Språkbruk og forførelse.

I tidsskriftet Fast Grunn nr. 5, 2008, har pensjonert lektor og rektor Jon Kvalbein en meget nyttig og leseverdig artikkel: Når språkbruk forfører.

I ingressen står det: "Ord har makt. De kan brukes til det gode. Men de kan også stå i ondskapens tjeneste. De kan forføre våre tanker. Det skjer i høy grad i dag, ikke minst i den aktuelle etiske debatten. Denne artikkelen vil påvise dette. Men la oss starte emd noen betraktninger om ordenes betydning med utgangspunkt i Bibelen."

Så skriver han om skapelsen og syndefallet, og viser at et ord har stor kraft i seg. Videre vil han "gi noen eksempler på hvordan ord kan forføre vår tenkning i dagens etiske debatt."

Der taler han om abortsaken, homoaktivistenes språkbruk og om kjærlighet og diskriminering og et "kjønnsnøytralt ekteskap". Fast Grunn nr. 5, s. 262ff.

Les artikkelen!
ndh.

Løve og Lam.

Løve og Lam –

Et innblikk i Brorsons forsoningslære.

Av cand. Theol Thomas Olofson.

(Lett fornorsket ved NDH.)

.

H. A. Brorson er en av Danmarks største og vesentligste salmediktere. Han har alltid spilt en stor rolle i misjonsforeningene, og hans salmer er også kjent og elsket i Folkekirken.

.

Brorson er mest kjent for sine julesalmer og den vakre skapelsessalmen ”Opp alle ting som Gud har gjort,” og det er med god grunn, fordi det er virkelig vakre og solide salmer som har noe å gi.

.

I denne artikkelen vil jeg utforske en annen av Brorsons vakre, men knapt så kjente salmer. Den gir et godt innblikk i hans forsoningslære, og viser Brorsons dype innsikt i hvorfor Jesus døde. Artikkelen er likevel bare en smaksprøve på hva Brorson har å si, for hans samlede salmeproduksjon fyller omtrent det samme som salmeboken. Salmen står som nr. 572 i (den danske) salmeboken (nr. 665 i den norske Sangboken Syng for Herren), men her siterer jeg den etter Brorsons opprinnelige tekst fra salmesamlingen Svanesang nr. 302 (lett fornorsket her).

.

Stedfortreder og seierherre.

I fortolkingen bruker jeg to begreper fra G. Aulens bok om den kristne forsoningstanke. Det første er Det objektive forsoningsmotiv. Det innebærer at mennesket har brutt Guds lov ved syndefallet og all etterfølgende synd, og derfor hviler Guds vrede over synderen som en dødsdom. Ved Kristi liv og døden på korset oppfyller han loven og soner den straff som tilkommer mennesker, som en stedfortreder. Den som tror får del i Kristi stedfortredende liv og død i det salige bytte. Kristus får alle menneskers skyld og straff, og mennesket får Kristi rettferdighet og renhet. Det kalles det objektive, fordi forsoningen foregår utenfor mennesket (subjektivt) og i forholdet mellom Gud Fader og Guds Sønn.

.

Det andre begrep er Det klassiske forsoningsmotiv. Det er kjennetegnet ved at Kristus ved sitt liv, død og oppstandelse beseirer Satan, synde og døden og alle fordervsmakter. Det kalles også kamp-og seiermotivet, og forsoningen er slik en befrielse av mennesket (den troende) fra alle de tidligere nevnte onde makter. I det klassiske forsoningsmotiv er det Djevelen som slår Kristus i hjel, og dermed viser seg som den onde despot han virkelig er. Oppstandelsen er seierens manifestasjon.

.

Jeg har særlig valgt salmen fordi den viser Jesus som lammet som blir ofret, og som løven som seirer. Dermed gir salmen et dypt innblikk i forsoningens hemmelighet.

.

Lammets lidelse.

Jeg ser deg, søte lam, å stå, er en gjendiktning av Åp. 14, 1-3. Samtidig ser Brorson tilbake på bakgrunn av frelsen.

.

