situasjon nett no er dette: Me har fridom i landet til å forkynna og læra og leva etter Bibelen. Det er først om det vert teke bort, at den verkelege fåren kjem. Difor skal me nytta tida no til det.

Organisasjonsbygging er viktig nok, men den må ikkje bli målet. Det er forkynninga av Guds ord som bygger Guds rike. Då må forkynnaren framom alt ha eit brennande hjarta. Mykje kunnskap kan lett gjera folk store i seg sjølv. Det brennande hjarta er lite. Det tenkjer som William Booth gjorde (stiftaren av FA): «Gå etter sjeler, og gå etter dei verste.» Det er ikkje nok med stormøte og konsertar og stemne. Guds ord skal inn i kvardagen og forkynnast dagleg i bygd og by.

Nils Dybdal-Holthe.
(i Dagen 13. juni 2012.)

Frelse eller fortapelse.

Bibelen er helt klar på dette: Det er noe etter døden for alle mennesker, og det er bare to steder å tilbringe den på. Enten blir et menneske evig frelst og kommer da til Guds himmel. Eller et menneske får den motsatte skjebne: Det blir dømt av Gud til evig fortapelse. Det er ikke tale om noen "mellomtilværelse". Menneskene blir delt i to grupper, og i en av dem vil alle mennesker være.

Det har alltid vært motstand mot en slik tanke. Den menneskelige fornuft reagerer på at en god Gud kan og skal dømme mennesker til fortapelse. Det kalles urettferdig og umulig. Noe sant er det i en slik tanke hvis vi ser isolert på den. Hvordan kan v i tenke oss at en kjærlig og god Gud vil kaste noen i fortapelsen, som det populært heter.

Det man da ofte glemmer er at Gud aldri kaster noen i helvete. Menneskene velger selv å gå dit ved at de ikke tar imot den frelse som Gud har gjort ferdig i Kristus. Og mange mennesker kan ikke tenke denne tanken fordi de ikke kjenner realitetene i Syndefallet. Å forstå den etter bibelsk tankegang er en nødvendig bakgrunn for betydningen av frelsen. Det er først når folk ser noe av dybden i Fallet at de også ser nødvendigheten av å bli berget fra synden lønn som er den evige død. Her finnes en slags "Frelsens orden" som de talte om i ortodoksien.

Derfor er det problematisk i dag når en del troende ikke vil høre talen om synd. De reagerer kraftig mot forkynnelse som understreker klart og konkret at menneskene synder mot Gud. Også vi som troende gjør det. Noen steder får en predikant ikke komme igjen om han har talt sterkt om dette. Det er så lett  å si at de er loviske, og det skal vi ikke ha noe av. Nå gjelder bare nåden. Slik tenker  noen.

Det kan lett bli et feil spor.

Andre vil ikke at man skal tale om synd til ufrelste, for da skremmer man dem bort. Det er nok en viktig grunn til at talen i mange kirker nå er lett og overflatisk. Og det har smittet over på bedehus-og frikirkeforkynnelsen. Jeg skal ikke ta opp dette nå, men ligger noe aktuelt om kristendommen i vår tid.

Men se litt historisk på det. Det er faktisk slik at de første predikanter i Ntlig tid talt sterkt om synd. Og direkte. De anklaget tilhørerne for synd. Peter gjorde det på pinsedag: Han talte evangeliet og om den enkle, men smale vei til himmelen. Apg. 2,21:Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men det betyr selvsagt ikke at man bare uttaler ordene, og så er man frelst. Det sa en predikant nylig. Peter siterte da Joel 3,5. Men han fortsatte sin tale. Dagen etter talte han igjen da en lam ble helbredet.

Da sa han bl.a.: Dere forrådte Jesus, dere fornektet ham, dere drepte Jesus, Apg. 3, 13-15. Han sa det slik det var og la ikke fingrene imellom, som vi sier. Historien videre viser at folk omvendte seg og kom til Frelseren.

Det har også vært slik at de som talte mest direkte om synd og sa til folk hva som er synd og brudd på Guds vilje, de opplevde den største og klareste vekkelse. Det gjorde de gamle norske lekpredikantene, og det har skjedd i utlandet. De som bare vil høre nåde og kjærlighet, vil føre folket inn i sløvhet og søvn - noe som Ludvig Hope pekte på. (Jeg skal vise kilde om det senere.)

Dette betyr ikke at vi skal preke dømmende og "hardt" mot mennesker. Alt skal skje i kjærlighet og med omsorg. Men vi skal ikke føre folk vill ved å glatte over synden og fortiden og uoppgjorte saker. Ånden er Sannhetens ånd også på den måten.

Hvis vi virkelig tror at folk uten Jesus går fortapt, må vi også vise dem rett vei. Det er ikke nok å være en snill og grei person og gjør rett for seg så langt vi kan. Vår egen rettferdighet vil alltid være stygg og uren. Alle behøver Guds rettferdighet i Kristus for å komme til himmelen.

Men da må synden vår fram i lyset. Den skal bekjennes og vi skal be om nåde og tilgivelse. Så langt det går an skal vi også gjøre opp for oss med mennesker. Og Bibelen har også gitt os livslover som vi skal holde oss etter. Det må vi også komme tilbake til.
- Da blir spørsmålet: Vil du følge Jesus på den smale vei, koste hva det koste vil for kjødet? Lykkelig er den som svare ja og går til frelseren. Amen. 

Etter døden

Livets to utganger.           

I det siste har flere omtalt «problemet» om det som skjer etter døden.

Er det slik at alle blir frelst til slutt, eller at de gudløse blir tilintetgjort 

– eller at det faktisk finnes en fortapelse. Diskusjonen er ikke ny. 

Den oppstår med mellomrom.

Nå ble den antagelig satt i gang ved lektor Elisabeth Tveito Johnsens artikkel i VL 24.4, som ble grundig og godt imøtegått av Espen Ottosen to dager senere. Takk skal du ha. At noen humanister og folk som ikke tror på Gud, benekter helvete, er logisk og forståelig. Men kjære teologer og andre lærde: Hvordan leser dere Bibelen?

Det handler ikke om hevngjerrighet, ulykker eller et spesialfelt innen teologien som vi kan diskutere oss bort fra. Jeg har en følelse av at noen bruker sin egen tanke som utgangspunkt. Men vi må alle innrømme og erkjenne at tanken vår slår sprekker ganske snart her.

Det handler her om noe av det aller vesentligste for et menneske: Hvor skal jeg være etter døden? Der er bare en som kan forklare det: Jesus. Og han har sagt at det er to muligheter, to veier og bare to mål. Mat. 7, 13-14. Lærde og ulærde må tilbake til denne læresetningen. Ellers går det ille. Ta og les, som barnet sa til Augustin. Og tro det.

Nils Dybdal-Holthe.