1. Jeg ser deg, søte lam, å stå på Sions bergetopp.

Men akk, den vei du måtte gå så tung, så trang der opp.

O byrde som på deg var kast, all verdens skam og last.

Så sank du i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.

.

Salmen begynner med et syn som er tatt nesten ordrett fra Åp. 14, 1. Brorson ser lammet i himmelen, altså det seirende lam. Dette syn fører til en refleksjon over hvordan lammet kom til himmelen, som salmen skildrer senere.

.

Veien lammet gikk var preget av en opp-og nedstigning (inkarnasjon). Det sank ned i vår jammer, og det gikk en tung og trang vei dit opp. Og nå er det kommet fram til himmelen. Lammets reise var kjennetegnet av lidelse, en lidelse større enn noe menneske kan forstå. Det var fordi han fikk kastet all verdens skam og last på seg. Det vil si alle de synder som mennesker har gjort. Vers 1 beskriver slik hovedsaken i forsoningen, helt fra inkarnasjonen (at Jesus ble menneske), gjennom stedfortredergjerningen og til herliggjørelsen. Disse tema kommer igjen i resten av salmen.

.

Kjærligheten bandt.

Lammet var ikke et viljeløst offer. Det ser vi i vers 2:

.

2. Uskyldig lam, så ynkelig du ville ofres hen.

Din kjærlighet har bundet deg, å få oss løst igjen.

Du led og slet vårt fengselsbånd med naglet fot og hånd.

Du gikk som løve av din grav, vår død du plyndret av.

.

Lammets kjennetegn var at det var rent, det var ”Guds lam” og ”Guds enbårne sønn”. Lammet er altså rent og kan derfor tilveiebringe forsoningen. Lammet ikke bare kan, men vil bli ofret for å gjenløse mennesket. Dette skildrer Brorson i en motsetning: Din kjærlighet har bundet deg å få oss løst igjen. Lammet er kjennetegnet ved en kjærlighet som binder det. Det betyr at kjærligheten blir den bestemmende makt i lammets vilje. Det betyr at mennesket kan bli det motsatte av å være bundet, nemlig ”løst”. Hvordan dette utmyntet seg, ser vi i en motsetning i vers 2. Lammet led, og i kraft av denne lidelse ble de bånd som holdt mennesket i fengslet, revet over. ”Vårt fengsels bånd” er et uttrykk som kan dekke over synd, dom og fortapelse. Lidelsen det er tale om, er lidelsen på korset.

.

Salmen begynner med å skildre det uskyldige Lam. I vers 2 skifter bildet til oppstandelsen der Jesus er skildret med klassiske ord som en løve: Vår død du plyndret av. I v. 2 er Jesus altså skildret både som det lidende Lam og den seirende Løve. Det viser både Brorsons billedbruk og hans nyanserte forståelse av forsoningen, hvor Jesus er både Lammet som blir ofret (objektivt), og Løven som overvinner døden (klassisk).

.

Hovedsaken.

Resultatet av forsoningen er skildret i resten av salmen.

.

3. Hvor vrimler nå omkring din stol en flokk så hvit som sne.

Hvert øye glimrer som en sol, at det Guds Lam må se.

Det ord om Lammets slaveri, for oss, for oss å fri,

Gjør midt blant alle englers sang, ennå den sterkest’ klang.

.

4. Tolv gang’ tolv tusen har i favn enhver sin harpe spent.

I pannen Lammets faders navn gjør all den slekt bekjent.

Det går som sterke vanners lyd når de slår an i fryd:

Guds Lam som vant oss Paradis, Deg, deg lov, takk og pris.

.

I vers 3-4 fortsetter Brorson med skildringen av himmelen, der de frelste gleder seg over å se Guds Lam. I skildringen av forsoningen er særlig v. 3 relevant. Der stiller han opp en ny motsetning som minner om de to som var i v. 2. Det er mellom Lammets slaveri og For oss, for oss å fri. Lammet, som i salmen er identisk med Guds Sønn, blir utsatt for slaveri, og det er sikkert en skildring av hans lidelse. Billedet er at en slave er bundet, og det blir Jesus for at mennesket kan bli fri. Dette stedfortredende offer er for Brorson hovedsaken i lovsangen som foregår i himmelen. Og den overgår englene, hvis sang ellers er kjent for å ha en sterk virkning.

.

De frelstes lovsang fortsetter i v. 4. I slutten fokuserer han på Jesus som det seirende Guds Lam, og det er forsoneren.

.

Hvorfor Jesus døde.

Denne lovprisning fortsetter i v. 5, der det nå er Faderens rolle som er i sentrum.

.

5. Takk Abba, at du var så god mot Adams falne kjønn;

og oss til frelse slakte lot din den enbårne Sønn.

Deg priser nå hvert åndedrag, hvert hjerte-pikk og slag.

Ja, Lam, for all den del du led, Takk, takk i evighet!

.

Vers 5 bidrar med to nye forhold. Det første er beskrivelsen av menneskets situasjon under synden. Og det er viktig for å forstå hvorfor den objektive forsoning ligger Brorson slik på hjerte. Det andre forholdet er at det er Gud som gir Jesus for å bli slaktet. Det gjør han fordi han vil frelse, og dette er også et viktig element i det objektive forsoningsmotivet.

.

Denne sentrale salmen gir et klart innblikk i Brorsons svar på hvorfor Jesus døde. På den ene side skildrer Brorson Jesus som et lam som døde en smertefull død etter Gud Faders vilje slik at mennesket kan bli frelst fra det fengslet som det er fanget i, der det er under syndens herredømme. På den andre side skildrer Brorson den oppstandne Jesus som en løve som seirer over døden.

.

I denne ene salme av Brorson ser vi en rikdom av svar på hvorfor Jesus døde, og hvordan evigheten skal bli for den som tror på ham.

.Klipp fra DBIposten okt. 2008.

etter Kristus = vanleg.

Før og etter Kristus.
Det har vorte mediamerksemd av Cappelen forlag sitt siste utspel. Ungane skal ikkje lenger læra og seia at noko hende før eller etter Kristus. Nå skal dei seia: etter vanleg tidsrekning (evt). Vanleg tyder då Kristus - men det seier dei ikkje.

VG kallar dette for "sludder og vås" (16/9). Og det er ein rett reaksjon, særleg frå det hald. Det er altså ikkje berre kristne som ser det ulogiske i ei slik "nyvinning". mange lærarar må nok forklara kva "vanleg" tyder her, anten dei likar det eller ikkje. Ungane har krav på det.

"Skuleministeren" Solhjell frå SV er i dette høve vaken og oppgåande: Det er mistydd politisk "korrekthet", seier han.

Cappelen forlag har altså slått lag med andre krefter som vil avkristna alt i Noreg. Ein tek nå steg for steg i den retning. Litt meir sunne krefter må fram i dagen og visa kva land me lever i. Og at 2008 tyder "ETTER KRISTUS". ndh.

Til det evige liv.

Zum ewigen Leben.

Av Vilh. Beck. Fra ca. 1880-90-tallet.

Oversatt og litt forkortet av NDH.

Kurstedet Karlsbad med sine varme kilder ligger i en dyp, smal dal der en elv renner. På begge sider er det bratte fjell ca. 330 m. høye. Her er skog med vakre veier gjennom som fører til de forskjellige høye punkt der man har storartet vakker utsikt over byen og dalen og hele området.

På disse utsiktspunktene finnes det som regel en restaurant og ofte et høyt tårn med god utsikt. Disse høye toppene har man gitt forskjellige og ofte underlige navn. Et av de høyeste utsiktstårn har fått navnet ”Ewiges Leben” (Det evige liv). En grunn til at man gav det dette navnet, kan være at det var vanskelig å nå opp til toppen. Det var en smal og besværlig vei som førte dit opp. Det skal gode krefter til om man vil gå den veien til fots. Og det er om mulig enda verre å gå ned igjen.

For slik er det jo med veien til det rette evige liv: Den vei er smal som fører til livet. Mat. 7, 13f. Det er den vanskeligste av alle veier, og derfor er det få som finner den. Den går alltid oppover, fra det lave og jordiske, og det skal mye ”kraft og svette” til for å nå evig liv.

Men det er også det vakreste liv, det består i å kjenne den eneste sanne Gud, og den han utsendte, Jesus Kristus. Johs 17, 3. Det er å leve i daglig samliv med sin Gud og sin Frelser.

I Karlsbad har man forsøkt å gjøre veien til ”Evig Liv” litt lettere. Man kan kjøre dit opp. På et sted i byen står det ”Omnibus” (buss) – og omnibus er latin og betyr ”for alle”. På denne bussen står det skrevet: ”Zum ewigen Leben” (Til det evige liv). Da skulle alle kunne komme lett opp til det evige liv (fjelltoppen) når man bare satte seg inn i bussen. En av mine bekjente fikk erfare at det likevel ikke var så lett.

Han var gammel. Han ville nok gjerne opp til toppen Det evige liv, men han ville helst komme dit så lett som mulig. Han fikk øye på bussen som det stod slik på: Til det evige liv. Det stod på ”omnibusen” som altså var for alle. Når han satte seg opp i den, måtte han vel komme til toppen. Det var en meget fornuftig tanke.

Men det gikk likevel ikke slik. Han satte seg inn i bussen og var nokså tilfreds med sine fornuftige tanker: Nå kommer jeg snart til det evige liv på en behagelig måte. Han satt der, men bussen stod ganske stille og kom ikke av flekken. Han satt en hel time, men han kom ikke lenger. Omnibus, hest og kusk beveget seg ikke i det hele tatt. Hadde han blitt sittende, hadde han aldri kommet opp.

Så spurte han kusken: Skal vi ikke snart kjøre? Men han svarte ganske rolig: Jeg kjører ikke opp dit med ett menneske. Den gamle kom da på bedre tanker og gikk på sine bein opp til toppen. Tross sin alder og mye strev nådde han fram på sine gamle bein.

Da min gode venn fortalte oss denne historien til glede for andre, kunne jeg ikke la være å tenke på ”den offisielle kristendom”, slik som den er mange steder i landet vårt. Der ligger en kirke, og der er en prest og resten av medarbeiderne som er med ved gudstjeneste, dåp osv.

På alt dette står det jo skrevet: Til det evige liv. Og kirken er jo en ”Omnibus”, den er for alle. Og man mener at når man bare setter seg inn i denne ”Omnibus” og lar presten kjøre med oss gjennom alle seremonier, vil man nok nå det evige liv. Det er bare å sitte der, være døpt og konfirmert, være en regelmessig altergjest og sitter i kirken om søndagene og la presten kjøre som han vil. Her er man ordentlig ekteviet og blir skikkelig begravd av en prest ”under full musikk”, som det heter i det gamle kirkespråket. Det vil si: når prest og klokker har fått sin betaling, må det jo være sikkert at man kommer til det evige liv.

Og alle vil jo dit når de ikke lenger kan være her. Det skal jo være så vakkert der oppe i himmelen. Og man vil jo helst reise dit på en så enkel og god måte som mulig. Og det ser jo så greitt ut å reise med denne Kirkeomnibussen og denne prestekusken. Man behøver ikke å gjøre noen personlige anstrengelser, vi kan bare la oss skjøre av presten.

Man sier nok at det går ikke så strengt til som presten sier. Men man kan gjerne med større sannhet si at det går ikke så lett til som mange prester sier i sine prekener, eller i alle fall slik mange kirkegjengere mener. Det går sikkert med mange av dem, som det gikk min venn i Karlsbad, de kommer ikke av flekken og når aldri fram til det evige liv på den måten.

Noen ganger kan det skje at EN sitter ganske alene i kirken, likesom i Omnibussen, og venter på at det snart skal begynne. Men det begynner slett ikke. Presten bærer seg ad akkurat som kusken på bussen som ikke ville kjøre for den ene. Han vil ikke preke for en, og man kommer ingen vei den dagen. Man må vente til det kommer flere.

Men selv om det kommer flere og det ser ut som om man skulle komme av sted til det evige liv, så kommer man mange ganger ikke av flekken – selv om presten preker og klokkeren synger. I kirken føler man seg ofte som om man satt i en buss som jo er for alle, som om det var en selvfølge at alle skal komme fram til det evige liv. De taler stadig om at alle er kristne uten forskjell.

”Mine kjære medkristne,” lyder den vennlige presterøst til alle som er i kirken, akkurat som en vennlig kusk eller sjåfør i bussen. Han vil gjerne være god venn med sine passasjerer i håp om gode drikkepenger. De som møter fram som faddere er endog ”gode kristne”.

De trøster seg alle med at om veien er litt besværlig, så når de likevel fram til slutt til det evige liv. Og det er så godt, der samles vi alle, mann og kone, foreldre og barn, brødre og søstrer, gamle venner, gamle svirebrødre og gjøglere – bare de er med i omnibussen.

Og skulle det skje at ikke alle nådde det evige liv før de dør, så vil det nok bli sendt en ekstra-buss etter ham etter døden. Alt ser så bra ut. Man innbiller seg at man kjører til det evige liv og er svært fornøyd med kusken.

Men det er litt underlig: ellers pleier man å merke at man kjører, man merker at det er bevegelse. Men her merker vi ingen bevegelse i bussen eller blant passasjerene. Alt er ganske stille og rolig, som om det stod stille. Og saken er at man virkelig er stille, for man kjører slett ikke til det evige liv, men bare snakker om det. Man er i virkeligheten fremdeles i det gamle livet, er uforandret det gamle menneske som før. Man er slett ikke kommet opp av det lave og gamle liv i verdens dal.

Kusken på bussen må selv tilstå det når en av passasjerene blir betenkt ved stillheten og finner på å spørre: kan jeg være sikker på at jeg er på veien til det evige liv, kan jeg være sikker på at jeg når fram til livet, at jeg er et frelst menneske? Da er svaret ofte: Det kan man aldri være sikker på. Det ville være hovmod å være sikker på det og kalle seg et frelst menneske. Den samme presten som loet alle i bussen det evige liv, tør ikke gi en eneste passasjer visshet om det når han for alvor blir spurt. For i virkeligheten kjører han slett ikke, men står stadig helt stille med sine passasjerer, akkurat som bussen i Karlsbad.

Slik er det mange ganger med det man kaller ”den offisielle kristendom”. Det er en arv fra pavedømmet som har overlevd reformasjonen, og som ennå ved en feiltagelse er i bruk i den evangelisk-lutherske kirke. Også kusken er ved en feiltagelse kommet inn i tjenesten, mens han egentlig hører hjemme i pavens husstand.

For dette er nettopp det eiendommelige med pavens kirke, den gamle Omnibus, at folk skal sette seg inn i bussen og la paven kjøre med dem og gjøre som han sier og krever. Han skal sørge for alt, eller rettere innbiller de seg at han kjører med dem, selv om de ikke kommer av flekken og ikke merker det minste til at man kommer nærmere det evige liv.

Vi kan vel neppe avskaffe disse gamle ”pavene” i vår lutherske kirke. Men vi kan tilrå folk å ikke bruke dem. Vår gode venn i Karlsbad spilte en del tid på å sitte i bussen som hadde dette skiltet: Til det evige liv. Jeg vil rå alle som virkelig vil til det evige liv om å forlate ”den offisielle kristendom”. Den har nok det rette skiltet, men setter seg aldri i bevegelse og fører aldri til livet.

Følg heller det Herrens rette vitner sier, som aldri lover det evige liv til alle om de bare setter seg inn og deltar i våre gudstjenester, og ikke utgir seg for å være kusk som kjører folk til det evige liv. Vi utgir oss bare for å være vitner og veivisere til Livet. Jesus er veien, og du må som vår gamle venn i Karlsbad selv gå veien og la deg lede av ham under daglig bruk av hans ord, la deg løfte opp av syndedalen og verden hver dag ved daglig bønn.

Ja, det er ofte en besværlig vei. Du må ofte stå stille og puste ut i bønn, og det koster åndenød. Men jo høyere du kommer opp, desto lettere blir luften, du ånder lettere, går letter framover og oppover, du merker noe av det evige liv som rører seg i sjelen. Du for en større visshet om å være på livets vei, at du er et frelst menneske.

Ja, det er litt mer besværlig enn å sitte i bussen og innbille seg at man kjører ”til det evige liv” og kommer likevel ingen vei. Men denne vanskelige veien er etter Herrens ord ”den smale vei” som fører til livet, og det er få som finner den.” Og da kommer man ”til det evige liv”.

*

Forfølgelsen.

Forfølgelsen i Orissa, India.

Det blir meldt at omkring 16.000 kristne har flyktet og minst 16 er drept i Orissa, skriver The Christian Post. Nå reagerer både den katolske kirke og den anglikanske mot ast troende skal forfølges bare på grunn av sin tro og kaller det ”kristenfobi” (Christianophobia). De ber det internasjonale samfunn om å ta del i utryddelsen av den voksende motstand mot religion, inklusivt jødedom og islam.

Forfølgelse i Pakistan.

Kristen student torturert til døde i Pakistan

Den 19 år gamle kristne studenten Javed Anjum ble grovt mishandlet og torturert inne på en lokal islamsk madrassa (koran-skole), og døde senere av skadene han ble påført. Få timer før den unge studenten døde på et sykehus i Faisalabad ble en muslimsk leder ved navn Ghulam Rasool arrestert og siktet for medvirkning til drapet.
Rasool er blitt identifisert som bønneleder og vaktmann ved koran-skolen der Anjum i fem dager ble utsatt for brutal tortur. Ifølge Anjum var også rektoren ved skolen, Ghulam Murtaza Shah, delaktig i torturen.

Sendte ut etterlysning

Anjum forsvant da han var på vei fra Toba Tek Singh til bestefarens hjem i Gorja. Da han ikke dukket opp hos bestefaren meldte faren fra til politiet. Han la samtidig ut etterlysning på ulike TV-stasjoner. Fem dager senere ble Anjum brakt inn på politistasjonen av representanter fra koran-skolen Jamia Hassan Bin Murtaza. Skolens representanter hevdet at han hadde forsøkt å stjele vannpumpen deres. Anjum var så ille tilredt at politiet nektet å ta ham i forvaring. I stedet gav de familien hans beskjed om å ta ham med til det lokale sykehuset. To dager senere ble han overført til et hovedsykehus i Faisalabad, men til tross for intensiv behandling døde Anjum 11 dager etter han ble innlagt på sykehuset.

Brutal tortur

På dødsleiet forklarte Anjum til politiet at han ble torturert fordi han nektet å konvertere til islam.I følge hans eget vitnesbyrd, som ble filmet av familien, ble Anjum fanget av personer fra koran-skolen da han stoppet for å drikke vann fra skolens vannkran. Da ledelsen ved skolen fant ut at Anjum var kristen forsøkte de å tvinge ham til å konvertere til islam. Da han nektet ble han utsatt for barbarisk tortur. Han fikk gjentatte ganger elektrisk støt på ørene. Høyre arm og fingre ble brukket. Fingernegler ble trukket ut. Huden ble brent. Han fikk kraftige slag mot føttene og nyrene. Ifølge obduksjonsrapporten ble det funnet 26 sår på kroppen hans.

Anjum fortalte til politiet at han under tortur hadde blitt tvunget til å repetere ordene i den muslimske trosbekjennelsen, en handling som ifølge islamsk lov innebærer at man konverterer til islam. Overfor familien sin bedyret han imidlertid at han ikke hadde gitt opp sin kristne tro.

Lunken holdning

Da en gruppe etterforskere fra Center for Legal Aid Assistance and Settlement i Lahore besøkte politistasjonen i Toba Tek Singh dagen etter Anjums død, forklarte politisjefen at de anklagede "ikke hadde slått for å drepe". – Anjum oppsøkte koran-skolen for å stjele, sa politimannen videre. – Derfor er det Guds vilje at han døde slik.

En lokal kristen som følger saken har uttalt følgende til nyhetsbyrået Compass: – Myndighetene ønsker ikke at en muslimsk bønneleder skal bli arrestert. De frykter at slike arrestasjoner kan ødelegge forhold til sterke ekstremistiske deler av det muslimske elektoratet. 10. mai besluttet likevel dommeren i rettssaken mot den muslimske lederen Rasool at han skulle holdes i varetekt mens politiet fortsetter å etterforske saken. Politiet vurderer angivelig også å arrestere to andre som er mistenkt i saken.

Hovedministeren i Punjab, Pervaiz Elahi, gir uttrykk for skepsis. – Selv om muslimske religiøse ledere tidligere har blitt arrestert, har vi ikke "sans for slike ekstreme tiltak", sa Elahi nylig i et intervju med avisen The News. – Vi må vise harmoni og enhet i våre rekker for ikke å gi inntrykk av intoleranse mot islam.

Kilde: Compass Direct
Pakistan og Feel free in Jesus.

Luthers brev.

Luthers brev til sin sønn Hans.
Nåde og fred i Kristus, min hjertens kjære lille sønn!

Jeg ser gjerne at du er lærevillig og ber flittig. Gjør det, min lille sønn, og bli ved med det. Når jeg kommer hjem, vil jeg ha en vakker gave med til deg. Jeg kjenner en hage der det går mange barn i små kjoler, og de samler deilige epler og pærer og kirsebær og plommer under trærne. De synger og springer og er glade, og de har små ridehester med gylne bissel og sal av sølv.

Og jeg spurte mannen som eier denne hagen hvilke barn det var der. Han svarte: "Det er de barn som gjerne ber, er lærevillige og fromme."

Da sa jeg: Kjære mann, jeg har også en sønn, han heter Hans Luther. Kan ikke han også få lov til å komme til denne hagen og ri på slike vakre små hester og leke med disse barna?

Da sa mannen: Når han gjerne ber, er flittig og from, skal han også få komme til hagen, Lippus og Just likeså. Og når de kommer alle sammen, skal de også få fløyter, trompeter, lirer og harper, og de skal få danse og skyte med små buer.

Og han viste meg en vakker eng i hagen, der barna pleidde å danse. Der hang gylne fløyter, trompeter og vakre buer av sølv. Men det var tidlig på dagen, så barna hadde ennå ikke spist. Jeg kunne ikke vente for å se dem danse, men sa til mannen: Å, kjære herre, jeg vil straks gå og skrive alt dette til min kjære lille sønn Hans, at han må be flittig, være lærevillig og from, for at han også kan komme til denne hagen. Men han har en søster som han leker med, Lene, og han må få lov til å ta henne med seg. Da sa mannen: Ja, gjør det, gå og skriv til ham.

Derfor min kjære lille sønn Hans! Be flittig og si til Lippus og Just at de også må være flittige og be, så vil de også komme til hagen. - Hils lille Lene og gi henne et kyyss fra meg. År 1530. Din kjære far Martinus Luther.

[Luthers tanker er nok ikke lovisk der han vil lære sønnen opp i gjerningskristendom; men det er mer barnepedagogikk i tråd med sin tid. Poenget er at han har omsorg både for sitt barn og for andres barn. Det er lærerikt.]
--

Skilsmisse.

Ritual ved skilsmisse.

I DBI-posten (Danmark) nr. 7, ’08 står en kommentar om skilsmisse av Kurt Dalsgaard. Han skriver at ”Guds velsignelse smøres med bred pensel du over alt og alle”. Det er en ganske korrekt og god observasjon av tilstanden i kirkene i dag. Ved å lage et eget ritual for skilsmisse, får det en slags kirkelig legitimitet. Spørsmålet er bare om Gud vil se det slik og akseptere dette.

Det blir viktigst å komme helskinnet gjennom smerten, skriver Dalsgaard. Terapien og psykologien kommer i stedet for kristendom. Og talen om synd og skyld overfor Gud blir helt borte. Og da kan det ikke bli en sann og rett legedom.

Spørsmålet er også om vi mennesker og en kirke egentlig kan gi Guds velsignelse til noen i slike tilfeller. Vi har ikke bibelbelegg for det. Velsignelsen kommer nettopp gjennom syndbekjennelsen og troen på Kristus som den store sjelelege.

(Kommentar til en kommentar, av ndh.)

A V L A T -

Pavens ”avlat”.

Pave Benedikt XVI skaper et ”paulinsk jubelår” der folk skal få avlat fra 28. juni i år til 29. juni 2009. Da kan man få avlat både for levende og døde.

Lenger er de ikke kommet etter 1517 og reformasjonen. Vranglæren er alltid meget levedyktig. Paven dikter opp nye ting, som f. eks. at hvert 25. år er spesielt hellig. Slike oppfinnelser viser med klar tydelighet at de bygger ikke på Bibelen og henter ikke sitt stoff fra Guds tanker. De tenker sine egne tanker. Det er i grunnen rart at mange mennesker ikke ser det.

Det er godt at noen reagerer, som Dagen skriver om 29. august. Men hva hjelper det i grunnen med noen spede røster mot en gigantkirke med millioner av lydige tilhørere. Det er rett å protestere og vi er glad for det. Men paven står nok sitt løp ut og forfører skarer av mennesker til en ”syndsforlatelse” som ikke finnes.

Den bibelske vei er tydelig: Omvendelse og bekjennelse av synd og tro på Jesu blod som en eneste renselse vi har mot synden.

Det er synd på paven og katolikkene. Vi må bare håpe at der er noen av dem som våkner og ser veien til Gud. Ndh.

Kom trygt!

Kom!

Til Jesus kan du komme trygt!

Et herligere ord enn dette: ”Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut,” finnes visst ikke. Det forteller meg hvorledes Jesus er, og det sier meg at til ham kan jeg få komme så trygt.

Kom trygt! Det er et ord til deg som går og lengter etter fred med Gud. Du er så urolig. I verden finner du ingen hvile og du vet ikke hvordan du skal bære deg ad for å få det godt med Gud. Din avmakt gjør deg redd. Intet får du jo til. Hverken bønnen eller troen eller angeren eller omvendelsen er ting du er i stand til å prestere.

Til Jesus kan du komme trygt. Hos ham gjelder det: ”Den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livets vann uforskyldt.” Den som kommer tomhendt, kan komme trygt. Glem ikke at det er av nåde du skal bli frelst, og nåden utelukker alt det du kan få til.

Nei, kom trygt! Kast deg i Jesu armer med all din hjelpeløshet. Og gjør det trygt, for han støter ingen ut som kommer. Han spør ikke etter din fortid og bebreider ikke din avmakt. Han gir deg barnerett – han gjør deg salig.

Kom trygt! Jeg ber også deg som tror på Jesus, om å lukke det ordet inn. Hvor ofte møter du ikke din sjelefiende som tar frimodigheten fra deg og sier: nei, nå må det snart være slutt. Nå har du bedt om tilgivelse for den samme synd så mange ganger, og ikke lenge etter er du falt igjen. Og slik som ditt åndelige liv svinger mellom glad visshet og dyp fortvilelse, nei, det må visst være galt fatt med deg.

Å, kom du trygt! Så lenge du er ærlig for Gud, får du gjøre det. Gud er større enn ditt hjerte og kjenner alle ting. I Jesu blod har du frimodighet til å komme – og til å komme trygt.

Og så får du komme trygt med ditt hjertes nød, både det som gjelder deg selv og dine kjære. Han har satt foran deg en åpen dør. Han venter på deg. Han vil du skal komme fram med frimodighet for nådens trone, for at du kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.

Å, kom du trygt til Jesus, til din beste venn.

Hvilken Frelser vi dog har!

H. E. Wisløff.

Kom til din Frelser, oppsett det ei!

Her i sitt ord han viser deg vei.

Kjærlig han står og innbyder deg,

Kaller og sier: Kom!